Adresseavisens serie om de glemte barna viser at det er langt igjen før barnevernet fungerer tilfredsstillende. Serien er en videreføring av det vi skrev høsten 2009, da vi fortalte om 40 barn i Trondheim som sto i kø for å få fosterhjem. Mange av disse barna har det bedre i dag, men flere av dem befinner seg fortsatt i en så ustabil situasjon at det er hjerteskjærende.

Reportasjeserien viser også at gode intensjoner ikke er tilstrekkelig. Det var i 2003 en klok beslutning å endre barnevernloven, slik at også barn i alderen syv til 12 år skal informeres og få anledning til å påvirke sin egen situasjon. Men lovendringen fikk liten eller ingen effekt, ifølge en masteroppgave skrevet av Berit Skauge, leder av barnevernvakten i Trondheim.

I hele 70 prosent av sakene hun undersøkte i 2009, fantes det ikke spor av at saksbehandleren hadde snakket med barnet. Det tilsvarende tallet i 2000 var 40 prosent. Det er med andre ord snakk om en kraftig forverring.

Vi har også skrevet om barnevernssaker som går endeløse runder i retten. Barn som har det vondt i utgangpunktet, påføres dermed en ytterligere belastning. Vi er enig med stortingsrepresentant Linda H. Helleland (H). Hun mener lovverket er tilfredsstillende, men at vi trenger en grundig gjennomgang av måten det praktiseres på. Barnas innflytelse på sin egen situasjon må bli bedre enn i dag.

Øyvind Håbrekke (KrF) har tatt opp et annet problem i Stortingets spørretime. Han er opptatt av at altfor mange barn blir kasteballer i systemet. En av jentene vi har skrevet om, syv år gamle «Silje», har flyttet ti ganger.

Barneminister Audun Lysbakken (SV) er enig i at det gjenstår mange problemer, men viser også til at utviklingen er positiv. Barnevernet får 400 nye stillinger i år, og det er satt av penger til å heve kompetansen blant de ansatte. Neste høst kommer det en stortingsmelding om den fremtidige organiseringen av barnevernet. Til tross for at vi stadig hører om alvorlige tilfeller, er det også mye som tyder på at publikums tillit til barnevernet er større enn før. Terskelen for å melde fra om bekymringsverdige forhold er blitt lavere.

Likevel er det mange barn som befinner seg i akutte situasjoner. De kan ikke vente på en stortingsmelding som skal komme om ett og et halvt år. Derfor må regjeringen iverksette tiltak som kan få hurtig effekt.