Jeg har støtt på spor av jerven hver vinter i de siste årene, som regel litt utenfor allfarvei nord i marka. Jeg har sett dem i området mellom Elgsethytta og Klefstadmyra, på Herbernheia, på Bosbergheia og under de bratte skrentene nord og vest for Elsetheia. Sporene minner mer om føtter enn poter og de gir inntrykk av et målbevisst trav gjennom snøskavler og kratt.
TV-ADRESSA: Se de unike bildene av jerven som trasker i Bymarka
Uløste spørsmål
Etter hvert er det nesten som å treffe en gammel kjenning. Du er her fortsatt, ja, tenkte jeg sist høst da jeg så jervsporene i vinterens første tynne snølag på vestsiden av Herbernheia.
Jeg blir stadig mer nysgjerrig og fascinert.
Hvordan klarer jerven seg her i byens bakhage? Hvorfor i all verden bestemte den seg for å slå seg til nettopp i Bymarka, med tusenvis av turgåere rekende rundt i territoriet?
Jeg begynner å undersøke, leser og ringer rundt. Finner ut at jerven har kommet langveisfra, med et dårlig rykte når det gjelder sau – og svært dårlige erfaringer med oss tobeinte. Til slutt dukker det opp et utfordrende forslag til forklaring.
Tre jervunger skutt
Vi gjør et hopp tilbake i tid, til søndag 22. april 2001. Det er ennå full vinter i fjellet i Østerdalen. Folk fra Statens naturoppsyn (SNO) og Direktoratet for naturforvaltning (DN) tar seg fram med snøskuter til Spekedalen, drøyt to mil fra brøytet vei nord i Rendalen kommune. Denne dagen er en gruppe på syv–åtte mann klar til å «ta ut» jerv på grunn av store sauetap sommeren før.
Øverst i bjørkebeltet, i et område med blokkmark, kommer de over spor av jerv og finner fram til det som må være hiet. Åpningen i snøen er bare 15 centimeter, og karene tar spaden fatt og arbeider seg inn. Snart finner de tre kravlende unger, kanskje seks uker gamle. Men tispa er borte. Antagelig har hun gjemt seg i en av de mange sidegangene i hiet. Med en 22-kalibret pistol blir de tre jervungene effektivt avlivet, uten av mora viser seg.
Oppdraget går ut på å skyte tispa også, så mennene posterer seg rundt hiet og venter helt til det blir mørkt. Ingen jervtispe viser seg, og i løpet av natten må hun ha klart å snike seg ut.
Fellingsleder Lars Gangås i SNO Hedemark er en av dem som var med i Spekedalen. I ettertid innrømmer han at hiuttak ikke er den delen av jobben han setter høyest. Men vedtakene skal iverksettes, og noen må utføre oppdraget.
Tre år senere er han med på et tilsvarende uttak i nøyaktig det samme hiet. Nå blir både tispe og to unger avlivet, og Gangås er sikker på at dette er den samme jerven som unnslapp i 2001.
Jerv i Bymarka!
En dag i februar 2002 oppdager Arnfinn Aune, driveren av det tradisjonsrike serveringsstedet Grønnlia i Bymarka, underlige spor i snøen. Han tar bilder og viser dem til Otto Frengen som forbauset kan fastslå at det er spor av jerv. I Bymarka!
- Dette kan være første gang spor av jervtispa ble observert i hennes nye territorium, mener Frengen.
Omtrent på samme tid får Else Klock på Rønningen gård også kontakt med det store mårdyret.
– Hunden min, en liten tibetaner, kom rennende i vill fart mens den bjeffet hysterisk og sprang rett inn. Litt senere så jeg ut gjennom vinduet og oppdaget noe rart nede på jordet. Hva i all verden var dette, tenkte jeg. Senere skjønte jeg det var en jerv.
Else Klock begynner å legge ut matrester fra serveringen, og snart blir jerven fast gjest.
– Den kom gjerne om kvelden eller tidlig om morgenen. En kveld så jeg en dame som satt på benken utenfor og spiste matpakken uten å oppdage at jerven var bak henne.
Lot seg ikke lure
Da Otto Frengen får høre om besøkene på Rønningen, vil han gjøre et forsøk på å fotografere det ellers så sky rovdyret. Han plasserer kameraet på stativ like ved maten og gjemmer seg inne i den gamle låven, med fjernutløseren klar.
Og ganske riktig. Ved halv ti-tiden om kvelden kommer jerven luntende. Frengen holder pusten, men det gjør ikke jerven. Tvert i mot, den stopper opp og snuser ut i lufta. Nøler, snur seg og går rolig vekk.
– Om det var plasseringen av kameraet eller lukten av ukjent menneske, er ikke godt å si. Jeg gikk glipp av bildet, men jeg fikk i alle fall en sjelden opplevelse, sier Frengen, som har interessert seg sterkt for jerven. Han gir mange innspill til mitt forsøk på å spore opp mest mulig om den meget uvanlige innvandreren i Bymarka.
I de første årene aner ingen noe om forhistorien til jerven og alle regner med at det dreier seg om en streifende hannjerv. Den forblir et eksotisk innslag i byens dyreliv som bare et fåtall naturinteresserte vet om.
Overraskende ekskrementer
Første gang den dukker opp i Adresseavisens spalter er under «Spør Adressa» i februar 2004. Her bekrefter kommunens Haldor Sesseng at man over flere år har gjort sikre observasjoner.
En måned senere skriver avisen om en kvinne som mener hun har sett en bjørn i Bymarka, men fagfolkene finner isteden spor av jerv. Etter hvert blir det samlet inn prøver av ekskrementer som blir DNA-analysert. Det er disse som senere avslører hvem den gåtefulle jerven i marka egentlig er.
I hiet i Spekedalen i 2001 ble det tatt prøver som allerede var analysert, og i 2006 oppdager forskerne ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) i Trondheim at tispa som unnslapp pistolen den gang er identisk med jerven i Bymarka!
Oppdagelsen forbløffer alle. Hvordan har den havnet her?
I jervens fotefar
Min lille etterforskning pågår sporadisk gjennom vinteren, og jeg blir en halvveis besatt sporleter når jeg går turer i marka.
I begynnelsen av april mens det ennå er full vinter, er jeg på ski nord for Elsetheia. Det er fin nysnø, og på ei myr ved Ramnåsvatnet, like under ei bratt blokkur, treffer jeg på jervsporene igjen. De er nesten ferske, det ser ut til at jerven har ruslet forbi på morgenkvisten.
Nå vil jeg undersøke nærmere, kanskje finner jeg hår eller byttedyr – eller avføring?
Jeg følger sporene, store som gamle dagers skistavtrinser med en diameter på tolv centimeter. Ved ura tar jeg av skiene og ser at sporene forsvinner inn under en steinblokk, kommer ut igjen på den andre siden og fortsetter. Litt lenger opp lager steinene og snøen en liten hule, sporene går inn og jeg kravler etter. Det er trangt og jeg venter halvveis å få en fresende rovdyrkjeft i mot meg. Skuffet finner jeg ikke så mye som et hårstrå.
Jeg innser at ordentlige rovdyrforskere er noe bedre forberedt. Men trangen til å komme nærmere innpå jerven i Bymarka, slipper ikke taket. Best å snakke med flere som vet:
Filmet jerven
– Uten tvil en veldig spesiell historie, sier forsker Øystein Flagstad ved NINA. Han jobbet med å finne ut av DNA-prøvene som avslørte identiteten til byjerven.
– Vi vet ikke hvorfor jerven har funnet på å vandre til Trondheim av alle steder. Selv om uttaket i hiet må ha gitt jervtispa en sterk følelse av utrygghet, er det uvanlig at de forlater territoriet. Når hun likevel gjør det, må det være tilfeldig at hun havnet her, sier Flagstad.
Fullt så sikker på at tilfeldighetene har ført jerven til Trondheim er ikke Anders Lamberg. Han er også biolog og driver et firma som spesialiserer seg på videoopptak av dyr i felt.
Mens jerven var fast matgjest på Rønningen, gjorde han sammen med Steinar Grønnesby fra Trondheim kommune vellykkede bildeopptak av jerven.
– Vi rigget oss opp med et ikke alt for avansert utstyr med en infrarød detektor som reagerer på varmen fra levende vesener, forteller Lamberg.
På filmen dukker det først opp både grevling og rev, men så kommer jerven. Den er mye mer sky, holder seg unna de andre, og hopper litt fram og tilbake, som om den er utrygg. Trolig er dette de eneste bildene som finnes av jerven i Bymarka.
Fulgte ungene til Trondheim?
Lamberg synes forhistorien og vandringen til jerven er svært interessant, og mener forskerne har vært alt for lite fantasifulle.
– Hva skjedde med ungene etter at de ble skutt? Hvor havnet de? Høyst sannsynlig ble de fraktet til Trondheim.
Lamberg ser ikke bort fra at jervtispa på en eller annen måte har klart å spore ungene.
– Dyr har evner som vi ikke vet særlig mye om. Vi har en rekke eksempler på uforklarlig atferd, og jerven er utstyrt med ekstremt god luktesans.
Når jeg senere tester denne hypotesen på Morten Kjørstad, rådgiver og rovviltekspert i DN, bekrefter han at de døde jervungene faktisk ble fraktet til Trondheim og tatt hånd om av NINA på vegne av Viltfondet.
– Det er klart det er mye mellom himmel og jord, men jeg tror ikke noe på at jerven har fulgt etter ungene til Trondheim. Det må være en ren tilfeldighet. Det har hendt flere ganger at vi har tatt livet av unger og ikke tispe. Det har likevel ikke kommet flere jerver, verken til Bymarka eller til området rundt Tunga, sier Kjørstad, som for øvrig var med på hiuttaket i Spekedalen i 2001.
Holder seg unna sauen
Mye er merkelig med jervtispa i Bymarka. Her rører hun verken sauer eller lam. Sauebonde Asvar Rye på Byneset bekrefter dette. Han har sluppet sau i marka i alle år, men har ikke hatt noen problemer med jerven. Andre bynesinger forteller den samme historien.
Mange har sett sporene, men få har sett dyret. Otto Frengen fortalte at jerven skal ha passert en elgjeger på post. Jeg leter meg fram til jaktlaget etter en liten telefonstafett på Byneset.
Per Klefstad kan ha vært den første som fant spor av jerven, det skjedde trolig før jul i 2001. Klefstad mener at jerven går faste runder i marka og forteller at den har vært helt nede på Flakk.
Jerv på elgpost
Men det var andre i jaktlaget hans som faktisk fikk se jerven. Under elgjakta høsten 2005 satt Geir Krogh på post med utsikt over ei stor myr en drøy kilometer vest for Storheia. Med ett fikk han se et svart dyr som kom opp på myra. Snart så han tydelig, på vel tre hundre meters hold gjennom kikkerten, at det var en jerv. Den stoppet litt opp da den passerte fotsporene til Krogh. Så satte den kursen nordover, rett mot posten til Elisabeth Rasmussen.
– Jeg hadde aldri sett en jerv før, og da den kom byksende bare 30–40 meter foran meg, visste jeg faktisk ikke hvilket dyr det var. Så stoppet den og været ut i lufta, stod lenge og kikket, men den oppdaget ikke meg.
– Du var ikke fristet til å skyte?
– Å nei, det er uansett aldri aktuelt å skyte annet enn det vi jakter på. Og jerven ville jeg i hvert fall ikke skutt. Den har jo ikke gjort noe galt. Det var en fantastisk opplevelse å se den, jeg skjønte etterpå hvor heldig jeg var, sier Elisabeth Rasmussen.
Hun synes det er flott at det finnes en jerv i marka, og forteller at de har sett sporene hennes rundt hytta på Damvatet. Her forsynte hun seg også av fisk de hadde lagt igjen på isen.
Glad ingen ser meg
Etterforskningen min kan ikke bare basere seg på kilder. Jeg finner ut at jeg må gjøre et selvstendig feltarbeid. Plutselig er sommeren nesten kommet, og jeg må bare slå til. Sent en kveld først i mai sleper jeg meg fram på skitten vårsnø innover Vintervannsmyrene. Jeg har tenkt meg ut en leirplass like nedenfor Bosbergheia, der jeg både i vinter og tidligere vintre har sett spor av jerven.
Jeg vet at jeg er ute i et latterlig ærend, og er glad ingen ser meg. Sjansen for at jervtispa skal finne på å komme forbi soveplassen min i morgengryet, er mikroskopisk. Jeg innser at jeg er enda mer naiv enn det unge spanske paret jeg traff i Tømmerdalen sist sommer. De spurte hvor de skulle gå for å se elg. Jeg lo lett overbærende for meg selv etterpå. Nå ligger jeg i mørket på en fuktig lyng-rabbe og venter på en av de mest skye skapningene i norsk natur.
Åte og utstyr i orden
Men jeg har kamuflasjefarget fjellduk utenpå soveposen, kikkert og kamera, vinden forskriftsmessig i mot meg og mobilen satt på vekking litt før fem. At jeg har tredd grillpølser inn på et par bjørkekvister nede på myra, i håp om å lokke til meg rovdyret, burde jeg nok ikke nevne, men seriøsiteten i feltarbeidet mitt er allerede underminert.
Og hvorfor ikke?
Jerven er for lengst bortskjemt med vafler og kakestykker hos Else Klock på Rønningen, så hva skulle den ha i mot pølser og lukt av mennesker?
Jeg grubler på hva den egentlig spiser, når den ikke er interessert i sau. Otto Frengen pekte på at det neppe er noe problem for den å finne mat. Til tross for sitt imponerende bjørneaktige utseende, veier en jervtispe bare rundt ti kilo og har det ikke verre enn en rev. Jerven tar alt fra smågnagere til store dyr som elg og rådyr. Opprinnelig er den et rovdyr som følger villreinflokkene og forsyner seg av døde dyr og tar livet av de svakeste. Jerven elsker illeluktende kadavre, og med de ekstremt kraftige kjevene deler den opp dyreskrotter og gjemmer unna delene under steinblokker, i myr eller bekker.
Uventet observasjon
Forholdsvis trygg på at jeg ikke blir forvekslet med et kadaver, sovner jeg. Jeg får noen timer og våkner småfrossen like før vekketid. I øst henger det en diger rød kule over Frosta. Nede på myra er pølsene urørt.
Nå er det jeg skal være på vakt. Kikkert og kamera lirkes fram. Minuttene går. Å ligge og stirre på ei snødekt myr er en ensformig øvelse. Særlig når jeg ikke helt klarer å innbille meg at jerven kan tenkes å komme.
Jeg må ha slumret av, og når jeg slår opp øynene, ser jeg en glinsende svart ravn like over meg. Den tar en sving over myra, men idet jeg gjør en liten bevegelse, kvepper den til og seiler av gårde mot Elgsethytta. Om det var pølsene eller et mulig kadaver som skulle inspiseres, vet jeg ikke. Men jeg fikk da faktisk besøk av et svart og myteomspunnet rovdyr.
Jakten i journalene
Jerven unnslipper, men jeg vil til bunns.
Hva skjedde med de døde ungene? Lableder Frode Holmstrøm i NINA kontaktes. Han finner fram journalen og bekrefter at den 23. april 2001 kom det inn tre jervunger uten mor, alle av hunnkjønn, alle ca 2,5 kilo tunge.
– Vi tar prøver av slike dyr for forskning. Men deretter kan DN gi dem til skoler eller museer etter søknad.
Holmstrøm finner ut at disse tre ungene er sendt til Oksvik skole i Lyngseidet, Høgskolen i Hedemark og den siste, med journalnummer 63/01 er tildelt NINA ved prosjektleder Henrik Brøseth.
– Hva har du gjort med jervungen?
Vi ringer Brøseth som på stående fot kan svare at han har den i brannskapet som garvet skinn.
– Det skal brukes som referanse på hår og ull når vi får inn materiale fra registreringsarbeid i felten.
LES VEDTAKET OM HIUTTAK i SPEKEDALEN
Tre forklaringer
Jeg står igjen med tre mulige forklaringer på jervens tilstedeværelse i Bymarka:
* Den første er den kjedelige, og heter kort og godt tilfeldighet.
* Den andre kaller jeg asylsøkerteorien. Jervtipsa ble utsatt for en sterkt traumatiserende hendelse i sitt eget hjem. I sjokk flykter hun lengst mulig vekk, krysser fjell, elver, vann og veier til hun en dag møter Trondheimsf jorden. Hit men ikke lenger. Ser seg om og finner Bymarka levelig. At hun gjennom sin livsførsel demonstrerer at hun ikke er noen sauedreper, får være hennes hilsen til oss tobeinte.
* Den tredje forklaringen, som Lamberg lanserer, er den mest vidløftige:
Hun var desperat etter å finne igjen ungene og dro etter dem til Trondheim. Jeg har ikke funnet noe svar på gåten, men det er tilfredsstillende å ha oppnådd det som kanskje kan ha vært jervtispas mål. Jeg har på et vis funn et ungene for henne. Et garvet skinn i et skap. Synd hun ikke kan få beskjed.
