Dansen rundt gullkalven

Året er 1970: Kristiansund fremstår som en sliten kystby. Et hemmelig nettverk kjemper gjennom etableringen av den nye oljebasen. I dag: Det produseres olje og gass for over 400 millioner kroner hvert døgn. Den totale sysselsettingseffekten av petroleumsrelatert virksomhet er beregnet til 2000 årsverk.

Saken oppdateres.

Alt er snudd på hodet i løpet av få år. Vestbase alene har 60 firma som leietakere og 850 ansatte. Døgnet rundt går det skip og helikopter mot nordvest med cargo og mennesker. Jobb er det til alle.

Rik på renovasjon

Harald Storvik har trappet ned. Nå nyter han livet i Antibes i Frankrike. Huset står til salgs på Innlandet til 6,9 millioner kroner. Mens han ennå er i 40-årene, har han gått i opplag og nyter den store fortjeneste han har skapt med salget av sitt firma. Det geniale han fant på for 15 år siden var å hente søpla til oljeindustrien ute i havet. Eventyret startet hos Shell på Draugen-plattformen. Etter hvert spiste firmaet seg inn på nye steder, i Nordsjøen og Norskehavet. Storvik ble en rik mann etter en brutal periode med arbeid og spenning. Han gamblet og vant den store potten.

– Jeg har gitt meg. Har flyttet ut av landet. Lei av beskatning, og av helseårsaker, sier Harald Storvik.

Han tjente ca. 50 mill. kroner på salg av Renovasjon Nord til konkurrenten Norsk Gjenvinning. Satset mye av innsatsen på bygging av Kristiansunds nye bydel Storkaia Brygge som åpnet i 2005. Etter en del andre investeringer, flyttet han formuen til Luxembourg og bosatte seg i Frankrike.

Næringslivets filialby

En annen stor millionsuksess er GTO Subsea som nylig ble solgt til amerikanske Oceaneering for 45 millioner US dollar. GTO hadde lokale eiere som ble søkkrike over natta, men virksomheten fortsetter som før i et globalt selskap med enorme ressurser. Selskapet som ble stiftet på Tustna i 1999, spesialiserte seg på masseflytting og graving på dypt vann.

– Salget er litt trist, medgir nestoren i Kristiansunds næringsliv i olje, Arnt A. Wærnes.

– Hver gang vi bygger opp noe lokalt, så forsvinner det ut. Jeg hadde likt at mer av virksomheten var på lokale hender, sier Wærnes.

Han er kjerringa mot strømmen. Firmaet feirer 25 år som baseselskap i år og de har et spesialisert offshoreverksted utenfor hovedbasen. Byens politiske ledelse likte ikke at han valgte selvstendigheten utenfor Vestbase-området, og han ble lenge holdt ute i kulden. Stahet og pågangsmot har holdt Oss-Nor levende. De er blitt en vinner på servicekontrakter.

– Takk og pris for at vi er filialbyen, om ikke annet. Alternativet er så mye verre, sier Pål Farstad, som leder næringsforeningen KOM Vekst.

At det er bygget opp store formuer på olje og laksekonsesjoner i løpet av kort tid, fører til at Kristiansund igjen har risikovillig kapital som kan investeres på nytt.

Les også: - Trivdes fra første dag

Per Einar Halaas har også kastet seg på industrilokomotivet, både med verksted og eierskap i basen. I dag er han i kompaniskap med FG Eiendom og Aakvik-brødrene fra Halsa. Dette er en ny allianse som har visjoner om mer eiendomsutvikling innen næringsareal.

StatoilHydro er det store lokomotivet i oljevirksomheten. De er den store kunden med tunge forsyninger til felt som Heidrun, Kristin, Åsgard, Njord og Tyrihans. Derimot er Shell den dominante aktør i bybildet, fordi de har slått seg ned med to driftsorganisasjoner, Draugen fra 1993 og Ormen Lange som åpnet i fjor.

Basemonopol

Det er Norsea Group som har basemonopolet på drift langs kysten. Vestbase AS ledes av Alf Dahl. I yngre år var han en knallhard midtstopper på Molde og Brann. Nå styrer han et anlegg på 500 mål med utleie til serviceindustrien. Alt vokser på Vestbase – utfylling i sjøen, nye industrihaller, kaier, kraner og håndtering av teknisk utstyr.

Sørsiden av Nordlandet er et eneste stort baseplatå i tre kilometers lengde. Hus og hjem er sanert for å gi plass. Norsea med eiere i Rogaland har tatt stort utbytte i mange år av det som skapes ved Vestbase. Aker har bygget opp mye kompetanse. Akers Hus er kallenavnet der Rolf Bachmann styrer ingeniørmiljøet. Der det var skipsbygging på Storvik og Sterkoder, er slippene jevnet med jorden og næringsparker reiser seg for å betjene alle de små og mellomstore firmaene som er i vekst.

Egentlig skulle Umoe nå vært inne i sluttfasen av fregatt-prosjektet for det norske sjøforsvaret, men den spanske kompanjongen Izar Bazan lurte Jens Ulltveit-Moe. Skipsverftsindustrien avgikk med døden i 2004 etter å ha vært bunnplanken i Kristiansunds næringsliv gjennom 200 år. Sveisere, rørleggere og mekanikere forlot de mørke skipshallene og fikk arbeid i et av baseselskapene der helse, miljø og sikkerhet er de ordene som fremføres oftest.

By med voksesmerter

Med den nye arbeiderklassen, forsvant også den tunge fagforeningskulturen rundt jern og metall. For få år siden kunne de styre Ap-byen politisk, om de bestemte seg for å møte opp i representantskapet i Folkets Hus. Fra 1995 til 2007 styrte høyresiden i rådhuset. Ved valget i fjor kom Ap tungt tilbake, men med en ny stil. De vil bygge kulturhus for opera, dans, teater og orkester. Ordføreren sitter i møter med Olav Thon for å reise både hoteller, konferansesal og kulturell storstue. Høyskole-tilbud er en annen kampsak. Så ulikt det tradisjonelt anti-akademiske Ap som det kan bli.

Les også: Oljeseier med «spionmetoder»

Oljebyen har voksesmerter. Det er vanskelig med hotellrom, og flyplassen må utvides. Når nesten 90.000 helikopter-passasjerer melder sin ankomst årlig, stilles det krav til logistikk og service. Kristiansund bygger ny undersjøisk tunnel til nabokommunen Averøy, og det er samlet inn betydelige beløp i næringslivet for å utvide rullebanen. Kristiansund var lenge Norges minste by med kun 22 kvadratkilometer grunn på fire øyer. Frei kommune ble lagt til fra siste årsskifte, og nå får beboerne i Frei eiendomsskatt for å være med og finansiere høy kommunal lånegjeld.

Trondheims nei til Shell

Politikeren Asbjørn Jordahl (75) gir aldri opp sitt livsverk om å bygge og utvikle byen sin. Han er den siste gjenlevende fra oljeutvalget som valgte å satse på olje i 1970. I lokalpolitikken er pensjonisten aktiv og interessert.

– Vi så mørke skyer i horisonten rundt 1970. Noe måtte gjøres. Konfeksjonsindustrien med Berserk, Fosna og Lars Hansen hadde 100 ansatte hver. Vi så utflaggingen komme. De kunne telle sine levedager. Derimot var det positivt med våre to store skipsverft, og vi hadde god folketallsutvikling. Vi satset på oljen da det meldte seg en mulighet. En liten gruppe satte seg ned med systematisk arbeid for å komme i posisjon. Pisseprat var ikke vår stil. Sørget for å få facts på bordet. Kontaktnettet opparbeidet vi raskt. Satt med de politiske kontaktene til Industridepartementet og regjeringen, forteller Jordahl.

Mens Trondheim bystyre bryskt avviste Shell som lette etter kontor i Midt-Norge for å styre oljebrønnene på Draugen – på grunn av aparteid-politikken i Sør-Afrika der Shell var inne – stilte Kristiansund opp med smørsiden og fikk inn en tung internasjonal aktør. Der Rosenborg-spillere fnyste av å ha Shell som draktreklame og bensinstasjonene ble boikottet, stilte Kristiansund med beste tomta i byen på Råket.

– Shell har vært eksemplariske i vår by. Det samme vil jeg si om Statoil og Hydro. Førsteklasses, sier Jordahl, som var ordfører mellom 1967 og 1977.

– Noen skuffelser har dere måtte tåle?

– Ja, det var en nedtur og en feil beslutning av Statoil å legge ned letekontoret i 1993. Jeg likte heller ikke kompromisset med Heidrun-vedtaket og driftsorganisasjon i Stjørdal, sier Jordahl.

Rekrutterte fra bryggene

De første basearbeiderne i oljen kom fra fiskeindustrien. Basesjefen Gunnar Backer hadde ledet Astra fiskeindustri 17 år da han flyttet til Vestbase i 1980 og Saga startet leteboringen i sommerhalvåret. Han tok med seg de beste folkene fra fiskeindustrien. De han kjente som dyktige bryggesjauere og som tok et tak om det var kveld eller helg.

Familien Reiten er et eksempel på en arbeiderklasse i endring. Ove Reiten kom fra Astra-anlegget i 1984 til Vestbase, broren Frode startet i 1993 og datteren Ann Elin i 1996. Alle tre stortrives i miljøet.

– Basesjefen veddet båten sin på at han ikke skulle si opp folk. Det holdt ikke helt, en kort periode, ler Ove Reiten.

 
 
På forsiden nå