Regjeringen har øremerket 64 millioner kroner til DNA-reformen, som trer i kraft 1. september. Men politikerne har misforstått statistikken de bruker i den politiske debatten. Vi er derfor redd mange vil bli skuffet over DNA-reformen.
Det var et samlet odelsting som vedtok endringer i straffeprosessloven som gir utvidet adgang til å registrere DNA-profiler. I debatten i forkant av avstemmingen viste en rekke stortingsrepresentanter til Storbritannia som foregangsland i DNA-sammenheng. For å vise hvordan DNA-satsingen hadde ført til en kraftig økning i oppklaring av saker ble det stadig vist til at oppklaringsprosenten ved innbrudd i Storbritannia økte fra 14 til 45 prosent der DNA-registeret kunne benyttes. I sin innstilling skrev justiskomiteen følgende: «Erfaringer fra Storbritannia viser at utvidet adgang til registrering kan effektivisere etterforskingen og frigi politiressurser. Spesielt har komiteen merket seg tallene for vinningskriminalitet hvor oppklaringsprosenten i Storbritannia har økt betydelig. Dette er en utvikling vi også trenger i Norge.» Både regjering og storting forventer med andre ord en betydelig økning i oppklaringsprosenten som følge av et utvidet DNA-register i Norge. Vi er redd de vil bli skuffet. Tallene politikerne refererte til, finnes i rapporten «DNA Expansion Programme 2000-2005: Reporting achievement» fra det britiske innenriksdepartementet. Men politikerne brukte tallene feil. Den generelle oppklaringsprosenten ble sammenliknet med oppklaringsprosenten der DNA-registeret benyttes, men disse kan ikke sammenliknes. Når de likevel blir sammenliknet, oppstår et misvisende inntrykk av at oppklaringsprosenten vil øke dramatisk for all vinningskriminalitet med utvidelse av DNA-registeret. Slik tallene ble brukt kom det ikke frem at den høye oppklaringsprosenten det refereres til i rapporten, gjelder for mindre enn én prosent av den registrerte kriminaliteten i Storbritannia.Tallene viser at i 2004/05 var det 5,6 millioner registrerte lovbrudd i Storbritannia, hvorav 16,2 prosent (913 717) ble åstedsgransket. Fra 109 051 av disse åstedene ble det samlet inn DNA, noe som resulterte i at 49 723 profiler (45 prosent av innsamlet potensielt DNA fra åsted) ble lagt inn i DNA-registeret. Årsaken til at rundt halvparten av de innsamlede prøvene var ubrukelige, var blant annet at de var av for dårlig kvalitet eller at politiet hadde gjort en feil ved innsamling. Tallene viser med andre ord at DNA-profiler kun blir lagt inn i registeret i 0,88 prosent av alle registrerte lovbrudd. Det var i disse sakene britisk politi rapporterte 40 prosent oppklaring. Det betyr at kun 0,35 prosent av alle anmeldte lovbrudd (19 873) ble oppklart ved bruk av DNA.Av dette ser vi at den generelle oppklaringsprosenten i Norge neppe kommer til å øke eller minke nevneverdig på grunn av regjeringens DNA-satsing. Det er en kjensgjerning at de fleste anmeldte forhold ikke fører til åstedsgranskning og dermed eventuell innsamling av DNA. Selv i Storbritannia, der DNA-registeret har vært en storsatsing og blitt kraftig utvidet de seneste årene, innsamles, analyseres og brukes DNA kun i et lite fåtall av vinningssaker. Det er ingen grunn til å tro at det vil forholde seg annerledes i Norge, selv med en betydelig ressursøkning til politiet. Det er nok å nevne lommetyverier og sykkeltyverier for å skjønne at det å samle inn DNA-spor i mange tilfeller vil være omstendelig og svært ressurskrevende. Selv når det gjelder anmeldelser som i dag fører til en viss åstedsgranskning, vil det i mange tilfeller være umulig å samle inn DNA. Det vil uansett satsing kun være i visse saker at det vil være aktuelt å i det hele tatt prøve å finne DNA-spor. De fleste anmeldte forhold, i Norge så vel som i Storbritannia, er både lite alvorlige og vanskelige å åstedsgranske med tanke på å samle inn DNA fra gjerningsmannen. Selv med en betydelig opptrapping av DNA-analyser vil dette ikke påvirke den generelle oppklaringsprosenten. Klarer Norge å bli like «vellykkede» som Storbritannia, er det for det første grunn til å forvente at fra de begrensede type åsteder DNA kan samles inn, vil rundt halvparten av alle innsamlede prøver være ubrukelige. Av de resterende prøvene, de som faktisk kan brukes, vil man kunne forvente en oppklaringsprosent på rundt 40 prosent. Sannsynligvis vil DNA kunne bidra til å oppklare ca 0,35 prosent av alle anmeldte lovbrudd. Så noen stor effekt på den generelle oppklaringsprosenten vil DNA-satsningen ikke ha.Stortingsrepresentantene fremstår som overbevisende og handlekraftige når de hevder at Norge skal følge foregangslandet Storbritannias eksempel hvor oppklaringsprosenten på innbrudd økte fra 14 til 45 prosent der DNA-registeret kunne benyttes. Hadde de sagt at Norge skal følge foregangslandet Storbritannia og investere 64 millioner kroner i et DNA-register som kan bidra til å oppklare 0,35 prosent av anmeldte lovbrudd, hadde effekten neppe blitt den samme. Det er ikke første gang enkle, men feilaktige tall som tilsynelatende viser et tiltaks effektivitet og legitimitet, brukes til å promotere nye kriminalpolitiske tiltak. Storberget bør derfor berømmes for å sette av midler til evaluering av «DNA-revolusjonen». DNA kan føre til økt oppklaring, men dagens forventninger er altfor høye. Vi etterlyser en større skepsis til tall som lover dramatiske effekter på problemområder som i utgangspunktet er svært sammensatte og komplekse. Ved å stille seg mer skeptisk til tallene, blir det også bedre plass til de mer prinsipielle temaene i debatten. Disse kan også uttrykkes med tall: DNA-databasen i Storbritannia inneholder nå DNA-profiler med link til over fire millioner navn. Innenriksdepartementet offentliggjorde i august i fjor en statistikk som viste at omkring 550 000 av navnene var feilstavet og/eller falske. Hvilke rettssikkerhetsproblemer står vi da overfor?
