Krig får frem det beste og det verste i mennesker. Det er derfor mange lar seg fascinere av krig, særlig dersom vi selv ikke er rammet av den. Hvem som blir helter og hvem som blir skurker er noen ganger tilfeldig. De aller fleste helter fra andre verdenskrig i Norge er navnløse enkeltindivider. Prestasjonene, risikoen, frykten og faren er likevel ufattelig for oss som lever i en tid og på et sted der vi er så heldige at krig tilhører historien.
Hvis vi tar utgangspunkt i nordmenns betydning for krigens gang, er det uten tvil sjøfolkene som krysset Atlanterhavet med krigsviktige forsyninger som er Norges største krigshelter. Eller som burde ha vært det. Med fare for egne liv fraktet de olje, bensin, mat, stridsvogner, fly, kjøretøy, råvarer og andre varer fra Amerika til England og Sovjetunionen. Nesten 3400 norske sjømenn døde i konvoifarten, og mange av de som overlevde, ble alvorlig traumatisert. Behandlingen sjøfolkene fikk i etterkrigstidens Norge er en skandale og en skamplett.
De heltene vi kjenner navnene på, var gjerne knyttet til den militære motstanden hjemme og ute. For tre år siden døde motstandslederen og sabotøren Gunnar Sønsteby, den høyest dekorerte nordmann gjennom tidene. Mange av dem som i hjemme- og utefronten risikerte egne og familiens liv, har gått under radaren for heder og æresbevisninger.
Lærere, prester, jernbanearbeidere, politifolk – det var mange som i kraft av sine yrker risikerte egne og andres liv ved å delta i motstandsarbeid. Det var også mange andre som satte liv og helse på spill for å redde andre og for å gi tyskerne motstand. Å gi husly til motstandsfolk kunne medføre døden. Mange tok denne risikoen. Grenseloser var særlig utsatt. Tusenvis av mennesker ble reddet i sikkerhet fordi noen tok risikoen ved å hjelpe andre. Mange ble tatt, noen mistet også livet.
Sivile sonofre, mennesker som blir drept ene og alene for å skape frykt. De mest kjente sonofrene i Norge i andre verdenskrig var de ti som ble arrestert og myrdet på Falstad på Ekne i Levanger i oktober 1942. De var tilfeldige ofre, de fleste av dem ble plukket ut fordi de hadde ledende stillinger.
Jøder ble drept ene og alene fordi de var jøder. På Kalvskinnet i Trondheim er det to minnesteder for jødenes lidelser. Det ene er benken med statuen av Cissi Klein på Museumsplass. Hun var 13 år gammel da hun ble arrestert, sendt til Polen og myrdet i Auschwitz. Det andre er monumentet over Julius Paltiel. Han var én av en håndfull norske jøder som overlevde utryddelsesleiren. Etter krigen og frem til sin død i 2008 var han et tidsvitne for jødeutryddelsene. For tre dager siden ble den siste norske overlevende fra Auschwitz gravlagt, Samuel Steinmann.
En oversikt over krigens ofre i Norge er ikke komplett uten de jugoslaviske og sovjetiske krigsfangene. De ble behandlet verre enn dyr, og mange tusen døde som følge av slavearbeid, sult, sykdom, utmattelse, mishandling og summariske henrettelser. Det døde flere sovjetere og jugoslaver i Norge under krigen enn det døde nordmenn.
Det største offer noen kan gi er sitt eget liv. Mange ga sine liv for Norges frihet. Mange ble drept ved krigshandlinger, både sivile og militære. Noen ble henrettet. Noen visste at de risikerte liv og helse. Andre var tilfeldige ofre. Alle fortjener vår største respekt og takknemlighet. Vi skylder dem også at vi aldri glemmer krigens grusomheter.
Minnene, erfaringene og kunnskapen fra andre verdenskrig kan hindre at tilsvarende katastrofer skjer igjen. I dag er det 70 år siden fredsdagen i 1945. De som selv opplevde krigen, blir færre og færre. Vi som er født i etterkrigstidens Norge, har ansvar for at historien om katastrofen aldri blir glemt, at den blir overlevert til nye generasjoner og at den ikke blir gjenstand for politisk og ideologisk fundert omskriving.
Døden er den høyeste pris for andres frihet. Det kan vi i dag 8. mai minnes i Falstadskogen, ved Kristiansten Festning og ved andre minnesmerker for krigens falne.