Når norske dommere skal vurdere om en person er tilregnelig og kan straffes, spør de rettspsykiaterne. I mange tilfeller er det de sakkyndige som i praksis avgjør om en tiltalt blir frikjent, sendt i fengsel eller dømt til behandling, skriver Bergens Tidende.
Mens noen rettspsykiatere nesten ikke har oppdrag, er andre gjengangere i retten og leverer svært mange erklæringer. Samtidig er det store forskjeller på hvor ofte Rettsmedisinsk kommisjon (DRK) finner mangler ved erklæringene.
En oversikt Bergens Tidende har innhentet fra kommisjonen for årene 2011–2015, viser blant annet:
Syv av Norges mest brukte rettspsykiatere har levert over 100 erklæringer hver i løpet av de fem årene. Flere av dem har stillinger i helsevesenet ved siden av.
Aller øverst ligger Michael Setsaas. Han leverte 167 erklæringer i perioden, eller 33 i snitt årlig. I tillegg har han en 80 prosent driftsavtale med Helse Midt-Norge, og en ti prosent stilling som universitetslektor ved NTNU.
I gjennomsnitt har ti prosent av alle erklæringer vesentlige mangler, ifølge DRK, som kontrollerer kvaliteten på rapportene.
De sakkyndige jobber som oftest to og to. Erklæringene fra den mest brukte duoen har vesentlige mangler i 20 prosent av tilfellene, ifølge DRK.
– Forundret
Nestleder i psykiatrisk gruppe i DRK, Gunnar Johannessen, har behandlet mange av Setsaas’ erklæringer. Han er overrasket over at Setsaas har en driftsavtale med Helse Midt-Norge ved siden av oppdragene som sakkyndig.
– Det visste jeg ikke. Jeg jobber over 100 prosent stilling med kun rettspsykiatri. Jeg er forundret hvis Setsaas leverer flere erklæringer enn meg og samtidig har 80 prosent driftstilskudd. Da har han jobbet mye, sier Johannessen.
Ifølge Johannessen utgjør 35 erklæringer som en tommelfingerregel ett årsverk. Da inkluderer han tiden som går med til å delta i rettsforhandlinger.
Helse Midt-Norge opplyser til BT at Setsaas’ avtalehjemmel beløper seg til et tilskudd på én million kroner i året etter dagens sats. Til gjengjeld skal han levere 840 konsultasjoner.
– Arbeidsnarkoman
Setsaas sier det godt kan tenkes at arbeidsmengden totalt ligger opp mot to årsverk.
– Jeg er arbeidsnarkoman. Men jeg er helt uenig i anslaget på at 35 erklæringer utgjør ett årsverk. Mange saker er små og veldig enkle og greie, mens andre er store og kompliserte og tar enormt med tid.
– Har du noen gang påtatt deg så mange oppdrag at det har gått utover kvaliteten?
– Har jeg ikke kapasitet, så sier jeg nei. Men jeg har aldri tenkt at arbeidsmengden har gått utover kvaliteten, og jeg har ingen indikasjoner på at det har skjedd. Dette blir jo kontrollert av Rettsmedisinsk kommisjon, sier Setsaas til Bergens Tidende.
Setter grense
Psykologspesialist Pål Grøndahl har vært sakkyndig i en rekke straffesaker. Han sier han nå ikke påtar seg mer enn åtte oppdrag i året.
– Det var ett år jeg hadde 14 oppdrag. Da følte jeg at det begynte å gå litt i surr, sier Grøndahl.
Hvis de sakkyndige bommer i konklusjonen, kan det få store konsekvenser. En feilvurdering kan føre til at en utilregnelig person, som ikke skal straffes, blir dømt til fengsel. Eller at en som egentlig er tilregnelig slipper straff og blir plassert på et sykehus.
– Sterkt i tvil
Grøndahl har selv måttet endre konklusjon underveis i en straffesak.
Mannen det gjaldt ble stoppet av politiet på E18 i 2007, fordi han kjørte vinglete. Da politiet undersøkte bilen, fant de blodspor. To måneder senere ble eieren av bilen funnet død av en turgåer.
Mannen som kjørte bilen ble tiltalt for drap, og ble utredet av Grøndahl og en annen sakkyndig.
– Vedkommende ble grundig utredet, og ble også lagt inn til døgnobservasjon. Halvparten av personalet mente han var psykotisk, den andre halvparten ikke. Selv benektet han at han hadde hallusinasjoner. Vi var sterkt i tvil om han var psykotisk, og konkluderte derfor med at han ikke var det, slik praksis er, sier Grøndahl.
Feilaktig dømt
Mannen ble lagt inn til observasjon, før de sakkyndige skrev en tilleggserklæring. Under betydelig tvil konkluderte de igjen med at han ikke var psykotisk. Også Oslo tingrett kom til at mannen var tilregnelig, og dømte ham til 18 års forvaring. Han anket dommen på stedet.
– Da saken kom opp i lagmannsrettenm, forsto vi at han likevel var psykotisk, men at han hadde klart å skjule det. Det kom frem hvordan han så på rettssaken – at han oppfattet den som en teaterforestilling. Da skrev vi en ny tilleggserklæring med en ny konklusjon.
Igjen støttet retten seg til de sakkyndige. Lagmannsretten slo fast at mannen var psykotisk da han begikk drapet. Fordi han var utilregnelig og ikke kunne straffes, ble han dømt til behandling – såkalt tvungent psykisk helsevern.
Vil ikke drive fabrikk
– Forsvareren kalte det en rettsskandale, men jeg mener det ville vært en mye større skandale hvis vi ikke hadde endret konklusjon, sier Grøndahl.
Selv om han mener kuvendingen den gang ikke skyldtes arbeidspress eller dårlig tid, er han skeptisk til å påta seg mange saker.
– Det er uheldig hvis man sier ja til for mange oppdrag, da er jeg usikker på om man legger tilstrekkelig arbeid i dem. Jeg tar helst bare én sak av gangen. Jeg vil nødig drive fabrikk. Men jeg kan ikke påvise at kvaliteten blir lavere med flere oppdrag, sier Grøndahl.
– Mysterium
Han kaller det «et lite mysterium» hvorfor noen sakkyndige stadig blir oppnevnt, mens andre nesten ikke får noen oppdrag.
– Retten har mangelfull kompetanse til å velge sakkyndige. Det avgjøres av hvem partene kjenner fra før, hvem som har «godt ord» på seg, og hvem påtalemyndigheten og forsvarer av en eller annen grunn ikke ønsker å bruke. Når noen svært sjelden får oppdrag, kan man spørre seg om de har blitt uoffisielt svartelistet. Jeg kjenner til at statsadvokatene fra tid til annen gir beskjed om at enkelte sakkyndige ikke skal brukes, sier Grøndahl.
Førstestatsadvokat i Hordaland, Eirik Stolt-Nielsen, opplyser til Bergens Tidende at han aldri har hørt om at enkelte sakkyndige skal være svartelistet.
– Overrasket
Michael Setsaas sier han er overrasket over at han topper listen over de mest brukte rettspsykiaterne.
– Hovedgrunnen er nok at jeg har avsatt en del av arbeidstiden til rettspsykiatri, mens andre har full stilling i det offentlige ved siden av.
– Hender det at du er uenig med kommisjonen når de påpeker vesentlige mangler?
– Nei, de få gangene det har vært vesentlige mangler, har jeg vært enig. Det er all grunn til å legge betydelig vekt på det kommisjonen gir uttrykk for, og det blir i høyeste grad tatt på alvor.
Ifølge kommisjonen hadde 13 prosent av erklæringene hans vesentlige mangler. Gjennomsnittet er ti prosent.
– Det å få en bemerkning fra kommisjonen har jeg aldri hatt noen problemer med. Det å ligge på gjennomsnittet høres helt greit ut.
