Skarpere kritikk enn det justisministeren fikk under debatten om asylbarna i Stortinget tirsdag, er det meget lenge siden en statsråd har overlevd. I realitet har ministeren som representerer lov og rett, asylpolitikk og innvandring, altså Fremskrittspartiets kjerneområder, fått mistillit fra et bredt flertall. Høyres forsøk på å forsvare ham i stortingsdebatten, gjorde om mulig galt verre.

Det var Anders Anundsen selv som på mange måter ryddet opp, var forsonende, forståelsesfull, lærevillig og ydmyk. Og det i så stor grad at alt bråket trolig kunne vært unngått om han hadde opptrådt slik før. Saksordfører for konfliktsaken om lengeværende asylbarn, SV-nestleder Bård Vegar Solhjell, sa seg godt fornøyd. Det gjorde også Kontrollkomiteens leder, Aps Martin Kolberg, som samtidig valgte å minne om at det var statsråden selv som hadde satt seg i den ubehagelig situasjonen.

Justisministeren la seg flat, men kanskje ikke paddeflat, siden han finsiktet på hva han skulle ta selvkritikk for, hva han skulle beklage, hva han skulle ta lærdom av og hva har skulle ta til orientering. Han er som jurister flest, temmelig god på å sortere, og dermed justere ned til nesten ingen ting av de feilene som er blitt begått.

Feilene er hevet over tvil, og er blitt beklaget i flere runder. Men statsråden har gang på gang gitt politiet ansvaret for ikke å ha endret kurs, etter å ha fått en styringsinstruks det omtrent var umulig å skjønne var annerledes enn den rødgrønne instruksen for utsending av barnefamilier. Altså fulgte politiet gammel praksis.

En minister som får så sterk kritikk fra et bredt flertall på Stortinget som Anundsen har fått, har mistet den tilliten som kreves for å sitte ved Kongen bord. Siden kritikken er dypt forankret i Grunnloven, med direkte linjer til parlamentarismens grunnverdier, er den av en karakter som langt overskygger selve saken. Den er selvsagt også viktig, men når mistillit skal måles og veies er norske styringsregler overordnet. Vårt system betinger at Stortinget, som bevilger pengene og vedtar lovene skal være fullt ut orientert om alle faktiske forhold.

Støttepartiene Venstre og Kristelig Folkeparti har til fulle støttet kritikken, men bestemt seg for ikke å støtte mistillit som ville gitt regjeringskrise. Under gårsdagens holmgang kom justisminister Anders Anundsen dem i møte på en måte som kan gi mer forståelse til deres standpunkt, fordi han beklager mer enn før og tar inntil flere knebøyninger.

Det er ikke lett å se hvem som har tapt mest: Frp, SV eller Ap, KrF eller Venstre?  Alle har tapt. Frp sendte lengeværende asylbarn ut på en rødgrønn instruks. Støttepartienes forsøk på endring falt i grus, og regjeringen bommet.

Og hvem er vinnerne: Trolig ingen. I hvert fall ikke asylbarna som er født og oppvokst her i landet - og ble sendt ut - og som neppe noen gang kommer tilbake.

I Stortinget var det justisministeren det handlet om. I virkeligheten er det småbarn som bare kjenner norsk virkelighet.