De fleste av oss har opplevd ubehaget med å være på den tapende siden i en forskjellsbehandling. Det skaper misnøye, irritasjon og dårlig kjemi. Hvorfor skal samme person alltid få særbehandling? Hvorfor skal det gjelde strengere regler for meg enn for kollegaen? I Norge er vi opptatt av likeverd og rettferdighet.

Å knytte Coop til Skiforbundets breddesegment, var et kreativt forslag. Slik kan Coop bli en del av Skiforbundets sponsorportefølje og man kan akseptere at Petter Northug fortsetter på sitt privatlag.

Det Skiforbundet gjør er å se bort fra kravet om at Northug må være en del av landslaget mot at Coop betaler seg inn (3 mill kroner?) som sponsor i alle grener av skiforbundets barneidrett. Forslaget betyr mer penger i kassen. Skiforbundet svelger noen kameler, men kan med en viss rett hevde at de står fast på prinsippene.

For Petter Northug gjør ikke denne avtalen noen forskjell så vidt jeg kan skjønne ut fra det som foreligger av opplysninger. Han ser ut til å bli den klare vinneren også denne gang.

Hvis Petter Northug forblir løper på privatlag er han utenfor rekkevidden for de som har kjøpt seg eksklusiv tilgang til landslagsløperne. Kan sponsorer som har betalt titalls millioner kroner være tilfreds med at de ikke kan benytte den mest attraktive utøveren i markedsføringen?

Allerede nå i mai foregår arrangement der landslagsløperne blir bedt om å stille opp – og da selvfølgelig i landslagets antrekk med de rette sponsorlogoene. Northug velger fritt hva han vil stille opp på – og han gjør det med privatsponsorens drakt. Og alltid med bred medieomtale.

Les flere kommentarer fra Kjetil Kroksæter her

Langrennsledelsen har ofte hevdet at det mest rettferdige er forskjellsbehandling. Det vil jeg gi dem rett i – til en viss grad. Hvis forskjellsbehandlingen blir for stor skaper det misnøye i landslagsgruppa.

Vi skal huske at det var tilfellet før Northug gikk ut av landslaget. I ettertid har landslagsledelsen tatt selvkritikk på at de ga Northug for stor frihet.

Nå er vi der at andre på laget føler seg stemoderlig behandlet. De kunne sikkert også tenkt seg å stille opp i en rulleskikonkurranse med privat sponsor. Forskjellsbehandlingen gjelder ikke bare mellom løperne på herrelaget, men også i forhold til kvinnelaget. Noen vil mene at reaksjonen som kommer frem her grenser til sutring. Jeg vil heller si at det er en lett forståelig og berettiget misnøye.

Det aner meg at diskusjonene går ganske heftig innad i organisasjonen. Prinsippene ligger fast, og det gjør også ønsket om å ha Petter Northug på landslaget.

Langrennsledelsen og skiforbundet er ute i ukjent farvann der det stadig dukker opp ny skjær i sjøen. Det er en vanskelig balansegang å skulle ivareta både fellesskapets interesser og enkeltindividets ønsker.