– Det var som å komme til himmelen!
Kjartan Følke (52) ser bort på Balder og Konrad (8), to energiske tvillinggutter som han «omtrent måtte ha i bånd» om han skulle bort noe sted. Da de gikk sisteåret i barnehagen kom han over tilbudet i Trikkestallen Skatepark på Lademoen i Trondheim.
– Vi fikk lånt brett og de for av gårde og begynte å leke, og de ville liksom ikke hjem. Etterpå sprang jeg av gårde og kjøpte brett. Siden har vi vært mye her, sier pappaen.
– Mye styr
Seksbarnsfaren har lang erfaring med barneoppdragelse. De to eldste sønnene fra et tidligere forhold var begge ivrige fotballspillere, mens de fire barna han og kona Torill har sammen for det meste har holdt seg unna organisert idrett.
–Jeg er kanskje litt treg. Men det jeg synes er tungt med organisert idrett - fotball, håndball, innebandy og sånne ting - er alt styret rundt. Det kommer mailer i snitt en gang per dag, og du må følge med på lagets Facebook-side. Og å betale er heller ikke så enkelt, du må inn på minidrett.no og logge inn der. Det er lagt opp sånn at det er en selvfølge at alle skal være gode på det der. Det burde vært litt enklere for unger i denne alderen.
– Guttene liker å gå på ski, men jeg tror ikke det ville passet dem å være med på organisert trening der heller. Det blir så mye annet som følger med, utover selve skiløpingen. Det er det samme med friidrett også, sier Kjartan Følke.
Den nye skateparken i Stjørdal har blitt et yndet turmål for skatere fra hele regionen. - Vi har folk her fra Trondheim, Klæbu, Oppdal, Selbu og Åre. Det er veldig gøy at parken trekker så mye folk, fortalte Hege Thronæs, leder i Stjørdal Skateboardforening, i sommer.
Intenst i hallen
Helt «uorganiserte» er de ikke. Konrad har vært med på noen innebandy-treninger, og skal prøve seg på fotball nå. For Balder er det skating som gjelder, i tillegg til at begge guttene spiller korps. Pappaen ser at de er individualister. De liker å holde på, finne ut ting selv og mister fort konsentrasjonen om noen skal instruere. Og selv om de holder den organiserte aktiviteten nede betyr det ikke at han slipper å engasjere seg som far. Han, eller kona, er alltid med når guttene skal skate og sparkesykle.
– De trenger å ha noe å holde på med. Jeg må gjøre det jeg kan sånn at samfunnet ikke kommer og setter en diagnose på dem. Det er litt godt å vokse opp uten en diagnose, selv om du er litt «hyper», sier han.
Tvillingene fra Singsaker setter utfor rampene og tar fart på hoppene som er bygd opp inne i stallen. Balder på skateboard, Konrad på sparkesykkel. Det smeller i kryssfinerbuene, mens AC/DC spiller «Back in Black» over anlegget. Selv vokste Kjartan opp på Frosta på slutten av 60-tallet, lenge før skateboardet kom her på berget. Men han kjenner igjen sønnenes rastløshet og fryktløshet.
– Jeg var nok litt som Balder, ganske intens. Men den tida var det ingen organisert idrett annet enn fotball. Jeg drev med korps og prøvde meg på Speideren og 4H, uten at det var noe suksess. Men jeg var fryktelig interessert i fly og klarte å holde tak i den drømmen, selv om det var vanskelig i grisgrendte strøk. I dag har jeg har flysertifikat og eget småfly, forteller han.
Helger uten cup
Eldstedatteren Janne (19) har heller ikke gått på organisert idrett, men kom seg likevel gjennom befalsskolen og er nå sersjant i Hæren på Setermoen i Bardufoss.
– Hun har alltid vært livsglad og tatt utfordringer, sier faren.
Trikkestallen er fylt med rullende skateungdom, men hver onsdag kveld blir gutta jaget ut. Den kvelden er forbeholdt jenter.
Oscar (13) var lenge ivrig på sparkesykkel, men har fått litt andre interesser nå som han har begynt på ungdomsskolen. Nå er det Balder og Konrad som maser om turer til Trikkestallen.
– I perioder er vi her nesten hver dag, så kan det gå uker da vi bare er her en gang i uka. De styrer det selv, og det viktigste er at det er lystbetont, sier Kjartan.
– Jeg gjør noe med dem uansett, om det er å lete etter orienteringsposter eller å gå ski og skøyter om vinteren, sier Følke, som bruker mye tid på å følge opp barna sine.
– Så når jeg får en liten jobbreise blir jeg glad, smiler han.
– En annen ting som er fint med det her er at helgene ikke går bort i cuper. Da kan vi heller dra på hytta i Haltdalen og ta fisketurer eller teltturer. Det liker tvillingene veldig godt. Da Oskar spilte fotball var det mange helger vi mistet på grunn av cuper.
– Jeg hører på meg selv at jeg høres så negativ ut til fotballen nå. De fleste har jo stor glede av det og jeg er ydmyk overfor alle idrettslag og foreldre som jobber for unge og ungdommer. Vi har alle forskjellige oppfatninger om hva som er best for de håpefulle. Det er sikkert en blanding av laster fra tidligere liv, pluss påvirkninger i samfunnet, som preger handlingene våre som foreldre.
Mestringsfølelse
Bortsett fra en vaktturnus i hallen rundt hver femte uke er det lite dugnadsinnsats eller kakebaking i skatemiljøet. 52-åringen er opptatt av at ungene må ha indre motivasjon for aktivitetene de driver med. For ham handler det om livsglede og å få bruke evner og fantasi.
– Jeg ser at de får mye mestringsfølelse her, og de ser kanskje at de får til ting som andre unger ikke gjør.
– Det blir nok masing om å gjøre lekser og det som må til på skolen. Om jeg attpåtil skulle dratt dem med på treninger ville det bli veldig trasig.
– Siden den er uorganisert er det vanskeligere å drive en skateklubb enn et fotballag. Det er også vanskeligere å få anerkjennelse og støtte fra det offentlige, det blir litt usynlig. Men det er jo en aktivitet som gir mye til veldig mange, mener skate-pappa Per Stornes.
Opplever idrettslaget som eliteorientert
– Hegemoniet idretten har som statens eneleverandør av aktivitet er uheldig for barn og unges oppvekst og utvikling.
Det sier Reidar Säfvenbom, førsteamanuensis ved Norges idrettshøgskole i Oslo.
– Mens det er rundt 80 prosent av alle åtteåringer som er medlem av et idrettslag, er det bare rundt 50 prosent av alle 15-16 åringer som er medlem. Hvis vi regner cirka 60 000 fødte i alle årskull, vil det til enhver tid være rundt 150 000 barn og unge som står utenfor organisert idrett.
Säfvenbom forsker på barn og ungdoms aktivitetsmønster. Han mener at så lenge idrett og fysisk aktivitet blir regnet som samfunnsmessig viktig, er det uheldig at vi pøser millioner av kroner inn i anlegg og aktivitet som bare halvparten av ungdommene får nyte godt av.
«Mange selvorganiserte ungdommer har tidligere vært i organisert idrett – og de vil ikke tilbake», skriver Säfvenbom i denne artikkelen på Norges Idrettshøgskoles hjemmesider i fjor.
– Det koster rundt 50 millioner kroner å bygge en idrettshall og cirka tre millioner i året for å drifte den. Mange unge opplever at de ikke har noe i denne hallen å gjøre. Hvis vi kunne kanalisert ressurser til for eksempel ungdoms- og fritidshus og de kunne driftet anlegg og aktivitet som ikke faller inn under den tradisjonelle idrettsbevegelsen, ville vi kunne fått en semiorganisering av aktivitet på samme måte som ungdomsklubbene driver med musikk. Vi vet at mange ungdommer oppfatter idrettslagene som eliteorienterte.
«Mange unge velger å forlate organisert idrett. Men det betyr ikke at ungdom ikke er aktive. Selvorganisert idrett, eller livsstilsaktiviteter, vokser som aldri før», skrev Säfvenbom i denne artikkelen publisert på Norges Idrettshøgskoles hjemmesider i 2012.
– Lærer av hverandre
Idrettsforskeren forteller om en studie han jobber med av utøvere som driver «alternative» aktiviteter som longboard, tricking, utforsykling og fallskjermshopping.
– De sier at de blir ekstremt opptatt av aktiviteten i seg selv og ikke har behov for å konkurrere. Det eneste som begrenser dem er naturlovene. For dem handler det også om å bringe energi inn i en gruppe gjennom å prøve, feile, diskutere. De lærer av hverandre og trenger ingen regler, voksne eller dommere. I tillegg lærer de å ta vare på hverandre. Hvis en skader seg så kommer det ingen foreldre løpende inn og henter den skadde ut. De må gjøre alt selv, sier Säfvenbom.