Han følger etter. Han er full og han har besøksforbud. Han følger etter sin egen sønn, hele veien fra skolen og hjem. Hjemme slår han sønnen i ansiktet. Moren går imellom. Da slår han henne også. Sønnen løper, barbeint ut i vinteren. Datteren i huset rømmer, ringer politiet. Også moren flykter fra ektemannen.
Alene igjen er minstegutten Omer.
Faren knuser alle vinduene, ødelegger kjøleskapet, komfyren. Smadrer stuemøblene, river ned hyllene, tømmer skapene. Da politiet kommer sitter Omer i senga, i klissete, melete klær. Yoghurt renner nedover det mørke håret. Faren skriker at han skal drepe moren og ta med barna til Afghanistan. Han pågripes.
Det er mange år siden nå.
Saksbehandleren stirrer ut i det nakne møterommet. Den kvelden var alt kaos. Hun tenkte ikke på det da, men senere, dagen etter at huset ble rasert, tenkte hun: «Hva er det som gjør at en mor forlater sitt yngste barn?»
Et tilbakeblikk
Bare få dager før Omer ble født, hadde hans storebror ringt barnevernsvakta i Trondheim. Omers bror fortalte vakta at faren var ruset og at han mishandlet mor. Dette var ingen nyhet for barnevernvakta, det var ikke første gang broren ringte. Det skulle heller ikke bli den siste.
Allerede da de bodde et annet sted i landet fortalte broren politiet, som hadde rykket ut til «husbråk» hos trebarnsfamilien, at faren var narkoman. Etter at de flyttet fra Nord-Norge til Trondheim, satte barnevernet i gang en undersøkelse av familien som ble avsluttet innen fristen på tre måneder. Barnevernets konklusjon ble at familien skulle få hjelp i integreringsprosessen, og at far skulle få hjelp til å avslutte rusmisbruket.
Så kom Omer til verden, denne historiens hovedperson, attpåklatten med de nydelige øynene. Det gikk ikke lang tid før barnevernsvakta mottok neste melding om familien. En nabo hadde hørt stadige redselsskrik fra leiligheten.
For tidlig, for sent
Florence Moufack har nylig skrevet masteroppgave om minoritetsfamilier og barnevernet, basert på den store norske barnevernsundersøkelsen, «Det nye barnevernet». Moufack, som selv jobber i barnevernet i Trondheim, konkluderer med at etaten griper for sent inn i saker med minoritetsbarn. Men det er også er et problem at barnevernet griper for tidlig inn i noen slike saker.
–Vi kan være for usikre. Eller vi kan være for selvsikre, sier Moufack.
–Når barnevernet griper for sent inn, handler det om at det er mange uavklarte spørsmål i familien. Dette kan være familier som ikke har et sted å bo, som er en uavklart økonomisk situasjon, eller som sliter med psykisk helse. De ulike hjelpeinstansene samarbeider ikke godt nok, og vurderingen av om barna har god nok omsorg, kan forsvinne når bildet er så komplisert, forklarer hun.
Truer med selvmord
Omer er ti måneder. Det er mai på Nordre og han er satt i tjeneste for å finansiere farens rusmisbruk med pappbeger i hånda. Hele familien tigger sammen. Politiet observerer dem og ser at faren slår og bruker albuen på et av barna. De griper inn og da slår faren den ene politimannen. Moren har blåøye og forklarer hun har gått på en dør. Politiet kjører moren og barna hjem.
Det settes ikke inn tiltak for å følge familien tettere i Omers første leveår, men etter episoden på Nordre, følger barnevernsvakta familien med tilsyn. Mor får beskjed om at det er hennes ansvar å skjerme barna fra far, men det kommer stadige bekymringsmeldinger om familien.
Dagen før nyttårsaften ringer storebror barnevernvakta. Igjen. Han forteller at småsøsknene blir slått. Barnevernvakta rykker ut. Faren har nettopp vært der. Med barnevernsvakta til stede går moren til angrep på sønnen, biter han i øret, før hun tar en kniv og truer med å drepe seg selv. Datteren forsøker å stanse moren, barnevernsvakta går imellom og får tatt fra henne kniven. Moren roper og skriker.
«Barna er sterkt preget av redsel», heter det i meldingen fra barnevernsvakten. Barna tas ut av hjemmet med et akuttvedtak.
Ny sjanse
–Det er godt å skrive vedtak. Å få stanset en situasjon. Å vite at vedtaket er godt faglig begrunnet og at du har gjort det du kan, sier Hilde Sjøhagen, som har lang erfaring i det akutte barnevernet. Hun uttaler seg på generelt grunnlag, hun var ikke hos Omers familie den kvelden moren fikk et sammenbrudd. Sjøhagen sier barnevernet lykkes best i saker hvor de er til stede med mange tilsyn. Der saksbehandlerne på dagtid er veldig på saken, og hvor det er tett kontakt med barnevernsvakta på kveldstid.
–Da får vi avdekket virkeligheten og sikret barna, poengterer hun.
Barnevernet besluttet at Omers mor skulle få en ny sjanse. På et familiesenter utenfor Trondheim, skulle morens omsorgsevne vurderes.
Tvinger faren ut
De ansatte på familiesenteret hører sang og latter fra rommet til mor og sønn. Omer lager mye lyd, men snakker lite. Moren er lei seg for det hun har gjort. Hun vil hjem. Rapporten fra senteret fastslår at moren er i fin utvikling, men har behov for støtte. Barne- og familietjenesten vurderer nå å fremme sak om omsorgsovertakelse for alle de tre barna, men oppsummerer saken slik: «Det er vanskelig for barna med sin kulturelle bakgrunn å tilpasse seg et norsk fosterhjem.»
I stedet prøver barnevernet å styrke moren som omsorgsperson, men krever at foreldrene signerer en avtale om at faren skal flytte fra hjemmet for at barna skal tilbakeføres moren.
Skiller mellom vold og vold
Hilde Sjøhagen ved barnevernvakta, har vært inne i mange minoritetsfamilier. Hun mener barnevernet er forbi den fasen der de vegrer seg på grunn av språk og kultur. Sjøhagen vet det er kontroversielt, men hun skiller mellom vold og vold.
–Noe kaller jeg oppdragervold, gjerne fra familiefedre som ikke har lært seg andre måter å løse konflikter i familien på. Da skriver jeg en tydelig og alvorlig rapport, og ber om at faren får veiledning. I andre hjem merker du terroren, det er ofte en psykisk syk familiefar, som holder familien i et jerngrep. Da er råd og veiledning uaktuelt, her handler det om å berge barnas liv og helse.
Omer blir glemt
Omer er snart to år da moren anmelder faren for vold. Faren må sone en dom for flere straffbare handlinger, og familien får noen rolige måneder.
Faren hadde akkurat sonet ferdig den dagen han fulgte etter sønnen fra skolen. Den dagen broren, søsteren og moren rømte ut i vinteren og Omer ble overlatt farens ville raseri.
Etter at faren gikk amok, skriver barnevernvakta om moren som gråt i bilen. Om den livredde broren, som spurte om når faren kom til å bli sluppet ut av fengselet igjen. Om en søster som ikke lenger var sikker på at hun var så glad i faren sin lenger. Omer var nok i bilen til barnevernvakta, han også, men det står det ingenting om i rapporten. Ingenting om den lille gutten, som ble forlatt med faren.
En uke senere kommer barnevernet på besøk til familien, som har fått ny leilighet. Det er helt strøkent. På bordet står kjeks og tekopper, og på gulvet er det leker. I sentrum for familiens oppmerksomhet er lille Omer, gutten alle blir sjarmert av.
Barnevernet har innledet en ny undersøkelse av familien etter den alvorlige episoden med faren, og konkluderer med at moren og barna har et stort behov for hjelp. Men moren nekter barna psykologhjelp, og ungene får ikke bearbeidet opplevelsene med vold og rusmisbruk. Moren sier imidlertid ja til en «hjemkonsulent», en ikke faglært person som skal støtte og observere familien. Etter hvert sier moren også ja til at de eldste ungene får besøkshjem.
Lille Omer, derimot, blir hjemme hos mor.
-De er harmoniske
Hjemkonsulenten er svært positiv i sin sluttrapport, og melder om stor fremgang i familien. Hun konstaterer at de har bra hygiene og kosthold og at familien er harmoniske: Om Omer skriver hjemkonsulenten: «Han er en fin gutt, litt vill, og tester grenser hele tiden. (...) Han preges av at de har delt på å oppdra han.»
Men borettslaget klager på bråk fra leiligheten. Det barnevernet ikke vet, er at foreldrene bryter avtalen. Faren har stort sett bodd hos familien siden besøksforbudet gikk ut. Når barnevernets representant er på tilsyn, gjemmer han seg på soverommet eller bak hushjørnet. Noe av dette blir avslørt og barnevernet oppfordrer igjen mor om å holde far utenfor hjemmet.
Så kommer vendepunktet. Det er noen som ikke klarer mer.
Vendepunktet
Storebror nekter å dra hjem. Han vil være i besøkshjemmet, men barnevernet sier han må hjem. Da rømmer han. Dagen etter blir han funnet, fullstendig forkommen, i en plankehytte nær besøkshjemmet. Nå forteller han alt. Han er redd hele tiden. Forteller at faren alltid er hjemme. At han setter sprøyter. Han sier det alltid er ufred, alltid krangling.
Saksbehandleren i barnevernet blir tydelig rørt når hun tenker tilbake på den forkomne gutten. Hun husker hun tenkte, «hva i all verden er det vi holder på med?» Hun ga gutten et løfte, der og da: «Du skal slippe å dra tilbake.»
Barnevernet fremmer krav om omsorgsovertagelse for alle de tre søsknene – og får støtte i fylkesnemnda. Foreldrene anker avgjørelsen til tingretten, hvor deres advokat framholder at barnas omsorgssituasjon ikke av alvorlig karakter, og at vitner beskriver at det er mye kjærlighet i familien: Ungene beskrives som glade, snille og høflige barn, som har venner. Hadde ikke mor hatt evne til å ta seg av dem, ville de ha vært mer skadet i dag, sier advokaten i retten.
Foreldrene når ikke frem i tingretten. I dommen heter det: «Også utenlandske barn må ha samme rettsvern som norske barn. På grunn av den etniske tilhørigheten har barnevernstjenesten antakeligvis i for lang tid prøvd med hjelpetiltak.»
Barnevernets saksbehandlere er enig i tingrettens konklusjon, de skulle tatt barna ut av hjemmet langt tidligere. Og det var her, da retten behandlet saken, at saksbehandleren fikk et slags svar på hvordan en mor kan forlate sitt yngste barn til en farlig far.
I retten fikk de mors historie. Hun hadde tidlig mistet sine egne foreldre. Foreldrene plasserte henne i en familie hvor hun fikk stort ansvar for mange fostersøsken. Selv fikk hun lite omsorg og ble utsatt for mishandling helt til hun giftet seg. Og da fortsatte mishandlingen.
Brunt handikap
Totalt sett er det altfor få fosterhjem i Norge. I 2010 var det bare vår region, Midt-Norge, som klarte å øke antall fosterhjem, de andre fikk færre.
Men Omer har enda et handikap. Han er ikke etnisk norsk.
Så mange som en tredel av alle fosterforeldre sier de ikke ønsker barn med ikke-vestlig bakgrunn. Året før var det nesten femti prosent som sa nei til de ikke etnisk norske. Og det er bare fem prosent av fosterhjemmene som er minoritetsfamilier selv.
Men Omer er heldig.
Klar for et nytt liv
Fosterforeldrene er overbegeistret da de møter den tre og et halvt år gamle Omer for første gang hos barnevernet. Den søte, kontaktsøkende gutten med glimt i øyet, er svært lett å like. Han sjarmerer sine nye foreldre i senk.
Omers mor, storebror og minstemann selv, står klar med bagasjen da barnevernets to representanter kommer for å flytte Omer til sitt nye hjem. Gutten er blid. Moren er stille. Storebror leker og tuller med lillebror. Moren og fostermoren får raskt god kontakt. Moren blir glad når fostermoren spør moren om råd og tips. Da barnevernets to saksbehandlere kjører moren og broren til Omer hjem, takker de barnevernets folk for en fin dag.
Et halvt år senere er barnevernet igjen bekymret. Omer er stadig i konflikt. Fosterfamilien har fått mye avlastning og kursing, fosterfar er frikjøpt, men Omers problemer går ut over deres egne barn. Familien sier de vurderer om de kan ha Omer boende hos seg. Som et svar på dette, får Omer besøkshjem og blir utredet av Barne- og ungdomspsykiatrien. De konkluderer med at han har en alvorlig tilknytningsforstyrrelse som skyldes omsorgssvikt:
«Det er også et poeng å skape så stor ro omkring hans situasjon som mulig, da det er mange rapporter som tyder på en god utvikling. Dette vil lett rives ned ved endring, i verste fall opphør av relasjon til fosterforeldre», heter det i psykologens rapport.
Mens fosterfamilien drar på ferie, plasseres Omer i et avlastningshjem. Avlastningshjemmet sier senere opp avtalen og begrunner det med at Omer ikke går sammen med de andre barna som er der på avlastning. Men Omer har fortsatt fosterhjemmet.
Brevet de fryktet
Omer er syv år da barne- og familietjenesten får brevet de hadde håpet de aldri skulle få. Fire år etter at Omer fikk sitt nye hjem, blir han sagt opp. Fosterhjemmet, stedet Omer har bodd halve livet, sier at de ikke kommer noen vei. Han har et skremmende sinne, går løs på inventar, kaster stein på klassekamerater og sparker fosterfaren. Men de sier også han i perioder er en kjempefin gutt.
Barnevernets saksbehandler, som for fire år siden var med på å flytte den tillitsfulle gutten, tar på seg den vanskelige jobben med å fortelle Omer at han ikke lenger får bo der han har bodd halve livet. Ikke nok med det, han må flytte før barnevernet rekker å finne et nytt sted han kan bo. Familien har ikke tid til å vente, den skal på sydenferie.
Saksbehandleren husker Omer satt der som en engel i sofaen, ved siden av fosterfaren, og prøvde å forstå. Hun husker følelsen av å ha mislyktes.
Omer gråter ikke da han flyttes midlertidig til besøkshjemmet. Etter noen uker kommer saksbehandleren for å fortelle at han igjen skal flyttes. Gutten sitter i en svingstol, snurrer rundt og rundt, sier ingenting. Nå flyttes han til en institusjon for barn under tolv år. Der blir han etter en uke bedt om å lage en sirkel hvor han skal plassere sine nærmeste. Omer spør om han kan plassere de som jobber på institusjonen i sirkelen.
På topp i Europa
Fagfolk mener at noen barn som er veldig skadet, har best av å bo på institusjon. Men det er ikke ønsket politikk i Norge. Norge ligger på topp i Europa når det gjelder bruk av fosterhjem. 86 prosent av de som ikke kan bo hjemme, bor i fosterhjem. Tilsvarende tall er 71 prosent i Sverige, 70 prosent i England, 43 prosent i Danmark og 34 prosent i Finland.
***
Personalet på institusjonen forsøker å forberede Omer på at han skal til et nytt fosterhjem. Omer sier han ikke vil, han vil være der han er. Det får han. I ett år.
Ti år gammel får han nye foreldre i et såkalt familiehjem, et fosterhjem som er spesielt kurset i å ta seg av de barna som sliter mest. Der er en av foreldrene frikjøpt for å ta seg av barnet, og hvor minst en av foreldrene må ha høyskoleutdanning. Slike hjem er knyttet til en barnevernsinstitusjon, og familien får jevnlig veiledning og avlastning fra fagfolkene der.
Omer har fått det beste Norge har å stille opp med.
Han har venner. Det vil si, personer han omgås med. Omer sliter med å etablere gjensidige vennskapsforhold – som handler om å gi og ta. Omer har ikke lært hva som er rett og galt, og havner ofte i konflikter på skolen. Men hjemme er han en rolig og snill gutt. Som elsker å gå på ski.
Med mammaen sin.
LES OGSÅ: Historien om Silje (7) som har flyttet ti ganger
