I 2016 fikk 250 barn sitt familieråd i region Midt-Norge. Det er en mangedobling fra året før.

– Det handler om å få det litt «nedpå», ved å bruke det nettverket og de ressursene familiene og barna har selv, sier Per Arne Hervik, ansvarlig for familieråd i Bufetat i Sør-Trøndelag.

I familieråd er det tanter, onkler, besteforeldre og andre voksne som barnet er knyttet til som engasjerer seg for å hjelpe barnet. Målet er å legge til rette for et konstruktivt samarbeid mellom barn, familie, privat nettverk og barnevern. I tillegg til familiene er det med en koordinator som skal være nøytral i saken. Det betyr at barnevernet i mange tilfeller slipper å ta barnet ut av hjemmet, såkalte akuttplasseringer.

Barne- og likestillingsdepartementet jobber med en lovendring som skal forplikte barnevernstjenesten å tilby familieråd i alle kommuner. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og Bufetat region Midt-Norge arrangerte temadag om familieråd på Royal Garden tirsdag. 145 deltagere, flesteparten barnevernsansatte i fylket, fikk med seg suksesshistorien fra barnevernstjenesten på Kongsberg og «Karls» historie om hvordan familieråd har hjulpet ham og hans datter i en kommune i Trøndelag.

Protesterte kraftig

– Dette skulle vært pålagt i arbeidsinstruksen til barnevernsansatte. For oss har det vært veldig positivt. Min oppfordring er at en må prøve dette før mye annet, sier «Karl».

Han skilte tidlig lag med mor til barnet, og etter hvert overtok han omsorgen. Men jenta hadde destruktiv adferd og stort fravær på skolen. Faren sier han ba skolen om å melde bekymring til barnevernet. Men det skjedde ikke, ifølge ham. Da tok han selv kontakt. Etter flere møter med barnevernet kom forslaget om at jenta kanskje burde omplasseres. Den tanken likte han ikke, og han protesterte kraftig. «Karl» ba om hjelp til å takle situasjonen, og unngå at hun måtte flytte enda en gang. Da det lokale barnevernet foreslo familieråd, var både han og jenta innstilt på det.

– Det var så gæli læll, at det kunne ikke bli verre. Koordinatoren forklarte oss hva vi skulle gjøre, og ba datteren ta med folk som hun kjente og stolte på, forteller han.

Tøft: – Datteren min hadde en oppvekst ingen skulle hatt. Det var familierådet som fikk henne på føttene igjen. Etter to eller tre møter snudde det, forteller «Karl», som fortalte om sine møter med barnevernet til barnevernsansatte denne uka.

– Satte ting på plass

Dermed var både slektninger, bekjente og en lærer med på det første familierådet. Faren opplevde at han, som mange tenåringsforeldre, hadde liten påvirkningskraft på tenåringen. Det meste han sa ble møtt med skuldertrekk. Den utløsende faktoren var da en bekjent av jenta tok ordet og ba henne om å ta tak i eget liv.

– Det ble stille og veldig anspent stemning. Datteren min tok en «time out». Men ordene satte ting på plass for henne. Hun kom tilbake og fortalte at nå skulle det bli endring. Etter det gikk skolefraværet ned og skolegangen ble fullført. Det står ikke på evnene. Men det har vært mye vanskelig i barndommen, som hun fortsatt strever med, sier han.

– Disse møtene kan være forskjellen for hele fremtida til barnet. Jeg bruker ikke vanligvis så sterke ord, men det kan skje magiske ting i disse møtene, sier Hervik.

Barnevern: Visjonen for familierådgivningsprosjektet er «Alle har noen». – Både for barna og de voksne handler det om å bli sett, og få anerkjennelse. Det er nøkkelen til godt samarbeid videre, og til økt forståelse innad i familien, sier Siri Bøthun og Toril Olsen Søtvik fra Kongsberg barneverntjeneste. Illustrasjonsbilde.

Var «plasseringskommune»

Kongsberg barnevern mottok nylig hedersbevisningen Årets sosialarbeider 2017 av Fellesorganisasjonen (FO), og leder Tone Risvoll Kirknes ble kåret til årets kommunale leder. Bakgrunnen var en formidabel snuoperasjon og holdningsendring i tjenesten.

– Vi var en «plasseringskommune», med mange både akutte og planlagte omplasseringer av barn, forteller Siri Bøthun og Toril Olsen Søtvik fra Kongsberg barnevernstjeneste.

Eksperter på egne liv

For hvis familien selv er eksperter, så er det vel ingen barnevernssak? Og er ikke fagligheten til de ansatte noe verdt? Det passer nok for enkelte, men ikke her. Og: Denne familien har nok ingen ressurser rundt seg. Betenkelighetene og fordommene var mange, og Olsen Søtvik innrømmer gjerne at hun var blant dem som var mest skeptisk. Men i 2013 ble det innført metodetvang i kommunen. 80 prosent av alle barnevernssaker i kommunen skal få tilbud om familieråd.

Med en gang en familie kommer i kontakt med barnevernstjenesten i Kongsberg, prøver de å få samlet ressurspersoner som befinner seg rundt familien. Det kan være nære slektninger, venner, naboer og andre viktige personer for familien.

– Det skaper trygghet og anerkjenner at de er eksperter på eget liv, på godt og vondt. De vet selv hva de strever med. Før brukte vi mye lengre tid på å komme til den tilliten og ærligheten som skal til for å kunne gjøre en endring. Den kommer ganske fort i et familieråd, sier Bøthun.

Målet er at familien blir enig om hva som skal til for at barnet og familien skal få det bedre, og at det skal føre frem til en plan for hvordan barnets og familiens situasjon kan bedres. Barnevernet tar stilling til forslagene fra familien.

Gode råd: Siri Bøthun (til venstre) og Toril Olsen Søtvik i Kongsberg barneverntjeneste er ikke i tvil om at familieråd har vært en nøkkel til å unngå flest mulig omplasseringer av barn. – Alle familier har noen rundt seg. Det handler om å være åpne og ærlige og involvere de som barnet kjenner og som kan gjøre at barnet får det bedre.

– Fortsatt akuttplasseringer

Et familieråd kan for eksempel føre til at barnet flytter i fosterhjem til en tante, at barnet kan komme på helgebesøk til noen i familien, eller at storfamilien støtter familien i å gi omsorg til barnet.

– Vi har fortsatt akuttplasseringer, men det betyr ikke at svaret er plassering utenfor hjemmet. Og det har jeg inntrykk av at det er veldig mange steder. Nå kan det like godt være hos en bestemor, en tante eller en onkel, i en kortere periode. Det er også mye mindre dramatisk for barnet, og det er lettere å få aksept for hos foreldrene, sier Bøthun og Olsen Søtvik.

Ingen av dem drømte om at antallet omplasseringer av barn til fremmede fosterhjem skulle synke så dramatisk.

– Noen tror vi har jobbet bevisst med det, men det ble rett og slett en konsekvens av metoden. I motsetning til tidligere går vi nå alltid inn i saker med en tenke om at alle har noen rundt seg, som sammen med oss kan være med å hjelpe dem, sier Olsen Søtvik.

Handler om medvirkning

Familieråd er på ingen måte et nytt begrep i barnvernkretser. Heller ikke for barnevern i Sør-Trøndelag. Det første familierådet ble avholdt en gang på 1990-tallet, og det var en konferanse om temaet i Trondheim i 1997. Barnevernet er ofte utsatt for kritikk og mange vil hevde at dette er på høy tid at dette kommer på plass. Det er Ann Kristin Lundemo, prosjektleder i Bufetat Midt-Norge, fullstendig klar over.

– Ja, det er mye erfaring og kunnskap om hvorfor motstanden er så stor rundt å ta i bruk familieråd. Men nå vil vi at vi skal se fremover, samt være glad for at flere barn får medvirke i egen sak. Dette er kommet for å bli. Vi må ha økt medvirkning fra familiene, og det er ungene det handler om. Suksessene vet vi mye om, og det skal vi ut og lære opp de ansatte rundt om i barneverntjenestene i Sør-Trøndelag, sier Lundemo.

Møtested: Bufetat region Midt-Norge har et toårig familierådsprosjekt for å øke bruken av familieråd i barnevernsaker. Per Arne Hervik har et ansvar for familierådråd hos Bufetat i Sør-Trøndelag, og Ann Kristin Lundemo er prosjektleder for familieråd i Bufetat Midt-Norge.

– Mange kan få hjelp

«Karl» opplever barnevernstjenesten som svært personavhengig og har veldig blandede opplevelser med ulike saksbehandlere.

– Vi hadde en som virkelig støttet opp og brydde seg, men han fikk en annen jobb og flyttet. Andre igjen har vi knapt fått kontakt med.

Nå håper han andre barn og familier som har vanskelige forhold hjemme får ta i bruk familieråd-metoden.

– Bare det at jeg fikk snakket til 145 barnevernsarbeidere, og at de tar det på alvor, betyr veldig mye. Hvis de tar dette i bruk er det mange barn og foreldre som kan få bedre hjelp der de er, og slipper å bli omplassert, sier «Karl».