I september 1963 besøkte Victoria Bachke sitt fødeland for første gang siden 1914, som den sovjetiske regjerings offisielle gjest i 12 dager.

Tilbake på «sitt» Ringve var hun strålende begeistret. Mer sprudlende og glødende enn noensinne.

- Det var betagende, rørende, strålende – alt var storslagent, alt var vidunderlig, fortalte hun til Adresseavisen etter hjemkomsten. – Tenk at jeg skulle oppleve mitt fordums fedreland igjen – og på en slik måte! Jeg var bare gjest, ble mottatt av den høyeste høye innenfor den ramme jeg var kommet – Sovjetsamveldets kulturminister Katharina Furtseva. Og hun var imponert over at jeg fremdeles kunne mitt russisk så godt, selv om jeg var blitt nordisk i så mye. Forresten, ansiktet og øynene mine var absolutt russiske, sa hun. Det var så morsomt at hun sa det!

Initiativet til reisen var delvis tatt av de mange russiske kunstnere som hadde vært og besøkt «hennes» Ringve.

Lang reise

- Det var en strålende innbydelse, og selv om det var en lang reise med tog og båt for så kort opphold, ville jeg gjerne reist lenger om det hadde vært nødvendig.

Togreisen var en drøm, hun hadde ikke engang råd til å sove om nettene.

- Jeg måtte bare se og se, om natten skinte månen i sølv på de russiske bjerker!

Kulturminister Furtseva ba henne si fra hva hun ønsket, og alt ble oppfylt. Sine to søstre som var i Moskva, traff hun også igjen, for første gang siden 1914.

- Jeg så mitt barndomshjem, gikk i de gater jeg vandret i som barn. Nesten alt var forandret, men det var mitt Russland. Jeg nøt å høre russisk musikk rundt meg, se russiske mennesker – være russer.

Hva med kunsten?

- Hver aften var jeg i teater, hørte konserter og så ballett. Jeg var i billedgallerier og i museer. Den største opplevelsen var Tsjajkovskij-museet. Jeg fikk også lytte til undervisningstimene i musikkonservatoriet og fikk en forståelse av hva som gjøres der hvor så mange av verdens gigantiske virtuoser er fostret. Jeg var i konservatoriets bibliotek, som hadde en spesiell interesse for meg nå når jeg arbeider med å danne mitt eget musikkhistoriske bibliotek.

Og kanskje det viktigste av alt …

Hva fikk hun med seg av sjeldenheter til museet sitt?

- Musikklitteratur, sjeldne skatter, og fotografier som ikke tidligere er sett i Europa. Og originalplater! Jeg har med meg i sekker, og alt er gaver. Gaver fra museer, institusjoner og enkeltmennesker som ville gi til Ringve i lille Norge.

- Jeg traff enken etter den store tenorsanger Sabinov, som var fetert som en avgud i Sovjet, og av henne fikk jeg originalinnspilling av hans sang i Tsjajkovskijs «Eugene Onegin».

(En søster av Victoria som selv hadde vært en stor cellistinne, skrev på den tiden bok om Sabinov fra sine turneer med ham.)

- Jeg har med hjem et ungdomsbilde av Tsjajkovskij som er kopiert direkte fra negativ. Hans notater, eller «kladd» om man vil, av hans sjette symfoni «Symphonie Pathetique» har jeg i kofferten. Den er avfotografert etter originalen, med blekksprut, overstrykninger og det hele. Likeledes fikk jeg i gave fra musikkbiblioteket en sjelden biografi om ham.

Noen av Beethovens første notater – skrevet i 1802 og 1803 – har jeg også fått avfotografert etter hans originalmanus. De samme notater i trykte, ferdige noter, og en bok med forklaringer til disse er også med i min bagasje. Nei, det er ikke til å tro!

Også instrumenter

- Jeg har fått en byste av Tsjajkovskij, og av Glière, den siste fikk jeg av Glières datter. Litteratur om Rubinstein og Chaliapin – og mye, mye mer. Jeg er i sannhet beriket!

Mange instrumenter hadde hun også fått, men de skulle bli ettersendt, blant annet en gammel russisk gosli, et strengeinstrument.

- Og i all min bagasje finnes også en stor dukkesamling fra Russland, den skal plasseres i Barneværelset, glødet en begeistret fru Victoria til Ringve.

«Fruen» innrømmet at hun selv også hadde med noen gaver til sine russiske venner:

- I Tsjajkovskij-museet i Moskva henger det nå et bilde av mitt Tsjajkovskij-rom på Ringve, og jeg overleverte en langeleik til musikkhistorisk museum i Moskva som er laget av Olav Snortheim.

(Fra Adresseavisen 26. september 1963)

Det var en lykke for Victoria Bachke at denne reisen ble virkelighet, og også viktig at den ikke var planlagt senere. Knappe to måneder senere døde «Fruen til Ringve».