- Nå skal jeg på min fjerde tur til Hellas for å hjelpe. Denne gangen har jeg fått med meg min tante på 72 år. Det er professor og barnelege Ann Mari Brubakk, fortalte Katrin Glatz Brubakk i en e-post til Adresseavisen nylig.

Noen dager etter, på et nakent møterom på Kvinne-barn-senteret ved St. Olavs Hospital blir stillheten plutselig brutt av at en energisk dame kommer inn i rommet. Ann Mari Brubakk forteller ivrig om hvor fornøyd hun er med at hun fikk flere poser med leker fra «Lekoteket» ved sykehuset. Her er det alt fra babyrangler, artige musikkinstrumenter til en myk kanin med hvit fluffi pels.

- Er litt gal

Adresseavisen møtte Ann Mari og Katrin Brubakk onsdag i forrige uke. Da var det bare timer før de skulle sette seg på flyet til den greske byen Thessaloniki. Derfra skulle de kjøre en time med bil til den greske grenselandsbyen Idomeni.

Det er her makedonsk politi for ikke lenge siden skøyt med gummikuler og brukte tåregass mot flyktninger som prøvde å kysse grensen fra Hellas til Makedonia. Det var også her de norske hjelpearbeiderne ble pågrepet av gresk politi. For øyeblikket skal det befinne seg rundt 10 000 barn og voksne der. De bor alle i telt på et område som på ingen måte egner seg til å huse en flyktningleir.

- Helt siden hun var nyutdannet lege har Ann Mari viet livet til de mest sårbare barna, nemlig de veldig premature. Nå skal hun hjelpe Europas mest sårbare – flyktningbarn i Idomeni, sier niesen Katrin.

- Jeg både gleder og gruer meg til turen. Dette har jeg aldri gjort før. Det føles som jeg er litt gal. Jeg er jo tross alt 72 og et halvt år, så jeg håper jeg ikke overvurderer meg selv fysisk. Men kanskje de har bruk for en gammel barnelege der nede, sier Ann Mari.

De to damene skal være i Hellas i ti dager. På spørsmål om hva Ann Mari forventer å oppleve, svarer hun:

- Det er en uorganisert flyktningleir, uten vannforsyning og latriner. Det er vått og kaldt. Jeg forventer å møte mange fortvilte mennesker, og barn som er preget av at foreldrene er fortvilet, sier hun.

Selv om desperasjonene er stor, frykter ikke Ann Mari at inntrykkene skal bli for sterke.

- Som barnelege er jeg vant til å møte familier som sliter. Forskjellen er at her hjemme kan jeg gjøre noe for å hjelpe. Der nede er det lite jeg kan gjøre for å endre situasjonen.

Positiv aktivitet for barna

Det var kun fire dager til avreise da Katrin spurte sin tante om hun kunne tenke seg å være med til Hellas. Katrin har tidligere vært frivillig på den greske øya Lesvos tre ganger. Denne gangen reiser hun som frivillig gjennom en gresk hjelpeorganisasjon.

Katrin og mannen Lars Korsnes har også lagt ned en betydelig innsats for å hjelpe de flyktningene som er kommet til Trøndelag. Hun har ikke tidligere vært ved grensa til Makedonia.

- Jeg ønsker å bidra til de menneskene som ikke har noe. Det å være flyktning betyr at du er revet bort fra hverdagen. Det er mye venting, alle er bekymret og mange har traumer, sier Katrin.

Barnepsykologen ønsker spesielt å bidra til positiv aktivitet for barna i flyktningleiren.

- På Lesvos møtte jeg mange herlige barn. Lek er barnets språk, og en måte å tilnærme seg vanskelige følelser på, sier hun.

En av Katrins mål denne gangen er å få til et improvisert orkester.

Politisk «statement»

I bagasjen hadde de to damene blant annet soveposer, tepper, instrumenter, lekebiler, såpebobler og sko.

- Jeg er så takknemlig for at det nok en gang er penger på kontoen slik at mange familier får telt over hodet og mat i magen, sier Katrin, som legger til at hun er helt avhengig av støttespillere for å kunne bidra på den måten hun nå gjør.

- At jeg drar gjentatte ganger til Hellas er på mange måter også en politisk «statement». Jeg ønsker å formidle til flyktningene at de ikke er glemt. At vi er der fordi vi bryr oss, sier Katrin, som i tillegg til sitt eget engasjement også har klart å få psykologistudenter ved NTNU engasjert.

- Det som plager meg mest er holdningene vi i Norge har fått til flyktningene, at de bæres hit på gullstol. Tenk å si noe slikt, sier Ann Mari.

Utdeling av middag

Adresseavisen har hatt kontakt med team Brubakk etter at de kom til Idomeni.

- Vi startet nesten umiddelbart å hjelpe til med utedeling av middag. Det foregår på en av de såkalt «fritt anlagte leirene». Men dette er langt fra en leir, men rett og slett en samling telt på en bensinstasjon. Rett ved suser bilene forbi i 80 kilometer i timen. Om lag 500 mennesker bor her, over 100 av dem barn. De vet ikke om de kan komme seg videre, når eller hvordan, forteller Katrin, som legger til:

- De venter på at sola skal stå opp og gå ned. Vente på at maten skal serveres, eller håpe på at en frivillig neste gang har med en lommelykt så lillebror ikke skriker sånn i søvne fordi han er redd mørket.

Barnepsykologen er allerede godt i gang med sitt arbeid med barna.

- Vi er som fluepapir på ungene. Endelig er det noe som skjer. Endelig noen som har overskudd til å leke. Jeg rakk ikke ta med meg noen leker i dag, så jeg har snurret til jeg ble kvalm, hatt fire unger på armen/hoften/ryggen samtidig, lært syriske klappeleker og killet og blitt killet så vi lo oss skakk. Men med en tung undertone. For når en liten jente på syv år er som klistret til deg fra du kommer, og kaller deg mamma etter 20 minutter – ja, hva skal man si da?

foto
Katrin Glatz Brubakk har reist for fjerde gang ned til Hellas for å hjelpe de mest sårbare: flyktningebarna. Foto: Håvard Haugseth Jensen