Sjekklisten til høyre er et hjelpemiddel for nærmeste pårørende for å kart-legge selvmordsrisiko. Den kan hjelpe deg med å finne ut hvor alvorlig situasjon den unge du kjenner er i. Vanligvis skjer vurderingen som en fortrolig samtale etter at du har oppdaget signaler på selvmordsfare.

Hva du ikke bør

Foreldre veksler vanligvis mellom å gi krisehjelp til den unge som sliter, og foreta en risikovurdering. Carr anbefaler å konfrontere ungdommen direkte, for eksempel når moren ser at datteren har lagt ut selvmordsmeldinger på Facebook. Han sier at det viktige er å etablere en tillitsfull stemning, og prøve å være en nøkternt observerende, men medfølende voksenperson. Affekt, bebreidelser og moralisme, må man holde seg unna.

–Det høres vanskelig ut, for en forelder?

–Ja, det er vanskelig uansett, og ekstra vanskelig for foreldre som er så nære. Men man må prøve, og det er viktig å bry seg, uten å få panikk. Man må være nøktern, rett på sak – og granskende. «Jeg var ikke klar over at du tenker på døden», kan du si.

–Kan man ikke starte med noe lettere: «Hvordan går det», for eksempel?

–Nei, nei! Hvordan går det er altfor åpent spørsmål. Da tenker hun bare på hvor ille alt er, blir overveldet og klarer ikke svare noe på et så stort spørsmål Det eneste spørsmålet som er verre enn hvordan går det, er hvordan går det, egentlig? Du kan si: «Jeg ser du har det vanskelig. Hva tenker du når du tenker på døden»?

–Kan ikke det være å anspore ungdommer, å snakke så direkte om dette som de kanskje ikke har turt å si høyt selv?

–Det er en myte. Dødstanker er veldig normalt, å pakke det inn i et ufarlig språk, hjelper ikke den unge som sliter. De trenger at noen formulerer det unevnelige høyt. Selvmordstanker er en nødutgang vi alle har. Noen av oss tar i håndtaket, åpner døra og kikker ned.

Spør om fremtiden

Følelsene forlatthet, selvforakt og avvisning, er sentrale i samtalen, som bør ha en begynnelse, en midt og en slutt. Carr anbefaler at man startet med nåtid: Beskriv situasjonen og handlingene da du hadde selvmordstanker i dag? Så kan man spørre om forrige gang de tenkte slike tanker, før man til slutt spør ungdommen om hvordan han tror det vil være om to uker. Poenget er å hjelpe ungdommen til å observere sitt eget liv, og få alternative perspektiver.

–Hvis hun ikke kan svare på situasjonen to uker frem, vent en stund og prøv igjen. Kan hun heller ikke da svare på det, er det et tegn på at hun ikke klarer å se for seg en fremtid.

Under samtalen er det viktig å bekrefte de gode sidene. Og konfrontere det som har skjedd som ikke er bra for henne. Sier ungdommen at hun vil dø, godta det, ikke spør om hvor mye hun vil dø, og ikke moralisere. Unngå en diskusjon om hvor alvorlig problemet er. Vis at du bryr deg, og vær tilgjengelig med støtte. Vær direkte og konkret med spørsmål om selvmordsplan. Uttrykk din bekymring til ungdommen i etterkant. Deretter formidle risiko til fagfolk og andre foreldre.

Like viktig som å undersøke risiko, er det å kartlegge faktorer som beskytter mot selvmord. Dette har foreldre og andre nære ofte innsikt ifra før. Viktige beskyttelsesfaktorer er:

Stabil selvfølelse, rimelig aggresjons- og impulskontroll, gode og fleksible mestringsstrategier i kriser, stabile nettverk i familie og lokalmiljø, tilknytning til betydningsfulle andre, god mestring av tapsopplevelser og evne til å ta imot støtte.