30. april 1946 startet rettssaken mot Rinnan-banden, den til da Nordens største straffesak i sal 206 i Trondheim tinghus.

Frostating lagmannsrett hadde forberedt og planlagt gjennomføringen i lang tid. Gitter var montert på begge sider av benkene der Rinnan og hans 29 medtiltalte skulle sitte. Fotlenker var festet under plassene til alle de mannlige tiltalte, mens de sju kvinnene slapp lenker. Mest oppmerksomhet trakk den 161 cm høye Rinnan selv og hans kvinnelige medsammensvorne.

Foran et stort oppbud av pressefolk fra Norge og utlandet tok de tiltalte plass, utstyrt med nummerlapper fra 1 til 30. Alle hadde tilhørt Sonderabteilung Lola, en selvstendig etterretningsavdeling under den tyske sikkerhetstjenesten i Trondheim.

Brutalt torturert

Rettergangen strakte seg over fem måneder, og dom falt 20. september 1946. Deretter fulgte en ny langvarig sak mot 12 andre av bandens medlemmer. Til sammen ble 10 av bandemedlemmene dømt til døden og skutt, 11 fikk livsvarig tvangsarbeid, resten ble idømt langvarige fengselsstraffer.

I dommen går det frem at over 1000 aktive deltakere i den norske motstandsbevegelsen ble avslørt og arrestert, nærmere 100 mistet livet, flere hundre ble underkastet brutal og planmessig tortur, og Rinnan ble personlig dømt for 13 drap.

– Neppe har noen annen nordmann betydd mer for den tyske krigsinnsatsen enn Henry Rinnan, skriver aktor John Lyng i boken Forræderiets epoke som kom i 1948. Lyng ble senere formann i Høyre, var statsminister i tre uker i 1963 og utenriksminister i regjeringen Borten.

Rinnan begynte som tysk etterretningsagent allerede sommeren 1940. Hans avdeling ble utbygd først ved årsskiftet 1941/42. Navnet Sonderabteilung Lola skriver seg fra Rinnans første dekknavn hos tyskerne, «Lola». Den vokste etter hvert til å omfatte rundt 70 mannlige og kvinnelige provokatører, aksjonsmenn og torturister.

Opprinnelig drev avdelingen bare ren etterretningsvirksomhet og kontraspionasje, men utførte senere væpnede aksjoner, og gjennomførte forhør ved bruk av tortur. Den hadde flere hovedkvarterer, en lang rekke dekkleiligheter og støttepunkter i byen og distriktene. Mest kjent var Bandeklosteret i Jonsvannsveien, en elegant halvannen etasjes villa i Trondheims fineste strøk. Huset ser likedan ut i dag. I kjelleren ble flere motstandsfolk torturert til døde. Banden hadde uniformer og skytevåpen, radiosendere og avansert teknisk utstyr.

Akademikere og forbrytere

Ifølge Lyng omfattet Rinnans agenter og provokatører alle typer mennesker, fra akademikere og forretningsfolk til tidligere forbrytere og voldsmenn. Rinnan var en mester til å sette den rette kvinne eller mann til den oppgaven som passet. Rinnan infiltrerte ulike miljøer der han hadde «negative kontakter». Det var metoder som tyskerne ofte benyttet, men har aldri vært så gjennomarbeidet, så raffinert, og så drevet ut i det ekstreme som i Rinnans hender, skriver John Lyng i boken.

I boken De dødsdømte skriver Asbjørn Jaklin at pressefolkene i salen var opptatt av de kvinnelige Lola-medlemmene, og særlig «de to avblomstrede skjønnheter» på første rad, Kitty Grande og Inga Lerfald, som begge var pent antrukket og som satte opp «hollywoodsmil» da pressefotografene fyrte av sine blitslamper. Det var på ingen måte noen angrende syndere som satt benket, konstaterte reporterne.

Lagmann Gunnar Nissen brukte flere dager på å komme gjennom de 30 tiltalebeslutningene, som omfattet over 1000 sider, på tykkelse med en bok. Da hovedpersonen omsider fikk ordet, ble tilhørerne i rettssalen slått av hvor utvunget og poengtert Rinnan fortalte om sine ugjerninger. Han var iført tysk uniformsjakke uten distinksjoner, hvit skjorte og slips og med høyre hånd i bukselommen.

Tilhørerne gispet

– Jeg benyttet meg av tortur i stor utstrekning for å få vite det jeg ville. Jeg må innrømme, herr lagmann, at det falt meg ikke særlig vanskelig å pine folk, forklarte den lille, spede skikkelsen på normalisert trøndersk.

Ifølge referatene gikk det et gisp av sjokk gjennom rettssalen. Pressefolkene overgikk hverandre i spissformulerte karakteristikker av tiltalte; en djevel i menneskeskikkelse, et menneskemonster, selve inkarnasjonen av ondskap.

Ifølge referatene satt Rinnan med et ubevegelig og hånlig smil mens de øvrige tiltalte forklarte seg. Sjefen hadde hatt en demonisk makt over sine håndlangere under krigen, og det var tydelig at denne trolldomsmakten fortsatt var til stede. Rinnan festet blikket på den medtiltalte som i øyeblikket var i ilden, fanget det og holdt det fast mens han hele tiden smilte sitt samme, skjeve smil.

Førstemann henrettet

Da rettssaken mot de 30 første tiltalte i Sonderabteilung Lola startet, var en av Rinnans medarbeidere allerede dømt. Den tidligere sirkusartisten, innbruddskongen og frontkjemperen Hans Birger Egeberg fra Oslo ble 4. oktober 1945 skutt på Kristiansten festning. Rinnan selv karakteriserte Egeberg som en av sine mest brutale medarbeidere.

I maidagene 1945 gjennomførte Rinnan en håpløs flukt med medhjelpere og gisler, men ble innhentet og arrestert halvannen mil fra svenskegrensen i Verdalsfjellene. Julaften 1945 rømte han fra fengselet, men ble pågrepet etter kort tid hjemme hos en kjent kommunist i Trondheim, der han hadde søkt tilflukt. Formålet med rømningen skulle ha vært at han hadde planer om å arbeide for sovjetisk etterretning. Rinnan ble ved flere anledninger, blant annet i Verdalsfjellene, banket opp og møtte til de første avhørene med opphovnet ansikt.

– Sonderabteilung Lola var svært viktig for tyskerne, fremholdt aktor Lyng i retten. Kystdistriktene i Trøndelag og Nordland hadde stor strategisk betydning. Ute i havet gikk allierte konvoier med våpen, ammunisjon, fly og stridsvogner til Sovjetunionen. Skipene var sårbare for tyske angrep. Derfor var det av vital betydning for de allierte å skaffe etterretning om tysk aktivitet, først og fremst fra motstandsgrupper med radiosendere.

Samtidig forsøkte tyskerne å bekjempe disse motstandsgruppene, og til det trengte de hjelp fra nordmenn med lokalkunnskap. Lyng understreket at Sonderabteilung Lola hadde som oppgave å rive opp den norskallierte etterretningen langs kysten. Mange norske motstandsfolk lot seg lure av Rinnans intrigespill og gikk rett i fella. Det skulle koste dem dyrt.

Rinnan selv ble dømt for 59 tilfeller av tortur og 13 drap. Flere av drapene var på egne medarbeidere.

– Jeg bruker å advare mine folk to ganger, tredje gang smeller det, sa han i retten.

Ropte på presten

Klokken fire natt til 1. februar 1947 ble Rinnan ført frem til en påle på Kristiansten festning, etter å ha fått bind for øynene. Han ble bundet fast og påsatt en hvit pappskive på jakken. Milorg-mannen Odd Sørli ledet eksekusjonspelotongen. Sørli spurte Rinnan om han hadde en siste hilsen. Rinnan avslo, men plutselig ropte han: «Prest, er du der?» «Ja, Rinnan.» «Da er det bra!».

Deretter fyrte de ti politisoldatene av sine mausere, to av dem hadde løsammunisjon. Sørli gikk til slutt frem og skjøt to nådeskudd i Rinnans tinning. Liket ble kremert samme dag, slik reglementet for henrettelsene etter krigen tilsa. 12. juli samme år ble ytterligere åtte medlemmer av Rinnan-banden skutt på Kristiansten festning.