Dette forteller lege- og forskningsstudent Theo Winther ved NTNU. Om et år vil han fullføre medisinstudiet, og i en alder av 24 år kan han dermed bli Norges yngste med doktorgrad.
Forskningsprosjektet utgjør en del av hjernesvulstprosjektet, som har foregått i flere år. Winther forsker på å finne kjennetegn på hvilke hjernesvulster som utvikler seg til å bli aggressive, og hvilke som slutter å vokse.
- For pasienter er det viktig å være klar over at det er en risiko med all diagnostikk og behandling, slik at de kan være med i beslutningen om det bør gis behandling eller ikke, sier han.
Målet med forskningen er å gi pasientene en så presis prognose som mulig.
- Gitt til riktig pasient, kan kreftbehandling redde liv. Gitt til feil pasient, kan samme behandling ta liv. Det finnes eksempler på både voksne og barn som har mistet livet av behandlingen, ikke sykdommen. I min forskning prøver jeg å finne svar på når det er riktig å gi kreftbehandling og når vi burde la være. I dag mister vi allerede for mange til sykdom, og vi har ikke råd til å miste flere i unødvendig behandling.
42 av 1000 sykehusdødsfall ved St. Olavs hospital kunne vært unngått
1 av 3 overbehandles for brystkreft
Ifølge forskeren er det problematisk at vi foreløpig ikke har en god måte å skille mellom farlige og ufarlige svulster på et tidlig stadium. Dette fører til at alle pasienter behandles likt, i frykt for at det vil bli en alvorlig sykdom. Forskningsprosjektet fokuserer på hjernesvulst, men Winther mener problemet gjelder alle former for kreft.
- Brystkreft er et tydelig eksempel. En tredjedel av dem som får oppdaget kreft på mammografi overdiagnostiseres. Det betyr at det oppdages en svulst som de ellers aldri ville lagt merke til i løpet av livet. Konsekvensen er at omtrent 5000 kvinner til nå har fått behandling de strengt tatt ikke hadde trengt. Bivirkningene av behandlingen kan gi dårligere livskvalitet og emosjonelle utfordringer for både pasient og pårørende.
Winther mener det både fordeler og ulemper med at alle kvinner over femti år får tilbud om mammografi.
- Dette er kvinner som i utgangspunktet er friske, og det oppdages en hel mengde svulster de aldri ville oppdaget ellers. På ett tidspunkt slutter noen av disse kreftsvulstene å vokse, og noen vil også skrumpe inn. Vi vet ikke hvilke dette er, og det blir et vanskelig dilemma om de bør behandles eller ikke.
Proteinet mitosin kan skille ut aggressive svulster
Etter å ha fulgt opp 200 pasienter med hjernesvulst i opp til 20 år, har forskningsprosjektet forsket på et protein som på et tidlig stadium kan avgjøre om pasientene bør få behandling. Proteinet heter mitosin, og resultatene deres viser at kreftsvulster med lite mitosin har 480 prosent lavere risiko for å trenge behandling enn svulster med mye mitosin.
- Vi ser at svulster som er aggressive har mye av dette proteinet. Snille svulster har som regel ikke mitosin i cellene i det hele tatt. Trolig bidrar proteinet til at en svulst kan utvikle seg til en alvorlig sykdom. Ved å se etter mitosin i svulsten kan vi allerede på et tidlig stadium vite om en pasient trenger kreftbehandling.
- Vil det ikke være risikofylt å ikke gi behandling på grunn av dette proteinet?
- Det er en risiko. Vi kan aldri med sikkerhet si at noen trenger behandling og noen ikke trenger behandling. Men dersom pasienter har lite mitosin, kan man ved hyppige kontroller følge opp hvordan svulsten utvikler seg. Det kan være bedre enn å gjennomgå risikofylt kreftbehandling i form av kirurgi, stråling eller cellegift.
- Langt fram i tid
- Styrken med prosjektet vårt er at det er mange pasienter som har deltatt over lang tid. Hovedsakelig er det pasienter som har blitt operert for hjernesvulst mellom 1990 til 2000. Alle er operert i Midt-Norge, og derfor har vi gode kliniske dataer, sier Sverre Helge Torp, professor i patologi på det medisinske fakultet ved NTNU. Han er prosjektleder for forskningsprosjektet, samt veileder for Winther.
- Er overbehandling et problem i norske sykehus?
- Det skjer, men det er i utgangspunktet for å være på den sikre siden. Det er pasienter som får for mye behandling, og pasienter som får for lite. Overbehandling er noe vi må unngå, for det fører til at pasienter kan få utilsiktede bivirkninger. Kan man slippe å gi en pasient cellegift eller stråling er det en seier.
Torp legger til at behandling av pasienter også er et spørsmål om ressurser og pasientens tilstand.
- Jeg har vært med på flere situasjoner hvor alder kan være avgjørende. Noen vil oppfatte enkelte situasjoner som overbehandling, mens andre ikke synes det.
Muligheten for å redde liv er viktigst
Ole Alexander Opdalshei i Kreftforeningen kjenner ikke til dette konkrete forskningsprosjektet i Trondheim, men synes dette er en spennende og interessant forskning.
- Det er en stor diskusjon rundt antallet som blir overbehandlet. Det er en utfordring at vi ikke har hatt muligheten til å skille aggressive, livstruende svulster med de saktevoksende, sier han.
- Når det gjelder brystkreft, så vet vi at mammografi har reddet liv, men det har også ført til overbehandling. Likevel er muligheten for å redde liv viktigere enn ulempene. Hjernesvulst er annerledes, og mer krevende å fjerne. Funn fra denne kreftformen lar seg ikke nødvendigvis overføre til et annet organ.