Jaktprøve

sto på agendaen vår. Eller det som best kan sammenlignes med barnas

poengrenn på ski, bortsett fra at her er det bikkja som er den håpefulle. Resten er ganske så likt. Konkurranse der det dreier seg om å prestere, ha flaks, ha dagen sin, være opplagt og godt nok forberedt.

Og så treffer du andre med akkurat det samme utgangspunktet og målet, og jabber i vei om siste dagers grensesprengende treningsprogram og ditto proteindiett. Du spør og graver om de andre hundene, men tenker parallelt at de er jo ikke i nærheten av din. Det vil si det handler om at øyenstenen, hunden altså, skal prestere i konkurranse med andre under det berømte mottoet om at det viktigste er å delta. Fin trening uansett, detta, vet du. Og alle vet at det selvsagt handler om å bli best og at det er blodig alvor når startlistene er klare og jabbinga avtar.

Nervene dirrer. Kanskje mest hos far, også hos mor. Kun premiering er godt nok, men vi sier det ikke høyt. Vi later som om det er artig uansett. Rålænt. Men ingen kan måle seg med akkurat din hund, og det er noe riv ruskende galt med dommeren hvis han ikke skjønner det. Han kan bare prøve seg. Så han virkelig ikke hvor fantastisk flink Theo var?? Nope. Ingen premie. At det går an. Theo er egenrådig, sto det i evalueringen. Noe så frekt.

På vei hjem har fornuften gjort et lite hopp inn hos oss begge. Theo er faktisk ganske egenrådig.

Vi må nok trene enda mer. Eller kanskje gå løs på hagen isteden. Begge deler har et uforløst potensial. Akkurat nå er det en ustelt hage som må prioriteres. Den er definitivt lengst unna premiering.

hjem@adresseavisen.no