– Det var godt å se at moren min ikke pintes på dødsleiet. Hun døde fredelig, sier Solfrid Schei (69). Foto: Kjell A.Olsen

Hun satt ved morens dødsleie de siste timene hun var i live. – Det var godt å være hos henne og se at hun døde, sier datteren.

Moren, Anna Kristine Moen, døde 22. november i fjor, 92 år gammel. Da hadde hun bodd åtte år på Byneset sykehjem.

– Mor hadde Alzheimer og kjente oss ikke igjen de siste årene. Men hun lyste opp da vi kom. Vi merket ikke at det gikk mot slutten før de to siste ukene. De siste dagene lå hun til sengs hele tiden. Hun fikk en urinveisinfeksjon som tok veldig på. Hun fortalte at hun var sliten. Etter det ville hun verken ha mat eller drikke.

Da snakket vi sammen i familien om at det snart var slutt, forteller Solfrid Schei.

I tillegg til Solfrid vekslet en bror og fem barnebarn på å besøke den døende. –Vi hadde ikke kontakt med henne de to siste dagene. Både jeg og andre snakket med henne, men hun reagerte ikke. Mor var veldig glad i å synge, så vi sang noen gamle barnesanger for henne.

En av personalet rådet oss til dagen før hun døde, å finne frem klær hun skulle ha på seg i kisten.

De siste timene

De timene ingen fra familien satt hos henne, var det alltid noen fra personalet som satt ved sengen hennes. Vi kunne ikke fått bedre oppfølging.

Dagen hun døde satt jeg hos henne fra om formiddagen og til alt var over om kvelden. Personalet renset munnen hennes for spytt med jevne mellomrom slik at det skulle bli lettere å puste. Hun hadde ingen smerter. I de periodene hvor hun var litt urolig, fikk hun smertestillende. Det var godt å se at hun ikke pintes. Hun døde fredelig.

Øynene hennes var åpne hele tiden, også når hun var bevisstløs. Den siste timen hun levde forandret pusten seg, men hun pustet likevel vanlig helt til hun døde. Hun trakk et siste sukk og så var det over, forteller Schei.

Etterpå samlet broren og barnebarna seg hos henne. –En av pleierne la på en duk på nattbordet og tente ett lys. Vi hadde en fin stund sammen. Det var fint for alle å se henne ligge fredelig i sengen.

Verdighet på dødsleiet

– Dødsleiet handler om verdighet. Vi må ikke farliggjøre døden. Det er viktig at pasienten får en verdig avslutning av livet, uten smerter. Er det ikke noen pårørende til stede, er det alltid en fra personalet som sitter hos den døende, forteller ressurssykepleier Anne Rosø ved Byneset sykehjem.

– Hvilken behandling hver enkelt skal få mot slutten av livet blir avgjort i et samarbeid mellom tilsynslegen og personalet.

Hvis for eksempel en pasient får en kraftig lungebetennelse kan vi velge å behandle med medisiner. Dersom det viser seg at medisinene ikke virker, velger vi å avslutte behandlingen i samråd med tilsynslegen og de pårørende.

Å akseptere at døden nærmer seg er en del av prosessen for de pårørende. Vi samtaler med de pårørende og forteller hvilke prosesser som skjer med kroppen.

Vi anbefaler de pårørende å snakke med den døende. Hørselen er den siste sansen som forsvinner. Ofte vil de pårørende vite når han eller hun dør. Det er helt umulig å gi et svar på fordi dødsleiet varierer fra person til person. Min farmor hadde for eksempel et ukelangt dødsleie.

Et sikkert varsel om at døden nærmer seg er at pasienten ikke vil ta til seg mat eller drikke. For andre kan det begynne med at de ikke lenger vil stå opp av sengen.

Når vi ser at det nærmer seg slutten, varsler vi de pårørende.

Vi har tydelige tegn på at døden bare er timer unna. Føttene blir blå og det skjer en endring i pustingen. Den normale pusten stanser i rundt to minutter, og det høres surkling.

Selv om vi som personale er vant med døden, blir døden aldri en rutine. Hvert dødsleie er forskjellig og vi er ydmyke overfor de pårørende, sier Rosø.

Røde Kors planlegger egen våketjeneste

Norges Røde Kors skal i løpet av året etablere et pilotprosjekt for en egen tjeneste for våking ved dødsleiet.

- Vi er i ferd med å planlegge en ny våketjeneste hvor frivillige våker over ensomme døende som ikke har noen nære pårørende hos seg. Våketjenesten kan også være en avlastning for pårørende og helsepersonell, sier seniorrådgiver Einar Grøndalen i Norges Røde Kors.

Planleggingen av det nye tilbudet er helt i startfasen.

– Vi arbeider akkurat nå med mandat, retningslinjer og kursing samt en prosjektbeskrivelse. Foreløpig tar vi sikte på et pilotprosjekt to ulike steder i landet. Det er ikke bestemt hvilke steder, men det vil være naturlig å prøve ut ordningen både i en by og i distriktet.

Det skal også sette av prosjektmidler til å lønne en koordinator ved vårt hovedkontor, påpeker Grøndalen, som sier at et eget kurs for våketjenesten trolig blir mer omfattende enn de som i dag er tilsluttet besøkstjenesten.

Han viser til de etiske retningslinjene til helsevesenet i Norge om at ingen skal dø alene. –Undersøkelser viser at bare en av tre dør med pårørende hos seg. Helsepersonell, enten det er på sykehus eller sykehus, har ikke alltid kapasitet til å være til stede hele tiden på dødsleiet, sier Grøndalen.

Udekket behov

– Hvorfor ønsker Røde Kors å etablere en slik tjeneste?

– Vi mener det er naturlig ut fra vårt mandat om å lete etter sårbare grupper og individer der ingen andre hjelper. Røde Kors er en livssynsnøytral organisasjon som skal «avdekke, hindre og lindre nød». For å etablere en slik tjeneste må det foreligge et udekket behov hos mennesker i sårbare livssituasjoner og at behovene ikke er dekket av andre med bedre kompetanse eller mer naturlig forankring.

Det vil være mest naturlig å velge et sted der det ikke finnes andre lignende tilbud, forklarer seniorrådgiveren. Fransiskushjelpen i Oslo og Termik i Vefsn i Nordland driver lignende tilbud lokalt.

Årsaken til at Norges Røde Kors ønsker å etablere en våketjeneste er flere medieoppslag, og uttalelser fra pårørende og myndigheter de senere årene om ensomme som har dødd alene. –Også våre frivillige har meldt om interesse om å begynne et slikt tilbud, sier Grøndalen.

Vågetjenesten i Danmark

I Danmark har søsterorganisasjonen Dansk Røde Kors opplevd en voldsom respons etter at Vågetjenesten ble etablert for ti år siden.

I 2013 våket danske frivillige hos nesten 1000 døende på sykehjem, sykehus eller i hjemmet, 20 prosent flere enn året før.

– Når vi ser at det nærmer seg slutten, varsler vi de pårørende, forteller Anne Rosø og enhetsleder Kari Johansen. Foto: Kjell A.Olsen