–Jeg kunne aldri vært ansatt på noe vanlig kontor, det måtte bli noe praktisk, sier Turid Nordbø.

Hun er daglig leder i ysteriet og sitter inne på det lille kontoret i driftsbygningen på gården Grindalsjelan. Ragnhild, storesøster og produksjonsansvarlig, er inne og spiser lunsj, mens mor Mette henger opp klesvasken ute på tunet. Snart skal kyrne få en luftetur opp på åsen rett over gårdsbygningen. Det er stille og rolig på gården, men Stadig flere snakker om osten fra det lille ysteriet.

Sammen med Credo og Fannremsgården ble de kåret til beste stand under årets utgave av Trøndersk matfestival. De fikk premie for tre av fem påmeldte produkter i NM i lokalforedlet melk i Oslo nettopp, og det ble andreplass i kvalifiseringen til Det norske måltid i Mathallen denne uka. Det vanker mye skryt for ostene fra Grindal, både fra osteglade nordmenn og franske delikatessebutikkinnehavere.

–Det er utrolig godt å høre det, og da skjønner vi at det blir på sikt det her. Men det viktigste er at folk kjøper produktene, det er det som må til for at vi skal greie å bygge opp bedriften videre, sier Turid.

Lever av og for gården

For egentlig var planen hennes å bli akademiker. Som lillesøster på gården hadde hun ingen odelsplikter, og hun studerte samfunnsøkonomi på Ås. Men det var alltid noe som trakk henne tilbake til hjemgården. Og i sommerferiene var hun på setra i Jøldalen sammen med storesøster Ragnhild. Med melk fra noen kyr og frisk fjelluft som ingredienser lekte de seg med foredling, de laget ost og rømme.

–Livet på setra har påvirket meg mye. En ser så godt sammenhengene mellom dyrene som beiter, melka som kommer og produktene en lager. Det er kort avstand mellom liv og lære. Det har satt spor og jeg er utrolig glad for den oppveksten, sier 26-åringen.

Hun lekte mye alene, eller holdt skole for kalvene. Da førte hun sirlig inn i loggboka når de lærte seg å drikke fra flaske og når de begynte å spise kraftfor.

–Jeg måtte på en måte forme barndommen selv, og jeg tror den «kjedsomheten» gjorde meg mer kreativ og at jeg fikk lyst til å skape noe.

Hjemmefra har de vært vant med at mor og far, Mette og Anders, har drevet med grønnsakdyrking og kjøttforedling.

–Vi har alltid levd mye av det som er på gården, og vi har et ønske om å fortsette med det, sier Turid som er tremenning til jazzsaksofonist Jan Garbarek. Kari Nordbø, Garbareks mor, vokste opp på en gård like ved og Garbarek har tidligere fortalt om gode sommerminner fra den lille Rennebu-grenda.

Fersk bedrift

I 2008 flyttet storesøster Ragnhild hjem, hun var odelsjenta og hadde i grunn alltid tenkt at hun ville komme tilbake etter å ha tatt utdanning. I 2011 overtok hun og samboer Tormod gården. Søstrene tilbrakte fortsatt hver sommer på setra, og Turid hadde også fått praksis hos noen gårdsysterier innimellom studiene. Ideen om å starte noe selv modnet. Og det fantes vel ikke noe bedre sted enn på hjemgården? Slik ble det og ostene fra Grindal Ysteri ble lansert i juni i fjor. Foreløpig selges de på et knippe salgssteder i Midt-Norge, men Turid forteller at de jobber med å få på plass en grossist for salg utenfor Trøndelag også. Det er jo tross alt på Østlandet det bor mest folk.

Produktene er økologiske, produsert med håndmakt i ysteriet som baserer seg på vedfyrt oppvarming av både hus og vann, men inspirasjonen til ostene har de fått utenlands. Blåmuggosten Råblå er storselgeren, men de lager også sine egne versjoner av chèvre og fetaost.

–Med upasteurisert melk blir smaken uansett ulik osten fra andre produsenter. Og så må vi jobbe nøyaktig, slik at den blir noen hakk bedre enn importerte spesialoster og ost fra andre lokale produsenter.

Kraftfor

De er glad for norske politikeres satsing på lokalmat, og markedsføringen av norske spesialiteter.

–Det er så mye at en kan nesten spekulere på om det er rett, sier Turid.

– Landbrukspolitikken er todelt, enten skal det være stort og industrielt eller smått og romantisk. Jeg savner middelveien, med god agronomi i et volum som er bærekraftig. Målet må være å ha en matproduksjon bruker de ressursene vi har i landet, og som gir minst mulig fotavtrykk, samtidig som den løser samfunnsoppgavene, sier Turid, og peker på den store kraftfôrimporten:

–Hvor norsk er egentlig maten, når mye av det dyra spiser kommer fra utlandet? Dessverre er det lite mat som lages på norske ressurser, det er de som mener det er mer soya i en liter helmelk enn det er i soyamelk. Det er vanskelig å stoppe utviklingen og jeg tror også landbruket selv er redd for å ta debatten, sier Ragnhild.

Men det er da håp. At unge folk flokket seg rundt urban smørkinning utenfor trondheimsrestuaranten Credo nylig, synes de er artig. Og de merker at flere også har interesse for økologisk og ren mat.

–Mange ser jo at det er grenser for for hva verden kan tåle og gjør bevisste valg for hva de kjøper og spiser. Men det er fortsatt veldig delt. Det er jo mange som drar til Sverige for å skaffe seg billig flesk, sier Ragnhild Nordbø.

Fikk kårfolket på kjøpet

Landbrukspolitikk engasjerer søstrene og de frykter enda flere nedleggelser og tomme bruk fremover. Selv gjør de sitt for å holde grenda levende. Lillesøster Turid og samboeren Steinar har kjøpt småbruket Stigen, og kårfolket fikk de med på kjøpet. Det vil si, i kjøpekontrakten står det at de får bo på gården så lenge de vil.

– De ville ikke drive selv lenge, og det var ingen av ungene deres som ville ta over gården. Men de ville gjerne bo på gården fortsatt, og da løste vi det slik. Det var mange som mente at det ikke ville gå bra, men for oss og kårfolket er dette supert!

Samboerparet overtok sauebesetningen på gården, samtidig som de startet med geit – som eneste gård i Sør-Trøndelag. Det er ingen som henter geitemelk i fylket. Da er det godt de har egne produkter å bruke den til, selv om mesteparten av produksjonen er basert på kumelk.

–Blir dere lei av ost?

–Jo, jeg blir faktisk det. Jeg spiser ikke blåmuggost hele tiden for å si det sånn, og osten blir mer hverdagsmat enn festmat, smiler Turid Nordbø.