Minnene er mange for guttegjengen som nylig feiret at det er 70 år siden de gikk ut av folkeskolen.
De var 25 gutter i A-klassen på Lilleby som gikk ut i 1947. Nå er de fem igjen.
– Vi møtes én gang hver måned, som oftest på City Lade, forteller Tor Simonsen.
For noen uker siden mistet de nok en klassekamerat, Kristian Knudsen.
– Det kom brått på og det forteller at det kan skje hvem som helst av oss. Men vi prøver etter beste evne å holde oss litt i fysisk aktivitet, sier Simonsen.
Skole på barnehjem
70-årsjubileet for avgangsklassen ble markert sist onsdag med et bedre måltid på Scandic Bakklandet. Bak seg har de fem 84-åringene lange arbeidsliv som ingeniør, selger, dekoratør, skredder og maskinarbeider. De har greid seg godt i livet. Nå mimrer de ofte tilbake til barndommen og skoleårene under okkupasjonen av Norge. Høsten 1940 begynte guttene i førsteklasse og den tyske okkupasjonsmakten hadde tatt over Lilleby skole. Dermed ble det en provisorisk løsning med et par skoledager i uka på Hans Finnes barnehjem, litt lenger mot Lade. Det var begynnelsen på en omflakkende skoletilværelse for skoleguttene. I løpet av krigsårene hadde de undervisning ved Gråmølna, Husmorskolen i Dronningens gate, Solberg handelsskole i Prinsens gate, Singsaker skole og Strindheim skole. Skolebusser fantes ikke, sykler hadde de ikke og privatbiler var fortsatt noen tiår unna for folk flest.
Endelig får Harriet hedret sin redningsmann fra krigen
Så drept russisk krigsfange
– Hva er det sterkeste minnet fra skoletida?
– Jeg bodde på Rønningsletta, og da vi ble sendt til Strindheim skole måtte passere vi passere en leir for russiske krigsfanger, nær Dalen blindeskole. En dag vi gikk forbi så vi at de hadde hengt opp en død russer etter føttene, til skrekk og advarsel for de andre fangene. Etterpå hørte vi at han hadde blitt skutt utenfor leiren. Det var hevn for at han angivelig hadde tatt geværet fra en tysk vakt, skutt ham og forsøkt å rømme. Vi så at de andre fangene måtte gå rundt og koste opp rundt. Det sitter i meg fortsatt, sier Paul Hegli om det grusomme synet.
Asbjørn Bostads far var baker ved Rosenborg dampbakeri. Ungguttene hadde sympati for de russiske krigsfangene. Han husker flere tilfeller hvor han tok med seg et nybakt brød hjemmefra og stakk inn til fangene. Noen ganger så vaktene det, men vendte blikket bort, og lot det skje.
– Det fantes gode folk også blant dem, konkluderer karene.
Familien Persen måtte forlate døende ettåring i Trondheim
Lærerinna tok maten
En annen aktivitet for spreke smågutter var å sprette opp på lasteplanet til bilen som kjørte ut ferske brødvarer til de tyske styrkene fra et bakeri på Buran.
– En av oss gikk opp på lasteplanet og sendte brød til gjengen som sto nede. Så sprang vi bare inn i bakgårdene og forsvant. Vi fikk aldri kjeft fra foreldrene våre for det, smiler Tor Eriksen.
De glemmer heller aldri lærerinna de hadde en periode på Strindheim, som aldri hadde med seg egen mat. Da det var lunsjpause gikk frøken rundt i klasserommet og tok seg til rette i guttenes matbokser med påsmurte brødskiver.
– Hun gikk til dem som hadde mest, og hun tok vaffelkaka di, Paul, sier Eriksen og nikker til kameraten.
– Ja, hun spiste bætter dø opp den! Da jeg fortalte det til mor mi det etterpå, ble hun sint! sier Paul Hegli.
Høsten 1945 var de endelig på plass på hjemskolen på Lilleby. Karene minnes hvordan de måtte stille opp i rekker og geledd, før de fikk gå inn. De måtte holde en fast takt når de marsjerte opp og inn til klasserommet. Å rekke opp hånda når en skulle svare eller stille spørsmål var essensielt.
– Ellers bar det rett i skammekroken resten av skoletimen, sier Tor Simonsen.