Universets mysterier og muligheten for liv på andre planeter enn i vårt solsystem vekker interesse og nysgjerrighet både hos jenter og gutter.

Kosmologi er læren om universet, slik det var i fortiden, hvordan det er nå, og hvordan det vil utvikle seg i fremtiden. Spørsmålene er grenseløse. Dimensjonene uforståelige.

Slike spørsmål trekker unge mennesker mot vitenskap og forskning. Men er kosmologi viktig og nyttig, og har kosmosforståelse verdi for samfunnet?

Jeg googler på nettet og finner ut at i kameraet på mobilen min registreres bildet av en lysfølsom elektronisk komponent kalt CCD og lagres elektronisk. CCD-detektoren ble opprinnelig laget for bruk i astronomiske teleskoper der den erstattet fotografisk film. I sikkerhetskontrollen på flyplassen blir man sveipet over hendene med en hvit papirlapp, som igjen blir puttet inn i en sniffemaskin. Det er en slags gasskromatograf – et instrument først laget for Mars-oppdrag – til å sjekke om de sporstoffene som har festet seg til lappen kommer fra eksplosiver. Eksemplene er mange – fra medisin, industri, og luftfart, til ting i vårt daglige liv.

Men jeg er ung. Jeg trenger ingen argumenter for at kosmosforskning skal ha verdi for samfunnet. Å forstå kosmos har en verdi i seg selv. For meg er den viktigste grunn til å lære om kosmos min nysgjerrighet til å forstå verden vi lever i. Ved å få et helhetsbilde av universet og se vår plass i historien, ser jeg meg selv i et nytt perspektiv. Det bør gjøre oss ydmyke at menneskeheten har fått muligheten til å bebo en liten og rik planet i et digert univers. Vi har eksistert i fryktelig kort tid, og i den lille tiden vi har til rådighet, må vi gi alle like muligheter. Ulikhet er den største trussel mot vår fremtid.

Å lære om kosmos gir også svar på store spørsmål. Hvor kommer vi fra? Og som vi nå innser, er svaret: Vi er laget av stjernestøv. Er det intelligent liv andre steder? Nye fremskritt trengs for å nærme seg svaret. Større og større romteleskop kan hjelpe oss å stirre inn i det fjerne, tidlige univers i vår søken etter beboelige «gullhår»-planeter.

Det er fascinerende å tenke på at når vi ser ut i verdensrommet, ser vi også tilbake i tid. Lysets hastighet er ca. 300.000 km/s, og lyset bruker tid på sin reise mot oss. Ser vi på solen akkurat nå, ser vi den som den var for åtte minutter og 15 sekunder siden. For litt over ett år siden, fanget Nasa-teleskopet Hubble opp lys fra galaksen GN-z11, dannet omkring 400 millioner år etter Big Bang. Det er 13,3 milliarder år siden. Det betyr at vi kan se tilbake i tid til den gang universets første generasjon stjerner ble tent. Stjernene er selvsagt for lengst døde i kjempesmell kalt supernovaer, men lyset fra disse er fremdeles på reise i vårt univers.

Jeg håper de unge, nysgjerrige Starmus-deltagerne finner sine egne veier for å utforske jorden og universet rundt seg. Les på nett, eller se «Cosmos» tv-serien som inspirerte meg. Vi unge lar oss begeistre og inspirere – ikke av detaljer – men av store sammenhenger og store oppdagelser. Vi er de som skal ta det ukjente til det kjente gjennom å stille spørsmål ved den etablerte sannhet.

Vi beundrer «stjerneforskerne» på samme måte som våre foreldre beundret sine polarhelter og månelanderne. Apollo-ferdene ga verden ny kunnskap om dannelsen og utviklingen av jorden og solsystemet. Vi drømmer om å kolonisere Mars, eller dra langt ut for å finne liv i universet. Vi ser at fremtiden har utrolige muligheter.

For oss er universet uendelig. Dermed er det nesten uendelig mange muligheter for å finne liv der, eller det vil komme liv en gang. Har da ditt og mitt lille liv noen som helst betydning? Ja, og det er poenget: Det er vi som med vår kunnskap om kosmos skal ta vare på jorden. Vi har fått i oppgave å verne en planet som er sjelden, vakker, enestående og dyrebar. Er du med?

foto
Bildet tatt fra Nasa/Esa Hubble-teleskopet viser en flott spiralgalakse, ikke ulik vår Melkeveien, i Virgo -konstellasjonen. Foto: ESA/Hubble & NASA Acknowledgement: Judy Schmidt
foto
Ved å se ut i universet får vi perspektivet på vår egen dyrebare planet, mener Christine Reisæter Amundsen. Foto: Nasa
foto
Christine Reisæter Amundsen (17) er vår romguide. Foto: jens petter søraa