I økonomiske ulvetider er det all grunn til å være skeptisk når det dukker opp et utvalg i fåreklær. Under Mediemangfoldsutvalgets tilforlatelige ytre glimter det i rovdyrtenner. Den gjengen som Fritt Ords direktør, Knut Olav Åmås, skal lede fram til en NOU våren 2017, kommer til å rive og slite i den magre skrotten som mediestøtten er. Alle vil kreve sin bit, mens ingen kommer til å ta et steg tilbake, løfte blikket og se at nye og alvorlige tider krever nye og alvorlige løsninger.

LES PÅ PLUSS: Meld deg inn i lokalavisen

I utvalget sitter administrerende direktør Olav T. Sandnes i TV2. Han kommer til å hevde at NRK får altfor mye penger, og TV2 altfor lite. Der sitter utviklingsdirektør Hildegunn Soldal i Dagbladet, som kommer til å mene at det er for galt at Dagbladet ikke er kvalifisert for pressestøtte. Der sitter lokalaviseier Ivar Rusdal og direktør Randi Øgrey i Mediebedriftenes landsforening, som begge kommer til å påstå at NRK truer avisenes virksomhet på nettet og derfor bør forbys å være moderne.

Der sitter også kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen, som kommer til å være imøtekommende mot alle som misunner ham de fem årlige milliardene, men samtidig kreve høyere lisens. Og der sitter Nettavisens sjef, Gunnar Stavrum, som to ganger i året skriver at pressestøtten må fjernes og nullmoms på aviser ikke innføres, siden Nettavisen ikke nyter godt av noen av delene. Hvis Åmås ikke har erfaring med partssammensatte utvalg, kommer han til å få det nå. Det er ikke noen trivelig opplevelse.

Det ble ikke plass til noen nord for Bergen i utvalget, antakelig fordi behovet for mangfold ikke er så påtrengende i Trøndelag og Nord-Norge. Men verst av alt er det at det ikke ble plass til Jürgen Habermas. Han ville representert en gruppe denne regjeringen har lett for å glemme i sin iver etter å frigjøre markedet, borgerne.

Knut Olav Åmås liker derimot å snakke om borgerne. Det bør han gjøre titt og ofte på utvalgsmøtene, spesielt etter at Gunnar Stavrum har hatt ordet.

Kanskje er det kulturministeren selv som har bedt om at Stavrum ble oppnevnt til utvalget. De snakker begge flytende markedsliberalistisk. Stavrum liker å si at staten gir mer økonomisk støtte til journalistene enn til bøndene. Det er ikke sant, men så er han da også redaktør i Nettavisen.

LES PÅ PLUSS: I én by er de i ferd med å få bukt med journalistplagen

Han hevder også at de eneste papiravisene som vokser, er de som får statlige millioner for å forlenge dødskampen. Han sikter blant annet til Klassekampen, for tiden landets mest levende organ for alle som bryr seg om samfunnet og hva som skjer med det. Selv er Gunnar Stavrum sjef for en publikasjon som selger viktige journalistiske prinsipp på billigsalg, og tror at det er nok å merke dem med «shopping» øverst i venstre hjørne.

Men selv om premissene og argumentene hans er lyseblått sukkerspinn, lander han på en konklusjon som absolutt er verdt å utforske. Før vi kommer til den, må vi snakke om Habermas.

I 2007, året da Steve Jobs ga oss Iphone og Wall Street ga oss finanskrisen, to hendelser som har gjort livet i norske mediehus betydelig mer utfordrende, skrev Tysklands nasjonalfilosof en artikkel i Süddeutsche Zeitung som gjerne må trykkes som forord i Åmås-utvalgets rapport.

Leserne er ikke bare lesere, hevdet Habermas. De er heller ikke bare konsumenter. De er borgere med rett til å delta i det kulturelle og politiske liv. Han minnet om at kvalitetspressen er det «førende mediet» for leseren som statsborger. De politiske reportasjene og kommentarene i radio, fjernsyn og andre medier er avhengige av temaer og artikler fra det han kalte «de tenkende aviser». Kuttes de redaksjonelle ressursene i disse avisene, rammes kjernen i den politiske offentlighet.

LES PÅ PLUSS: Gutten, døden og etikken

Derfor konkluderte Habermas med at staten både må beskytte og stille krav til avisene. På samme måte som staten er forpliktet til å forsyne befolkningen med gass, elektrisitet og vann, burde den være forpliktet til å levere den type energi som den seriøse journalistikken er for den demokratiske staten.

Det samme mente Stortinget da de vedtok det såkalte infrastrukturkravet i Grunnlovens paragraf 100, som nettopp pålegger staten aktivt å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst samtale.

Det mediemangfold vi i dag trenger, er ikke det samme som i partipressens tid, eller i den forhistoriske periode da vi ikke hadde en multimediemaskin i hånden til enhver tid. Vi trenger ikke flest mulig publikasjoner på hvert utgiversted, men et mangfold av kilder, et mangfold av ulike tanker og oppfatninger, et mangfold av perspektiv og argumenter. Det kan vi bare få hvis samfunnet – både det nasjonale og det lokale – har mange nok journalister.

Habermas konkluderte med at staten ikke kan tillate at et sammenbrudd i markedet rammer demokratiets energiforsyning. Derfor må kvalitetsjournalistikken sikres offentlig finansiering.

Gunnar Stavrum har gjentatte ganger tatt til orde for at pressestøtten må dreies slik at den langt mer presist treffer kostnadene ved å produsere journalistikk. Han viser til skattefunnordningen og andre system som belønner investeringer i kompetent arbeidskraft. Tanken er god, selv om dens tyngde svekkes av at han selv bruker uforholdsmessig mye av Nettavisens journalistiske ressurser på å vise bilder av brune damerumper og skrive «Nei, dette er ikke Kim Kardashian».

Staten bør formulere krav til den offentlig finansierte journalistikken i tråd med dem NRK har som forutsetning for lisensen, og over statsbudsjett og gjennom ulike økonomiske stimuli bruke langt større ressurser enn hittil for å sikre at vi har nok kompetente og uavhengige journalister til å oppfylle disse kravene.

En slik politikk vil skape mangfold. Men klarer den støttegruppen for syke mødre som Åmås-utvalget er, å tenke så prinsipielt?

sven.egil.omdal@aftenbladet.no