Sommeren er reprisetid. Vi tar en som er nøyaktig ett år gammel: Edward Snowden var tildelt Bjørnson-prisen og var invitert til Molde for å motta den. Forsiktig som han er, ville Snowden gjerne forsikre seg om at han ikke ble utlevert til USA. US Court of Appeals har slått fast at den massive overvåkningen som Snowden har avslørt, var ulovlig. Men siden lovbryteren i dette tilfellet har makt til å fengsle varsleren, trengte han den norske regjerings garanti for at turen til Molde ikke kom til å ende i en amerikansk celle. Den garantien ville ikke Erna Solbergs regjering gi. Det er selvsagt en stor skam, men dessverre ikke overraskende fra folkene som ikke engang våget å smugle Dalai Lama inn kjøkkeninngangen. Verre var det at Jonas Gahr Støre også valgte å gå i dekning bak den tynneste formalisme.

«Det ville være farlig om jeg som politiker skulle gått inn i et slikt spørsmål. Dette må avgjøres av politi og utlendingsmyndigheter», sa Støre til Klassekampen i juni i fjor. Tonen var en annen da han som utenriksminister talte ved graven til nettopp Bjørnstjerne Bjørnson. 17. mai 2010 snakket Støre om linjene fra Bjørnsons livsverk til vår tid: «Menneskerettigheter. Ytringsfrihet. Fredssak. Internasjonalt samarbeid ... De små staters integritet opp mot store staters hang til å ta seg til rette.» Vakkert, men altså for farlig.

På veggen i Arbeiderpartiets lokaler henger bilder av ledere som ikke var like lettskremte. I 1933 kom den tyske sosialisten Herbert Ernst Karl Frahm til Oslo. Partiet hans, Sozialistische Arbeiderpartei Deutschlands (SAP), var blitt forbudt av de nye herskerne i landet. Frahm trengte beskyttelse mot å bli kastet i en av Hitlers nyopprettede konsentrasjonsleirer. Det fikk han i Norge, hvor han snart ble kjent under sitt pseudonym: Willy Brandt.

Da nazistene i 1940 kom etter, flyktet Willy Brandt videre til Stockholm. Der ga regjeringen Nygaardsvold ham norsk statsborgerskap. Bjørnson ville ha smilt i kinnskjegget.

Før den tid hadde Willy Brandt riktignok opplevd hvor lite bjørnsonske vi er til daglig, vi som elsker dette landet. Brandt arbeidet hardt for at pasifisten Carl von Ossietzky skulle få Nobels fredspris, og i 1936 skjedde det totalt overraskende at Stortingets nobelkomité trosset alle advarsler og ga prisen til mannen som hadde avslørt Tysklands ulovlige opprustning.

Hitler var rasende, og hans tilhengere i norsk presse var heller ikke nådige. Det var uhørt å gi prisen til en lovbryter, mente både Aftenposten, Nationen og Norges Handels- og Sjøfartstidende. I fjor sa Høyres Michael Tetzschner at Snowden burde arresteres hvis han kom til Norge.

Ossietzky fikk ikke forlate fangenskapet for å motta prisen, men under utdelingen var det ikke bare hans stol som sto tom. For første og hittil eneste gang møtte ikke kongen fram til en fredsprisutdeling. I likhet med en rekke sentrale politikere holdt kong Haakon seg borte. Dette er det kongens nei vi ikke snakker så høyt om. I siste nummer av Ny Tid skriver William Nygaard, leder av norsk PEN, at den kongelige boikotten var «et ytterst pinlig kapittel i Nobelprisens og det moderne kongedømmets historie» , og det er jo ikke å ta for sterkt i.

I 17. mai-talen fra 2010 snakker Støre om de lange linjer. Her er én slik: Ved 80-årsminnet for pinligheten i Universitetets aula er det stor fare for gjentakelse. Norske PEN har tildelt Edward Snowden årets Ossietzky-pris, siden Nobelkomiteen av 2015 ikke var like modig som den av 1935. Snowden har gått til sak mot den norske stat for å få rettslig fastslått at han ikke kan utleveres til USA dersom han kommer til prisutdelingen i november. Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag har gått inn som partshjelpere i saken. Torsdag, på den internasjonale varslerdagen, lanserte norske PEN en verdensvid underskriftskampanje for å presse Norge til å, skal vi si, opptre lite grann mer bjørnsonsk. Blant dem som allerede har undertegnet er Daniel Ellsberg, mannen som i sin tid ga The New York Times Pentagon-rapporten. I likhet med harddiskene til Snowden ga den hemmeligstemplede rapporten amerikanske velgere og resten av verden et sannere bilde av virkeligheten.

Selvfølgelig er det naivt å tro at Erna Solberg og Anders Anundsen vil la seg presse av negativ omtale i utenlandske medier, til tider er jo dette et uttalt mål for denne regjeringen. Men kunne vi kanskje håpe på et aldri så lite protestpip fra det største opposisjonspartiets leder? Det var tross alt han som for seks år siden sto ved Bjørnsons grav og sa: «Noen kaller idealisten naiv. Men hvor var håpet for verden, om vi ga slipp på tydelige idealer, tilhørighet til verdier, vidsyn og fremtidstro?»

Ja, hvor var vi da? Omtrent der vi er nå, antakelig.

Ossietzky døde uten å få komme til Norge. I begravelsen var det fem mennesker til stede, to av dem vakter fra Gestapo. Organisten spilte «Solveigs sang», som må være deLillos inspirasjon: «Kanskje vil der gå både vinter og vår, og næste sommer med».

Vi må åpenbart synge gamle sanger om og om igjen før de som skal være våre ledere innser at de i stedet for å være «Profiles in Courage», slik John F. Kennedy skrev, er feige skygger som forsøker å gjemme seg bak en saksbehandler i UDI når kampen for menneskerettigheter, ytringsfrihet, fredssak og internasjonalt samarbeid krever at en liten stat markerer sin integritet.

Forfatteren er medlem av Norsk PEN og av Norsk Journalistlag.

Følg på twitter.com/svelle