Men verken han selv eller hans daværende justisminister, Odd Einar Dørum, kom med noen form for selvkritikk da de i formiddag møtte Stortingets kontrollkomité til høring om 22. juli-terroren.
– Det er ikke min oppgave å gå inn i det som skjedde etter min regjeringstid. Men det må være lov til å si at det gikk for langt tid, ja urimelig lang tid, fra vedtaket som ble gjort i august 2004 til arbeidet faktisk ble startet i 2011, sa Bondevik – som ikke vil gå inn på hvorfor det kunne bli slik.
– Ansvaret ikke uklart
Bondeviks regjering gikk av i 2005. Fra regjeringen Stoltenberg har det kommet frem at ansvaret for å få stengt Grubbegata ble pulverisert mellom statsministerens kontor, justisdepartementet og Fornyings- og administrasjonsdepartementet.
– I vår regjering lå dette ansvaret helt klart i fornyingsdepartementet, forklarte Bondevik – som også fikk slått fast at det generelt aldri var noen tvil om hvem som hadde gjennomføringsansvar for ulike tiltak i hans regjeringstid.
Dørum opptatt av sikkerhet
Bondevik benyttet høringene til å gi sin daværende justisminister ros. I følge Bondevik var Odd Einar Dørum svært opptatt av sårbarhet, trusler og sikkerhet, og minnet om at det var han og Dørum så satte ned sårbarhetsutvalget under Kåre Willochs ledelse og sikkerhetsprosjektet om beskyttelse av personer og bygninger.
– Min erfaring, og råd nå, er at det er bedre med ett tiltak for mye, enn ett for lite. Det er bedre å bruke en million for mye enn en for lite, sa Bondevik – som pekte på at det var også han som i sin andre periode opprettet Direktoratet for sivilt beredskap (DSB) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet.
Tidligere justisminister Odd Einar Dørum forklarte høringspanelet at han i sin tid så seg nødt til å prioritere nødnett fremfor Halden Kretsefengsel – og at han fikk en del tyn for det.
– Å introdusere tunge IKT-prosesser i en regjering er ikke en spøk, konstaterte en megetsigende Dørum nå i formiddag.
Dørum slo også fast at et hvilket som helst sikkerhetsopplegg ikke er verdt mye uten øving.
– Øving er ferskvare – og helt avgjørende. Det gjelder vel så mye i politisk ledelse som i førstelinjen, sa Dørum.