– Jeg tenker på mamma hver dag, sier 13-åringen, og sparker i grusen. Dette er historien om en drapssak, to lands domstoler – og et politiarbeid som knapt kan få bestått.

Östersund camping lørdag 14.april 2007. Klokka er 12.37. På badegulvet i leilighet nr. 16 ligger Aud Jorun Rønning. Den 31 år gamle, norske trebarnsmoren er død. Det har hun vært i minst seks-syv timer. Men ambulansemannskapet får beskjed om at hun nettopp døde, og de prøver hva de kan for å gjenopplive henne.

Den 45 år gamle kjæresten er også i leiligheten. Det er han som har ringt nødnummeret, fortalt at hun var i live for et par timer siden, og at han fant henne livløs her på badet da han kom tilbake fra sin spasertur rundt klokken 11.00. Han hevder han forsøkte livredning på henne i en times tid. Ikke før klokken 12.17 ringte han etter ambulansen. Han forklarer blodet på badegulvet med at kjæresten har menstruasjon. Det er blod også andre steder i leiligheten, men det har ingen sett ennå.

Ambulansemannskapet tror på mannens forklaring. Riktig nok stusser de over at han nå står og filmer gjenopplivningsforsøkene med mobilkamera. De stusser også over at kvinnens kropp er kaldere enn den burde være så tidlig etter at døden inntraff. Men likevel tror de på hans forklaring.

–Ambulansepersonellet på stedet var opptatt av å redde et liv. Som alltid var de prisgitt den informasjonen de fikk av personen som alarmerte dem. Da vi fikk vite mannens forhistorie, ble alt annerledes, sier kriminalinspektør Anders Jämteby hos politiet i Östersund, nå to og et halvt år etter den skjebnesvangre aprildagen.

Han skal snart også få svare for Östersund-politiets betydelige tabbeliste fra 14.april 2007. På det tidspunktet visste verken Jämteby eller hans kollegaer at den 45 år gamle nordmannen hadde vært borti en liknende hendelse før.

Dopet ned ekskona

Steinkjer 15.november 2004. Sorenskriver Rolf Karset og hans to meddommere i Inderøy tingrett avsier dom mot den da 43 år gammel mannen fra Steinkjer.

Hovedtiltalen er på grov mishandling under særdeles skjerpende omstendigheter. Ifølge tingretten har Steinkjer-mannen dopet ned sin daværende kone, med smertestillende og sovemedisin, og påført henne store kuttskader i underlivet med en tapetkniv, slik at hun har måttet gjennomgå flere omfattende operasjoner. Mishandlingen har skjedd på en hyttetur. Retten mener bare tilfeldigheter hindret drap.

Han dømmes også for å ha befølt og filmet en mindreårig jente. Han må sone to år og seks måneder i fengsel. Frostating lagmannsrett behandler ankesaken i april 2005, og er enig med tingretten: Mannen er skyldig.

Avbestilte rom

8.april 2007 har han sonet nesten to år, det meste av tiden på Leira i Trondheim. Fengselet har ingen anmerkninger på ham, og han prøveløslates. Nå skal han ut til sin nye kjæreste, Aud Jorun Rønning, som han møtte på permisjon og hatt jevn kontakt med. Hun har etter hvert fått vite at han er dømt for vold mot ekskona, men ikke de faktiske beskrivelsene som står i domsavsigelsen fra Inderøy tingrett.

Paret planlegger ny start i felles hus i Nord-Trøndelag, og drar på forlovelsestur til Östersund. De har bestilt leilighet på campingplassen fra fredag til lørdag og rom på Scandic hotell resten av helga. Før de reiser kjører de barna til skole og barnehage i Hommelvik. Dette er siste gangen de tre guttene på tre, åtte og ti år, ser sin mor i live.

Moren blir dagen etter, den 14.april klokken 13.37, erklært død på Östersund sykehus.

På det tidspunktet har 45-åringen allerede rukket å avbestille hotellrommet. Mens livredningen pågår for fullt inne på akutten, ber han en av politikvinnene om å ringe Scandic og si at han ikke trenger rommet. Scandic registrerer avbookingen klokken 13.16. Altså 21 minutter før sykehuset avslutter gjenopplivningsforsøkene.

Til politiet forklarer han både hotellavbestillingen og videofilmingen med at han var i sjokk og ikke visste helt hva han gjorde.

Kvinnen har dødd av hjertestans, men legene vet ikke hvorfor og bestiller rettsmedisinsk undersøkelse. Den første obduksjonsundersøkelsen konkluderer med at hun ikke har «nogra skador av betydelse for döden». Hun har ingen rushistorie eller kjent medikamentbruk. Selv om årsaken til hennes hjertestans ennå er et mysterium, er det ikke mistanke om noe kriminelt. Den mistanken kommer ikke før fem dager senere.

«Bagageluckan öppnades aldrig»

Om ettermiddagen 14.april, kommer 45-åringen igjen til campingplassen. Leiligheten han og kjæresten bodde i, ligger i enden av et av de mange lave rekkehusene, like bak Storsjöbadet. De fleste er utleid til studenter denne delen av året. De fleste av naboene har ikke fått med seg noe av dramatikken denne lørdagsmorgenen. Over husene vaier høye grantrær og små hauger av den siste vårsnøen ligger ved husveggene.

På vei tilbake til leiligheten stikker han innom resepsjonen og forteller at kjæresten har dødd. Ifølge vitneavhør med resepsjonisten, forteller han at det er kommet litt blod på lakenet kjæresten lå på, fordi hun hadde hatt menstruasjon den natten.

Politiet er også på campingplassen for å gjøre rutinemessige undersøkelser. De har ennå ingen mistanke om at Aud Jorun Rønning er blitt utsatt for noe kriminelt. De tror den 31 år gamle kvinnen har dødd naturlig. Derfor har de heller ingen grunn til å anholde kjæresten hennes eller betrakte leiligheten som et åsted.

En kvinnelig politiaspirant hjelper mannen med å pakke ut av leiligheten og inn i bilen hans. Hun setter først sakene bak bilen. Når 45-åringen ikke gjør tegn til å ville lempe det inn i bilen, tar hun i håndtaket på bagasjerommet. Ifølge aspiranten flyr da 45-åringen ut av bilen og sier «nei!», han vil ha sakene i baksetet. Bagasjen blir heller lagt i baksetet, hvor politiaspiranten også ser noen plasthansker og brett med sovetabletter som ligger der fra før.

«Bagageluckan öppnades aldrig» skriver politiaspiranten i rapporten.

Så reiser 45-åringen tilbake til Norge, samme dag som kjæresten har omkommet, angivelig av ukjent årsak.

Snudde ikke madrassen

To dager etter, mandag 16. april 2007. Det ligger fortsatt noen snøhauger rundt omkring på Östersund camping, men politiet har dratt. I løpet av helga har politiet vært på stedet, gjort noen undersøkelser, tatt bilder av leiligheten og av små blodflekker på seng, dørkarm og gulv. Blod de fortsatt tror er menstruasjonsblod.

Politiet har gitt campingpersonalet klarsignal til å rengjøre leiligheten. Vaktmester Andreas Åberg går inn og henter ut madrassen kvinnen har ligget på før hun døde. Ifølge utskriften av et avhør politiet gjør med den unge vaktmesteren 3.mai, går han inn i soverommet uten å legge merke til noe spesielt eller underlig. Vaktmesteren har fått beskjed om at det er den nærmest vinduet så han tar med seg den og kaster den. For sikkerhets skyld går han tilbake etter den andre også.

Denne madrassen har ikke politiet rørt eller snudd. Hadde de gjort det, ville de sett det samme som vaktmester Åberg nå finner på madrassens underside: Blod. Mye blod.

–Hva tenkte du da du så dette, spør politiet under avhøret 3.mai.

–Nei, altså, som jeg forsto, hadde politiet allerede vært her. Jeg syntes det var mye blod og tenkte politiet må ha sett det. Jeg gikk ut fra det, svarer vaktmesteren ifølge avhørsutskriften.

Han synes likevel synet av den blodige madrassen er så spesiell at han tar et bilde av det, før han ikke bare kaster, men brenner den. Madrassen som antagelig ville vært blant politiets mest sentrale bevismateriale er destruert – med politiets indirekte velsignelse.

–Hvordan er det mulig?

Kriminalinspektør Anders Jämteby ser anspent framfor seg med vidåpne øyne i avhørsrommet hos politiet i Östersund. Han møter Adresseavisen i dag, to og et halvt år etter, noe motvillig. Men skal svare så godt han kan. Han var ikke på åstedet selv de første dagene. Men han har sett bildet vaktmesteren tok. Bildet av politiets kanskje største tabbe.

–Jeg kan egentlig ikke svare på hvorfor de ikke har snudd madrassen. I ettertid er det lett å komme frem til at patruljen skulle handlet annerledes. Om det er andre ting de kan ha gått glipp av, blir bare spekulasjoner. Men man kan jo anta at dersom politiet på stedet hadde sett den blodige madrassen, ville de tatt andre avgjørelser og avhørt kjæresten allerede da, sier Jämteby.

Skremmende like historier

Tilbake til april 2007. Hjemme i Trondheim har det akutte sjokket over datterens død begynt å legge seg hos Aud Jorun Rønnings mor og stefar, Aslaug og Bjørn Ivangen. Det er gått et par-tre dager. De har hatt datterens kjæreste på besøk. 45-åringen har oppført seg litt rart og har blant annet villet vise dem videoen fra gjenopplivingsforsøkene på datteren.

De kjenner mannens kriminelle fortid, men heller ikke de har fått den riktige versjonen, den som er beskrevet i dommen fra Inderøy. Men de vet nok om hvorfor mannen har sittet inne til nå å bli mistenksomme. Historien 45-åringen forteller fra Östersund, er skremmende lik det han har fortalt om hytteturen i 2003.

17.april går de til politiet i Trondheim med sine mistanker. Trondheims-politiet tar ikke saken, men foreslår at paret kontakter svensk politi. 19.april forteller Bjørn Ivangen til politiet at 45-åringen nettopp har sluppet ut fra fengsel etter å ha sonet en voldsdom for mishandling av sin ekskone. Politibetjenten han snakker med, tar straks kontakt med Trondheims-politiet som sender dem en rapport om den gamle voldssaken. Informasjonen videreformidles til rettsmedisinerne i Umeå som gjør ny obduksjon. Senere samme dag kommer den avgjørende beskjeden: Det er funnet skader i underlivet på den avdøde kvinnen.

Alarmen går for fullt. Norsk politi blir bedt om å aksjonere. Klokken 22.30 pågripes 45-åringen i Steinkjer, uten dramatikk. Han siktes for «mord», svenskenes strengeste drapsparagraf. Omtrent tilsvarende forsettlig drap med norske termer. Det er gått fem dager siden dødsfallet.

–At det gikk så lang tid, kan ha hatt stor betydning for saken. Vi vet ikke om bevis har gått tapt, men man må nok anta det, sier kammeråklagare (aktor) Stig Andersson.

-Vi burde ha reagert

Den endelige obduksjonsrapporten konkluderer med at kvinnen døde en gang mellom midnatt og 06.00 lørdag 14.april. Hun har en rekke kuttskader i underlivet. Og hun hadde ikke mensen da hun døde, slår rettsmedisinernes rapport fast. Dødsårsaken er ikke åpenbar, men sannsynligvis har hun dødd av for høye konsentrasjoner av fire ulike medikamenter i kroppen, altså er det snakk om en kombinasjonsforgiftning.

Norsk politi sikrer bevis på norsk side. De beslaglegger over 1200 tabletter, de fleste reseptbelagte, hjemme hos mannen. En rekke plasthansker og flere mobiltelefoner, noen av dem med urovekkende bilder av underliv. Politiet tar også beslag i noen kniver, blant annet en tapetkniv mannen har i sekken når han ankommer Trondheim fengsel for å settes i varetekt. En kniv siktede ikke vil ha noe med å gjøre og ikke ta i når fengselsbetjenten spør om ham om den.

Men bevisene fra åstedet, er i stor grad borte. På grunn av svensk politis feilgrep.

Kriminalinspektør Anders Jämteby vet ikke om han, som mer erfaren etterforsker enn patruljen som kom til campingen, ville reagert annerledes. Men han er enig i at politiet sviktet:

–Bare det at en så ung person dør uventet, burde sendt varselsflagget til topps for politipatruljen på stedet. Det ulykkelige er at det ikke skjedde, sier Jämteby.

-Det er jævlig å vente

28.september 2009, et sted i Møre og Romsdal. Tre gutter på seks, 11 og 13 år sitter foran tv-en i leiehuset de har flyttet til sammen med pappa og hans nye samboer. På skjermen jubler Rosenborg over å ha banket Molde på Aker Stadion og sikret seriegullet. Eldstemann var på kampen sammen med pappa. Mye er blitt igjen i Trøndelag etter at de flyttet, men lojaliteten til RBK sitter som støpt. Det gjør også minnene om mamma, selv om de er blitt vagere nå, to og et halvt år etter hun gikk bort.

–Jeg tenker mye på henne. Hver dag, sier 13-åringen.

Han er den av de tre som har fulgt mest med på saken. Lest det avisene har skrevet. De yngre brødrene, særlig minstemann, er litt for unge til å få alt med seg. Heldigvis, synes storebror.

Han er blitt flinkere på skolen etter de flyttet. Pappa tror forklaringen ligger mye i å komme seg bort fra de vonde minnene fra da mamma døde. Men ennå får verken guttene, eller deres far, Aud Joruns mor, far, bror, stefar og alle som var glad i henne satt strek. For ennå så lenge etter, er det uklart når det blir rettssak mot den nå 48 år gamle Steinkjer-mannen.

–Det er jævlig å vente. Hadde ikke dette skjedd hadde hele livet mitt vært helt annerledes. Jeg ville ikke ha flyttet, mamma ville hjulpet småbrødrene mine med leksene i stedet for at jeg gjør det, og mamma hadde levd. Hun stilte alltid opp for oss.

Adresseavisen har flere ganger forsøkt å få snakke med tiltalte i denne saken. Han har ikke svart på våre henvendelser. Informasjon om hans forklaring og andre vitners forklaring er hentet fra politiets avhørsutskrifter, tidligere uttalelser fra advokat John Christian Elden og våre egne undersøkelser.

marianne.tonset@adresseavisen.no

levin.nestvold@adresseavisen.no

I denne campingleiligheten døde den 31 år gamle trebarnsmoren Aud Jorun Rønning. Fortsatt er omstendighetene rundt kvinnens død uklare. Her følges den nå tiltalte Steinkjer-mannen (t.h) av svensk politi på åstedsbefaring 9. august 2007. Foto: Foto: ANDERS TRAPP/ÖSTERSUNDSPOSTEN
Uavklart: Aud Jorun Rønning (31) døde under uklare omstendigheter. Ennå vet vi ikke sikkert hva som skjedde april-natten hun var på tur med sin kjæreste i Östersund. Foto: Privat
Savner mamma Eldstemann legger en beskyttende arm om sine to yngre brødre. - Det er sikkert like greit at de ikke får alt med seg, sier 13-åringen. De tre guttene mistet mammaen sin i svært ung alder og har måttet venne seg til et liv uten henne. Men ennå får heller ikke de lagt saken bak seg. Foto: KIM NYGÅRD