Foto: arkiv

Adresseavisens serie «De glemte barna» har de siste dagene satt fingeren på flere av de mange problemene norsk barnevern har slitt med i en årrekke: Omgivelsene er ikke flinke nok til å si fra når de ser at barn har det vondt. Det er mangel på fosterfamilier. Barnevernet griper inn for sent. Enkelte ganger tar barnevernet mer hensyn til foreldrene enn til barna. På den annen side viser reaksjonene på våre første artikler om temaet at barnevernet også kan blande seg inn i folks privatliv uten å ha gode nok grunner til det.

Få temaer skaper så sterkt engasjement som barnevern. Det handler om de aller svakeste blant oss, om barn som har det vondt. Det handler også om de sterke båndene mellom foreldre og barn – noe av det mest følsomme i tilværelsen. Derfor blir barnevernet fulgt med argusøyne og utsatt for en kryssild av kritikk. Derfor fortjener etaten ros for at de lar offentligheten se dem i kortene.

Vi blir både fortvilet og forbannet når vi leser om «Tea» og «Anders», som vi skrev om mandag. De var fire og ett og et halvt år gamle i 2009. De ble utsatt for grov omsorgssvikt. Naboene så at de var skitne, sky, tynne og redde, men ingen sa fra. Både helsestasjonen og legen som behandlet Tea, burde ha skjønt at noe var feil. Men først da situasjonen ble ekstrem, tok noen affære. Hvor lenge skal vi gå rundt og lure på om barn har det vondt før vi sier fra?

Både befolkningen, helsevesenet, skolene og barnehagene er antakelig blitt flinkere til å melde fra enn før. Antall barn i barnevernstiltak økte fra 14000 i 1987 til 46500 i 2009. Befolkningsøkningen forklarer bare litt av den sterke økningen. Kanskje er omsorgssvikt også blitt noe mer utbredt. Men hovedforklaringen må være at barnevernet griper inn oftere enn før – fordi de får flere meldinger. Terskelen for å melde fra er blitt lavere, men altså ikke lav nok.

Mange kvier seg for å si fra fordi de bevisst eller ubevisst er opptatt av det biologiske prinsippet, som innebærer at barn skal bo sammen med sine biologiske foreldre. Dette prinsippet har stått sterkt i mange år. For ti, tjue år siden var det en rekke oppslag i norske medier der foreldre klaget over at barnevernet urettmessig hadde tatt fra dem barna.

Dette har snudd. Barneminister Audun Lysbakken (SV) sa til Adresseavisen i går at «barnevernet i for stor grad har vært et foreldrevern». Det ser ut til at han har rett. Foreldrene skal selvfølgelig ha et sterkt vern mot urettmessig innblanding – men hensynet til barnas beste er viktigst. I mange av historiene vi har fortalt de siste dagene er ikke dette hensynet blitt ivaretatt godt nok, og i hvert fall ikke tidlig nok.

Men historiene vi forteller viser også at det kan gå bra. Mange av de 40 barna vi skrev om i 2009 har det bedre i dag, etter at barnevernet har tatt hånd om dem. Det kan tyde på at barnevernet, sine feil til tross, er på rett vei. Samtidig er det også grunnlag for å si at virksomheten ikke fungerer godt nok. Når det er snakk om vergeløse barn, blir det kanskje aldri «godt nok».

trygve.lundemo@adresseavisen.no

Foto: arkiv