Her ligger den, hytta som for lenge siden trolig var tilholdssted for en familie som elsket hytteliv og friluft.
Gjemt i den bratte ura oppom Vintervannet, ikke synlig fra turstier og skiløyper. Hytteruinen vitner om et hytteliv fra en annen tid.
Da strøm, varmekabler, badstue og innlagt vann var en utenkelig tanke for dem som trivdes i skog og mark. Med håndmakt og slit ble hyttebyen nedenfor Gråkallen bygd tidlig på 1900-tallet. Før Bymarka var Bymarka, før asfaltert bilvei tok deg til skogs på et femminutt og før hyttelivet ble en luksus med spaavdeling og flislagte bad.
Innetid for mange
Det er slutten av oktober. Tid for nok en natt i Bymarka i vår serie «Et år i Marka». Oktober er for mange innetid. En tid der man gjør klart for vinteren, og venter på at snø og skiføre skal ta over for sykkel- og spaserturer i Bymarka. Men selv om dagene er korte, været mer ustabilt og fuktig, byr også senhøsten på muligheter for fine naturopplevelser.
Det var bekmørkt denne kvelden. Litt forsinket på vei hjem fra jobb gjorde sitt til at hodelykta måtte frem mens jeg vandret fra parkeringsplassen på Skistua i retning av det glemte og forlatte hyttefeltet som for mange er en ukjent del av marka.
Stille i skogen
I lyset fra hodelykta danset vinterens første snøfiller. Myrene surklet og døde bjørkeblad fløy gjennom luften. Ingen summing av insekter over vannpyttene slik vi så på sommerens turer. Ingen fuglesang i busk og kratt. Ingen ørret som snappet fluer og mygg ute på Vintervannet. Oktober er stille. Bare vinden som suser i trærne og dryppingen av regn mot ryggsekken.
Øyvind hadde gått i forveien, og før mørket for alvor falt over Bymarka hadde han funnet en grei teltplass oppe i lia. Men ingen parafinlamper lyste i vinduene på de mørke hyttene jeg passerte. Oppe på en hylle i lia opp mot Gråkallen sto teltet vårt i ly for høstmørket, regnet og snøfillene som dalte ned over oss. På kartet så vi at vi lå midt inne i det gamle hyttefeltet.
En sen høstnatt i telt krever noe mer utstyr enn en sommernatt. Du slipper mygg og fluer, men soveposen bør tåle noen minusgrader, ytterjakka må tåle litt fukt og skotøyet må holde myrvannet unna. Med en brukbar hodelykt, en kopp varm kaffe og noe godt å bite i, så kan man nyte teltlivets gleder også på denne tiden av året.
Hvite myrer og stille skog
Det gryr av dag gjennom teltduken. Det knitrer i presenningen vi har lagt over teltet – det har snødd en del. Ute er myrene hvite, et tynt lag av snø vitner om en ny årstid i anmarsj. Skogen er stille, våt og hvit. Vi pakker leiren og drar inn i en annen tid. En tid da en hytte var en hytte og ikke en liten enebolig.
Noen meter bortenfor vår leirplass ligger den første. Slitt av vær og vind, men fortsatt sånn noenlunde intakt. Det er nok en stund siden ungene lekte på sommerkveldene her, mens mor og far satt på trappa med kaffe og kaker. Noen av hyttene i området bærer preg av forfall, andre er godt vedlikeholdt og fortsatt i bruk. Andre igjen har falt sammen, trett av tiden og forlatt for lenge siden.
16 hytter
De står fortsatt i lia under Gråkallen som symboler på en tid som var. Da familien tok trikken til Lian, kastet gråsekken på skuldra og vandret den lange veien inn til lia bak Vintervannet for å tilbringe helger og sommerferiene langt inne i marka. Det er nesten som om vi ser dem for oss der vi rusler ned den forseggjorte stien med steintrapper og avsatser før vi er inne på grusveien nede ved Vintervannet.
I alt var det 16 hytter i den storsteinete ura. I tidens løp er noen forfalt eller revet, slik at det i dag bare er noen får hytter som bærer preg av jevnlig bruk. De fleste ble satt opp under første verdenskrig, da kommunen tillot torvskjæring på Fjellsetermyrene, og folk bygde seg enkle krypinn til dette arbeidet. Etter hvert ble flere av hyttene innredet og tatt i bruk til overnatting i helgene. Etter krigen krevde kommunen riving av de hyttene som lå innenfor Bymark-grensen, mens de ovenfor Vintervatnet lå så vidt utenfor og slapp unna kravet.
Bortsett fra en kemner og en byggmester var det mest arbeidsfolk som holdt til her.
Med sekk på ryggen
Alle hytteeierne var fra byen. De første årene tok de trikken til Ila før de la i vei opp i marka. Snart begynte det å gå buss til Skistua fra Dronningens gate, men turen startet som før til fots hjemmefra med sekk på ryggen og gjerne noe utstyr som skulle oppover.
–Svigerfar snekret en del av inventaret selv, og det står her fortsatt, sa en av hytteeierne til Adresseavisen i 2008.
Max-hytte
Ei av de øverste hyttene var bygd av den tyske musikeren og komponisten Max Raebel (1874-1946), som var en kjent mann i byen, også som livskunstner og original. Raebel var kapellmester på Hjorten om sommeren og var ellers en dyktig tegner og maler, som blant annet utga en serie tegninger av nordlyset og flere tegnede postkort fra Bymarka. For å spe på inntektene, arbeidet han en del på et pianolager. Av pianokassene skaffet han seg materialer til hytta oppunder Gråkallen, der en bratt fjellskrent utgjorde bakveggen.
Leide grunnen
Hyttelivet ved Vintervatnet besto av turer, fiske, bærplukking og vedhugging. Ved hadde hytteeierne lov til å ta av vindfall i marka. Noen trær som vokste seg store på egen tomt kunne også bli tatt til det formålet. Skjønt «egen tomt» har hyttefolket her aldri hatt. Grunnen har vært bygslet i alle år.
Til å begynne med ble det betalt tre kroner i året til bynesingene. Under krigen gikk leien opp til ti kroner. Senere har det økt til 500 for små hytter og 1000 for de store.
SEPTEMBER: Høstnatt i elgens rike
AUGUST: St. Olavsspranget og lengdehopperen
JULI: Pannekaker ved Svarttjønna
JUNI: Vannveien gjennom Bymarka
MAI: Fisketur i urskogen
APRIL: Nå våkner marka
