Det blir skrevet overalt, men er tydeligvis en nødvendighet å sitere nok en gang; denne flyktningkrisen er den største humanitære krisen siden andre verdenskrig.
Rundt tusenårsskiftet kom flyktningfamilien Shafighi fra Iran i Midt-Østen til lille Norge. Plassert i Sør-Trøndelag, nærmere bestemt i Trondheim kommune. Foreldrene mine kom med tomme hender og startet med blanke ark. Alt fra å selge ballonger på 17. mai og persiske tepper utenfor Trondheim torg til å jobbe på bakeri og sykehjem. Alt for å gjøre det mulig for meg og mine brødre å holde fokuset på utdanning, idrett og bygge nettverk rundt oss. Barne- og ungdomsskolen var en spennende tid. Jeg lærte meg norsk med en eneste gang, nettopp fordi jeg ble kastet uti det. Jeg ble tatt godt imot og inkludert. Det føltes godt.
Det var med fellesskolen jeg opplevde min første teaterforestilling, lærte ordentlig norsk og det å lage god gammeldags risengrynsgrøt. Vi hadde råd til å kjøpe skisko, men selve skiene fikk jeg låne av mine klassekamerater. Jeg var, og er fremdeles, glad i å kle meg i bunad. Skjorta kunne jeg skaffe selv, mens resten av folkedrakta ble lånt av gode familievenner. Jeg liker å tro at det ikke eksisterer snille eller slemme mennesker, men gode eller dårlige samfunn. Land som ikke legger til rette for utfoldelse, reell likestilling og verdiskaping er de dårlige. Et samfunn som setter vernet rundt demokratiet og felles-skapsorienterte løsninger får derimot en stjerne i min bok. Norge har den aller største stjerna. Vi er et robust samfunn som jeg vet klarer å gjøre vår del av arbeidet. Den norske dugnads-ånden kan ingen ta fra oss. Jeg gleder meg til å låne bort ski og bunadsko til andre som måtte trenge det. Det handler om å gi og ta. Gjøre sin plikt og kreve sin rett.