- Jeg synes det er dumt at vi bruker ord som «normale» eller «unormale» om folk, sier 13 år gamle Rie Aagaard.
- For det er jo to ubetydelige ord. Ingen er normale egentlig. Vi har alle noe som gjør at vi skiller oss ut.
Opplevelsen av å skille seg ut kjenner Rie til bedre enn de fleste. I sitt blogg- og leserinnlegg, som også er blitt publisert på Malviknytt.no, tar hun et oppgjør med «sånne mennesker som bestemmer at AKKURAT sånn skal mennesker se ut.»
Hver dag opplever jeg noen som stirrer og peker. Dette er en stor del av livet mitt
Heminasal aplasi
Rie bor i Hommelvik i Malvik sammen med mamma, pappa og tre småsøsken. Tenåringen er en ivrig musiker som behersker piano, ukulele samt kunsten å synge. I slutten av juni opptrådte hun på Ungdommens Kulturmønstring (UKM) i Sandnes, som den ene halvdelen av duoen The Simships. Rie er aktiv på Instagram, legger ut egenproduserte videoer på sin Youtube-kanal og har egen blogg. Hun er akkurat ferdig med 7. klasse og klar for å begynne på ungdomsskolen til høsten. I tillegg til alt dette har Rie en meget sjelden, medfødt misdannelse kalt heminasal aplasi.
Til Ries frustrasjon er det denne misdannelsen, og ikke de musikalske talentene eller hverdagslige tenåringsaktivitetene, som nesten alltid tar oppmerksomheten til folk.
- Hadde jeg skulle gått opp til enhver person som ser rart på meg og forklart dem hva slags diagnose jeg har, så hadde jeg måttet gjøre det hundre ganger hver eneste dag, sier Rie.
For malviksjenta legger godt merke til når folk stirrer.
- Det er ikke så vanskelig. Mange glor og peker åpenlyst. Til og med fniser og ler. Det er selvfølgelig ekkelt. Det er ubehagelig å oppleve. Alle mener kanskje ikke noe vondt med det, men de klarer åpenbart ikke sette seg inn i hvordan andre har det.
Hennes siste minne fra ungdomsskolen og avslutningsfesten ble å sitte stille og trist i baksetet
- Voksne ser mest
Rie har gjennom sine 13 leveår blitt vant til blikkene som varer litt for lenge. Blikkene som kjapt forsvinner når hun møter dem.
- Det er faktisk de voksne som ser mest. De kikker rart på meg, og så ser de raskt vekk hvis jeg ser på dem. Og så later de som ingenting. Små barn kommer derimot bort til meg og spør hvorfor jeg ser slik ut. Men ikke på en slem måte, de bare lurer på det. Og det er helt greit.
Rie sier hun skulle ønske at folk forsto at hun også forstår. At de ser på henne som noe annerledes. Noe «unormalt». Et begrep hun er innbitt motstander av.
- Foreldre må tørre å være brysomme voksne
Musikkens trygge havn
Rie har for lengst bestemt seg for at det hun er født med, og som hun innrømmer at til tider kan være tyngende og belastende, langt ifra skal være et hinder.
- Jeg vil ikke gjemme meg. Målet mitt er å bli musiker. Det har jeg hatt lyst til siden jeg var to år gammel. Det er noe med musikk som er så trygt og godt.
Rie kan forsvinne inn i musikken i timevis av gangen. Når hun spiller og opptrer glemmer hun alt det vonde.
- Å spille på UKM er det kuleste jeg har vært med på. Ingen der behandlet meg som om jeg var annerledes. Det var nesten bare en fordel at jeg har et spesielt utseende, for alle klarte å kjenne meg igjen etter at jeg hadde spilt.
Rie elsket oppmerksomheten hun fikk. Oppmerksomheten som kom som følge av hennes talent, ikke måten ansiktet hennes ser ut. Og jenta vet hvor hun skal videre med sitt talent.
- Drømmen er å begynne på Paul McCartney-skolen i England.
Ingen liten drøm, ettersom skolen, som formelt heter «The Liverpool Institute for Performing Arts», blant annet har hatt Jonas Alaska, Lisa Stokke og Christian Ingebrigtsen som tidligere studenter.
Jeg tror tv-serien «13 reasons why» får unge som sliter til å se hva det gjør med alle rundt
Blogg for en bedre hverdag
Selv om Rie lar musikken tale for seg, synes hun det er vanskelig å komme utenom det åpenbare. «Normene i samfunnet», som hun kaller det.
- Når folk kommenterer utseendet mitt, kan det være vanskelig å si noe tilbake. Ofte lar jeg være å svare når noe slemt eller stygt blir sagt. Derfor synes jeg det er gøy å blogge. Jeg får uttrykt meg på en litt annen måte. Jeg får formulert meg lettere enn når jeg snakker direkte til folk.
Men Rie er ikke skjermet for verdens ubehageligheter på internett. Snarere tvert imot.
- En person som kommenterte et bilde av meg selv som jeg la ut, skrev at da hun så meg så måtte hun «gå ut å spy».
Rie sier dette heldigvis tilhører sjeldenhetene. De flest som kommenterer roser henne for å skrive om seg selv og livet. Hun håper hennes mot og vilje til å eksponere seg selv kan gi ringvirkninger utenfor hennes eget liv.
- Kanskje hjelper det andre mennesker til å kjenne på at de ikke er alene om å føle seg utenfor. Og kanskje får det dem som peker og ler til å tenke seg litt ekstra om neste gang de legger merke til noen som ser litt annerledes ut.
Når barna våre sliter
Håper på operasjon
Selv om Rie ofte har trådd ut av komfortsonen, avstått fra å være usynlig, er hun også klar på at hun ønsker å gjøre noe med utseendet sitt.
- Jeg skal reise til London den 26. juli sammen med mamma og pappa. Der skal vi treffe en lege og snakke om mulighetene for å operere meg før jul.
Operasjon eller ei, Rie håper hennes valg om å være åpen om den hun er kan være holdningsskapende.
- Jeg savner at folk viser hverandre genuin respekt. At ingen er nedlatende, eller behandler andre dårlig. Når folk ser meg, så kan de gjerne komme bort og hilse. Det er bare fint.