Adresseavisen har samlet fire fagpersoner for å snakke om hvordan foreldre best kan oppdra barn. Det ble en samtale om gode foreldre, provoserende foreldre, ambisiøse foreldre og grenseløse foreldre.
– Jeg mener å se en trend blant en del spedbarnsforeldre: De er litt usikre, og det kan gi seg utslag i manglende regulering og grensesetting. Foreldrene fremstår utrygge i situasjoner hvor barna krever noe. Resultatet kan bli at barnet blir mer og mer krevende. Du kan få en utvikling hvor barnet blir litt uspiselig, sier overlege og barnepsykiater Geir Liang.
I Ilaparken nyter glade barn en smak av sommer. Inne på Kafé Filter er engasjementet stort når temaet er foreldre og barn. Sammen med Liang har vi også invitert barne- og ungdomspsykolog Elisabeth Gerhardsen, førstelektor ved Dronning Mauds, Sonja Kibsgaard og foreldrerepresentant og trebarnsfar Øyvind Næss.
–Gode foreldre er de som bruker tiden sin med barnet, som ser, lytter til og bekrefter barnet. Samtidig er de tydelige voksenpersoner, som gir sikkerhet og trygghet, mener Kibsgaard.
–Hva slags verdier og egenskaper ønsker vi å videreføre til våre barn?
–Respekt og empati, mener Geir Liang, som forfekter at foreldre må engasjere seg i det barna er opptatt av:
–Voksne må møte barna med egne moralske normer, snakke med dem om følelser og sikre at de utvikler evne til empati. De må lære at andre ikke alltid tenker som dem.
Faren: Verdier som trygghet og inkludering er viktig. Du må ha trygghet på skolen og trygghet hjemme. Barn må også føle seg inkludert, det er farlig om de føler seg utestengt.
Psykologen: Jeg er opptatt av hva som gir det gode liv, hva som skal til for at du skal føle deg lykkelig. Den viktigste egenskapen vi kan gi våre barn, er evnen til å bli likt, like seg selv og skaffe seg venner.
Lektoren: Det er viktig at vi som voksne forstår barnas perspektiv, og ser at barn forholder seg annerledes til verden enn oss voksne. Jeg har et eksempel fra da sønnen min på fem og hans kusine på fire laget et stort kaos med en haug kosedyr. Søsteren min kom, så det utenfra og syntes det var så mye rot. «Nå har dere så mange kosedyr. Akkurat denne kaster jeg, for den er jo så stygg» sa hun og løftet en gammel Rosa panter. Da sier fireåringen oppgitt: «Jammen, det er jo gymlæreren!»
Psykologen: Når vi oppdrar barna våre, er det viktig hvordan vi argumenterer. Hvis du sier: «Ikke lugg storesøster, da kommer jeg og tar deg», lærer barnet at det er fritt frem når du går ut av rommet. Hvis du derimot sier: «Ikke lugg storesøster, da får hun vondt», forteller du hvorfor du har laget denne regelen, samtidig som du sier at regelen også gjelder når du ikke er til stede.
Faren: En må sette grenser når barna er små, og ikke vente til de blir seks-syv år. Foreldre må ha god dialog med både skole og barnehage. I dag er det mange misforståelser, fordi ansatte ofte snakker et pedagogisk språk som foreldre ikke forstår. Det er også viktig at foreldre har et nettverk, og snakker sammen.
Psykologen: Unngå å vente for lenge med å sette grenser i en bestemt situasjon. Gi tilsnakk et par ganger, og så griper du inn. Hvis du kjaser og maser en halvtime, lærer du barnet at det er først den tiende gangen det er noen vits i å høre etter.
–Enkelte hevder at foreldre lar barna få styre for mye. Hva tenker dere?
Psykologen: Min søster sier at barna er blitt den nye Gud i en ateistisk verden. Vi kan av og til gjøre barnet til en enerådende hersker i familien.
Lektoren: Barna må lære seg å gi andre rom, og vente på sin tur. De som er konge på haugen, og alltid vil bestemme, er dårlige turtakere. Det er ikke artig å være sammen med dem.
Psykologen: Foreldre som lar barna få bestemme i altfor stor grad, får barn som ikke klarer å ta hensyn til andre. Hvis du er leder av familien når du er to år, hva er det da å se frem til? Samtidig trenger barn å oppleve at de får lov til å bestemme noe. Jeg er tilhenger av å gi barna valg, den buksa eller den buksa, men ikke om vi skal kle på oss. Som forelder er det også viktig å stå for egne avgjørelser. Det vil alltid være barn som får mer i lommepenger, nyere leker og som får være oppe lenger.
– Hvilken foreldreadferd provoserer dere mest?
Psykologen: Foreldre som driver psykisk vold, og snakker nedsettende om barnet. «Du er helt håpløs, du er udugelig, jeg vil ikke ha deg mer». Foreldre som gir barna skylden for hvordan de selv har det. Barnet ditt skal aldri måtte ta ansvar for hvordan du føler deg.
Lektoren: Det som kan provosere meg i hverdagen, er at foreldre så ofte svarer på vegne av barna. Når jeg spør et barn: «Hvordan har du det?», svarer gjerne pappa «Jo, han har det fint, han var på svømming i går».
Faren: Jeg blir provosert av foreldre som har det så travelt. Er du forelder, må du ha tid til barna dine. Det verste uttrykket jeg hører, er at vi må ha en «tidskonto». Vi må ha tid til å sette oss ned ved middagsbordet og snakke sammen om hvordan vi har det.
– Når skal vi blande oss inn i andres oppdragelse av sine barn?
Psykologen: Det avhenger av hvor nær du står den det gjelder. Overfor vilt fremmede må du bryte inn når adferden er åpenbart til skade for barnet, om du ser foreldre gjøre noe krenkende. De klareste eksemplene er selvsagt når du ser foreldre som har et rusproblem eller utfører vold.
– Men hva med oppdragelse blant nære bekjente?
Psykologen: En må gjøre det på en måte slik at den andre ikke føler seg kritisert. Det er lett å fremstå som veldig bedrevitende. Bruk deg sjøl. Si for eksempel «akkurat det der slet jeg også med. Jeg oppdaget at det hjalp å.¿.¿.» osv.
Legen: Det er lett å utløse skyld og skam i slike situasjoner.
Lektoren: Mange foreldre er usikre på hvordan de skal oppdra sine barn. Når de da blir kritisert, blir de veldig sårbare. De vil lytte til sine barn, men vet ikke hvor mye barnet skal bestemme.
Faren: I slike situasjoner er det viktig å ha gode foreldrenettverk. Da er det mye enklere å ta en telefon og snakke med andre foreldre.
–Hvordan påvirker foreldrenes eget følelsesliv barnet?
Faren: Er du sliten, kan du fort bli litt avvisende. Som pappa prøver jeg å være tydelig og ærlig overfor barna. Alle har lov til å ha en dårlig dag.
Psykologen: Ingen er fullkommen og som mamma har du også dårlige stunder. Gi et lite værvarsel for hvor lenge dette skal vare. «Mamma er lei seg, mamma gråter litt, men når barne-tv er over, er jeg ferdig». Barn leser oss uansett. De kan se på ryggen til mamma hvilket humør hun er i, akkurat slik vi voksne kan se på våre foreldre.
Lektoren: I noen vanskelige faser ser vi at det blir en del sorg i familier. I skilsmisser kan dette bli særlig tydelig. Da blir ungene også lei seg, og de tar et uheldig foreldreansvar. Vi skal være ærlige, men noen sorger må vi skjerme barna for. Det er viktig å gjøre noe morsomt sammen med barnet i slike perioder.
Psykologen: Er en inne i en dårlig periode, er det viktig at en finner noen å snakke med, som ikke er barna. Vær ærlig overfor barnet, men ikke bryt sammen overfor dem.
– Hvordan påvirker vår egen barndom foreldrerollen?
Psykologen: Ryggmargsrefleksen som du oppdrar etter, er formet av hvordan du selv ble oppdratt. Vi reproduserer i første omgang det vi sjøl har lært. Ser vi at foreldrene våre har gjort feil, prøver vi å gjøre det annerledes. Har vi fått innsikt i og erkjennelse av hva vi vil endre, er det større sjanser for å lykkes.
Legen: Nå har vi ikke de tette båndene til mor og bestemor som vi hadde før. Foreldre leser heller en bok enn å rådføre seg med bestemor. Det kan bli en mye mer distansert måte å lære oppdragelse på.
Psykologen: Samtidig er det også derfor dagens foreldregenerasjon ikke synes det er greit å slå barn. Det er derfor de bruker tid sammen med barna, fordi de vet det deres besteforeldre ikke alltid visste, at det er skadelig å slå barna, at det er skadelig hvis du er for autoritær.
Faren: Mange lar seg påvirke av realityprogrammer. Jeg tror det er bedre å snakke med andre foreldre.
– Hvordan skal du håndtere et barns sinne og raseri?
Legen: Jeg har et konkret eksempel på en gang jeg hentet en sur og grinete sønn i barnehagen. Jeg liker ikke unger som er grinete, og jeg merket at jeg ble i dårlig humør. Det enkleste i en slik situasjon er å si: «Ta deg sammen, skjerp deg, ikke den grininga!» Det bærer som oftest galt av sted. Men i et kort glimt av faglig innsikt klarte jeg å hente frem noe nytt: Jeg gikk bort til gutten, så ham i øynene og sa: «Jammen, du blir jo så lei deg når du er trøtt og sulten du, gutten min». Grininga stoppet, og fireåringen ga meg et blikk som utstrålte total lettelse. Han følte seg sett.
Psykologen: Vi har så lett for å kritisere barna for hva de føler. «Det er ingen ting å bli sint for» eller «det er ingen ting å grine for». Vi kritiserer følelsen, istedenfor å fokusere på handlingen. Når datteren din hyler i baksetet fordi hun ikke har fått sin fjerde softis, er utfordringen å si «Jeg forstår at du har lyst på en is til, og at du er sint fordi du ikke får det. Du kan likevel ikke sparke i bilsetet».
Legen: Barn som blir veldig sinte eller veldig lei seg, har ofte dårlig selvfølelse og selvtillit. Da må de få hjelp til å håndtere følelsene. Det handler om å sette ord på barnets følelser, samtidig som du setter en tydelig grense: «Jeg skjønner at du har lyst til å leke, men dette er det pappa som bestemmer».
Lektoren: Det er viktig at du ikke blir sint sjøl, at du klarer å beholde roen og overføre denne til barnet ditt.
Psykologen: En enkel tommelfingerregel er å ikke bruke ordene «du er» til barnet ditt når sinne oppstår. «Du er» forbeholdes når du skal si noe pent til ungene, fordi det går rett på selvbildet. Hvis du sier «du er så masete», «du er så sutrete», «du er ikke helt god du», definerer du hvordan barnet er, og ikke hva barnet gjør eller føler. Si heller «det der er blank løgn» enn «du er en løgnhals».
Legen: Du må være opptatt av barns intensjoner. Emil i Lønneberget har alltid gode hensikter, men faren anerkjenner dem aldri. Det er det Alfred som gjør. Derfor har Alfred og Emil de gode følelsesmessige båndene, «du og jag Emil».
– Politiet i Trondheim mener mange tenåringsforeldre er naive, og ber foreldre sjekke om barna snakker sant. Hvor mye skal du stole på barna dine?
Legen: Jeg er enig i at foreldre kan være for naive i forhold til sine barn. Samtidig må vi passe på slik at vi ikke får en gjeng med kontrollerende foreldre som produserer barn som blir opposisjonelle. Har et barn tendens til å lyve, kan du merke det veldig tidlig. Dersom et barn er mer nysgjerrig og utforskende enn andre, kan det trenge andre grenser og sanksjoner. Som forelder må vi tolke barna og se hvordan søsken er forskjellige. Som utgangspunkt må en alltid gi frihet under ansvar.
Psykologen: Men problemet er at mange ungdommer blir utsatt for press fra andre til å gjøre ting de egentlig ikke vil. Nesten alle tenåringer kan innimellom si at de er ett sted, mens de egentlig befinner seg et annet. Det er helt feil å bli overkontrollerende, men du kan jo gjøre noen lure ting. Hvis datteren sier at hun skal overnatte hos en venninne, kan du bare ringe foreldrene til venninnen og si «så hyggelig, er det noe hun skal ta med seg?».
Lektoren: Barna skal lære at vi stoler på dem. Det er en veldig god opplevelse selv å føle at en blir stolt på.
Legen: Og så kan vi heller være ærlige og åpne med dem, og si «du skjønner, jeg er litt redd for deg».
Lektoren: Barna må stole på at du er der for dem, selv om de feiler. Blir en for streng som forelder, kan det være at barna føler seg presset til å lyve. Det er kjempeviktig at foreldrene sier fra til sine barn, at uansett hvilken tilstand de er i, og uansett hva som skjer, så må de ikke være redde for å be om hjelp.
– Er det greit å lese barnas sms?
Faren: Jeg følger med på hva barna gjør når de er på nett, og jeg kan se på meldingene til sønnen min på 13. Men da ser jeg sammen med han. Han vet også at jeg følger med på dette.
Legen: Jeg ville aldri ha lest andres sms. Det blir å bryte seg inn i andres privatliv.
Lektoren: Det handler om å vise respekt for barna, og ikke mistro dem. Dette blir som å lese dagbøker.
Faren: Men jeg vil ikke kalle dette sjekking. Jeg spør hva han holder på med. Jeg er våken for når gutten min blir så stor at han ber meg ligge unna. Men foreløpig ønsker jeg å ha til dels stort innsyn i livet hans.
– Er vi blitt for ambisiøse på barnets og egnes vegne?
Psykologen: Vi får lett skyldfølelse hvis barnet vårt gjør noe galt eller sliter med noe. Det må være veldig slitsomt for barn å leve opp til idealer som er for høye og foreldres angst for at barnet ikke skal utvikle seg godt. Et barn skal ikke oppleve at pappa blir skuffet hvis han ikke er god i fotball.
Lektoren: Vi sammenligner så mye med andre barn. Barnet mitt må være med på det ene og det andre, fordi naboens barn er det.
Psykologen: At foreldre er mer ambisiøse gjør oss bevisste på hvor viktig oppdragelsen og barndommen er. Samtidig vil vi nok for mye. Vi gjør ting fordi det er bra for barnet, bra for meg eller bra for parforholdet. Så strekker ikke tiden til.
Lektoren: Jeg tror mange foreldre oftere skal si til seg selv: Jeg er en god forelder.
Psykologen: Det viktigste du kan gjøre som forelder, er å vise at du er glad i barnet, glad for barnet, og glad med barnet. Da tror jeg du kan føle seg ganske stolt som forelder, selv om du ikke alltid rekker felles middag.