«Manden med to af Børnene vare netop gaaede til en Nabogaard og de øvrige tyede ned i Kjælderen, da Fonnen kom og tog Gaardens samtlige Huse med sig, førte dem tvers over Dalen og paa den anden Side af Elven.», skrev C. A. R. i Morgenbladet den 15. mars 1868. Det er mest trolig sogneprest i Sunndal, Christian August Randers, som skjuler seg bak initialene.

Skavler på 7-8 meter

Hele åtte fylker ble rammet av veldige snøskred i februar 1868. Verst var Kletthammerfonna i Oppdal, som krevde 32 menneskeliv. Men også Støren og Sunndalen ble hardt rammet av flere skred som samlet tok ti liv. Meteorologiske målestasjoner var allerede blitt opprettet på den tid, og observasjonene viser klart at dette var en vinter med langt mer snø, storm og kulde enn vanlig. I Oppdal lå to meter snø på flat mark, og på fjelltopper og i brattheng var store skavler pakket sammen, ofte 7-8 meter tjukke. Den nye Størenbanen fra Røros ble blokkert i seks døgn av tungt snøfall. De fikk et lite pusterom da snøstormen stilnet de første dagene i februar, og det ble et kaldt, stabilt vintervær. Men i den andre uken i februar slo været om igjen. Med katastrofale følger.

Mer langlesing fra adressa.no: En atombombe over Trondheim

En salmebok ga veiformannen Christie til bonden på Stekeren etter deres opplevelser etter skredet som tok livet av 32 personer.

Hus revet ned dalen og over elva

Den 9. februar begynte snøskredene. På gården Lervold i Sunndalen omkom to av tolv da hele gården ble tatt denne kvelden. Omtrent samtidig ble Otthjellen tatt av et stort skred i samme dal – og åtte døde, mens seks ble gravd fram i live. Neste dag ble plassen Simonhjell i Øksendal tatt. Det samme skjedde med gården Moen i Sunndalen – og på Utstu på Gravem i øvre Sunndal.

I de samme dagene ødela Storsvafonna tunene på Falevika og Brekkhaug i Sunndalen. Også gården Hjellbøen i Øksendalen ble skadet den 10. februar 1868 av et snøskred, ifølge skredhistoriker Astor Furseth.

Kletthammerfonna

«Og saa endelig Nat til Onsdag gik det skrækkelige Skred ved Klethammer i Graaurden, hvorved 32 Mennesker mistede Livet, foruden de mangfoldige, som dels fik sine Lemmer brekkede, dels i den bitterlig kolde Nat frøs sig fordervet ved at vade om i de bundløse Snemasser saagodtsom nøgne. Et rædsommere og mere ødeleggende Skred er vel endnu aldrig gaaet i Norge. Men hermed vare ikke Sundalens Ulykker til ende», skriver Randers i Morgenbladet.

Sogneprest Christian August Randers ba om støtte til de skredrammede i Morgenbladet.

Samme natt gikk det alvorlig skred også på Støren i Midtre Gauldal. Snøskredet tok plassen Seterøya under Røsbjørga. Fire mennesker omkom. Omtrent all buskap ble drept, og alle bygninger ble knust. Marith Olsd. (47 år) med de to barna Gunnild (16 år) og Anne (8 år), samt tjenestetausa Kristi Andersd. (36 år), omkom. Bonden selv var bevisstløs da han ble gravd fram, men han overlevde. To av barna var borte på omgangsskole da raset gikk.

«Stemningen i Sundalen er blevet meget nedtrykket ved disse gjentagne Rædselscener, og Dalen er en liden, fattig Kommune, se mange af de Skadelidte en tung Tid imøde. At der her for dem, som have Hjerte og Ævne til at hjælpe, var rig Anledning til at komme i Sandhed Trængende til Hjelp er vist nok. Her er Mange, som staar aldeles hjælpeløse og ser nedslaaede og modløse paa den totale Ødeleggelse af, hvad de i sit Ansigts Sved under haardt og møisommeligt Arbeide har opbygget. For dem vil denne Vinter blive saare tung og lang. Gud bevare vort Norge for mange saadanne Ulykker. Vil og kan Nogen give en Skjærv til de stakkels Mennesker, da kan han være forvisset om, at en rig Taknemmelighed vil være hans Gjengjæld», skriver C. A. R., som var sokneprest i Sunndal fra 1854 til 1868.

Tragedien var uendelig. Menneskeskjebene ikke til å fatte.

Som den stive kroppen til Gjertrud som holdt rundt sitt spebarn – og som snøen var tint rundt der de ble funnet omslynget nedenfor stuemuren. Hadde folket som kom til gravd nedenfor muren, slik de ble rådet til å gjøre, hadde mor og datter trolig overlevd.

Som de døde kroppene til familien Skultebakken fra Vågå som lå helt eller delvis nedgravd i snøen. Den minste var ikke en gang ett år. Husmannsplassen deres, Emangsmorken, var forvandlet til en gravplass. Familien Skultebakken på seks. Familien Emangsmorken på fem. 13 personer var de på husmannsplassen denne skjebnesvangre natta. Samtlige omkom.

Anne Emang på 11 år var livløs da hun ble funnet i snømassene sammen med sine to brødre. Hun ble båret til husmannsplassen Emangsmorken, som var knust av snømassene, før hun ble lagt i en seng på Stekeren, hvor sjefen for veiprosjektet Johan Koren Christie ga henne brennevin med skje. Da Anne våknet av «medisinen» bet hun så hardt i skjeen at bitemerket festet seg. Denne skjeen finnes fortsatt på Stekeren.

Husmannen Anders Emangsmorken var så heldig å tjene noe ekstra med å leie ut til veiarbeider Knut Skultebakken og hans familie. Raset ente skjebnesvangert for dem alle. Anders var den siste som ble funnet. Det var blitt vår før han ble funnet på den andre siden av dalen - et godt stykke fra selve skredet. Han ble gravlagt sammen med åtte andre den 10. april, deriblant kona Anne og to av sine barn.

En tur ut etter lesinga? Under denne pipa i Bymarka finner du en mystisk hytte.

Skred over hele landet

Selv om det gikk mange menneskeliv både i Oppdal og Sunndal, ble Stryn hardest rammet. Her omkom i alt 40 mennesker i fem skredulykker.

Det er mange snørike vintre siden storfonna i 1868 raserte flere av gårdene, som holder seg fast til fjellet opp i Gråura, ved riksvei 70 mellom Oppdal og Sunndal. Per Aalbu bor på Sterkeren i dag og føler seg trygge for fonna.

- Årsaken var at det kom et markant innslag av kulde i 1860-åra i hele Norge, med en topp for fimbulvinteren 1868. Da gikk det snøskred så godt som alle steder i Norge der det i det hele tatt kan gå slike skred, forklarer skredhistoriker Astor Furseth.

I dag bor John Kletthammer sammen med kona Ildri på den delen av Kletthammer gården som så vidt berget unna storfonna. I nabohuset bor sønnen Håvard med kona Andrea og tre barn. På Stekeren bor Per Aalbu.

- Vi tenker selvsagt på det som skjedde av og til, men føler oss sikre. Ettersom husene vi bor i berget for 150 år siden, gjør de nok det igjen, sier Aalbu.

- Dessuten er det så mye skog såpass høyt til fjells i dag at det binder snøen, men vi som bor i fjellsidene følger alltid litt ekstra med, sier Kletthammer. Familien mistet flere slektninger i Kletthammerfonna som raserte grenda i 1868.