I valgkampen 2009 skrev Adresseavisen om 40 barn som sto i kø for å få fosterhjem. «De glemte barna» hadde blitt utsatt for alvorlig omsorgssvikt og mange av dem hadde ventet på et nytt hjem i lang tid. Sjelden har vi fått så stor respons på en sak. Ennå får vi henvendelser fra lesere som spør hvordan det går med barna.

Det ønsket vi også å finne ut. De 40 barna og deres liv er utgangspunktet for Adresseavisens nye serie om barnevernet.

SE OGSÅ: Bodde som på en søppeldynge

Barnevernet i Norge har gått gjennom store endringer, som blir dokumentert av det største forskningsprosjektet om barnevern i Norge noensinne, «Det nye barnevernet». Prosjektleder, Edgar Marthinsen, ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, sier at vi akkurat nå er inne i en brytningsfase. Nå, i nær framtid, vil det tas viktige beslutninger om hvilket barnevern vi skal ha her i landet. Da er forskning viktig. Men også journalistikk.

Samtidig vil Adresseavisens serie vise at det allerede er i ferd med å skje omveltende forandringer på dette vanskelige feltet hvor det er få som tør si at de sitter med hele fasiten.

Metode: På innsiden av mappene.

Adresseavisens serie vil ta opp de mest sentrale problemstillingene i dagens og framtidas barnevern. Det gjør vi blant annet ved å gå inn i livshistoriene til tre av de 40 glemte barn. Det kan vi gjøre fordi barnevernet for første gang har åpnet for innsyn i barnas mapper. Adresseavisen har fått tilgang på omfattende dokumentasjon på hva barnevernet har gjort og ikke gjort, og hvilke vurderinger som ligger til grunn for vedtakene. Barnevernet har gått med på å la seg se i kortene.

Eksempler på type dokumentasjon vi har hatt tilgang på er: Notater fra skole, lege, psykologer eller helsestasjon. Akuttvedtak, vedtak om omsorgsovertakelse, saksframlegg for fylkesnemnda, tilsynsrapporter fra barnevernsvakta, sakkyndiges rapporter, rapporter fra beredskapshjem og institusjoner.

I tillegg har vi gjennomført omfattende intervjuer av saksbehandlerne som kjenner barna og som også har vært førstehåndsvitner i akutte situasjoner.

Taushetsplikten er grunnleggende for ansatte i barnevernet. Denne er ivaretatt på en sikker måte ved at all informasjon Adresseavisen har gått gjennom har blitt grundig anonymisert. Vi vet ikke hvem barna eller deres foreldre er. Vi har også tatt grep for å sikre at disse heller ikke blir gjenkjent av leserne.

Taushetsplikten gjør at Adresseavisen ikke har fått tilgang på andre muntlige kilder enn saksbehandlerne i barnevernet. Dette for å sikre at andre faginstanser som har vært inne i sakene ikke skal vite hvilke barn vi skriver om.

Årsaken er at taushetsplikten i barnevernet også gjelder mellom de ulike faginstansene som eksempelvis skole, helsesøster og lege.

Sakene er først og fremst basert på muntlige og skriftlige kilder i barnevernet. Det er dermed ikke til å unngå at framstillingen vil bli preget av deres vurderinger. Dette har imidlertid også vært selve hensikten med prosjektet: Å se barnevernet i kortene, er nettopp å dokumentere deres vurderinger og feilvurderinger, beslutninger eller mangel på dem. Dette er dokumentasjon som i beste fall kan være utgangspunktet for en sunn etterpåklokskap.

Sakene lener seg imidlertid ikke utelukkende på barneverntjenestens vurderinger. Dokumentasjonen vi har fått tilgang på, inneholder også vurderinger og rapporter fra andre faginstanser. Det som kjennetegner kildene er imidlertid at de alle vurderer hovedpersonene: Barnet og familiene, som ikke selv kommer direkte til orde.

Problem: Etisk dilemma

Til vanlig tar vi kontakt med kildene som omtales for å gi dem muligheten til å komme med sin versjon, og for å opplyse sakene tilstrekkelig. I sakene om de tre barna legger hensynet til taushetsplikten begrensninger for dette. Det er kun barnevernet som hvem vet disse barna er. Verken vi, andre fagpersoner, fosterhjem, barna selv eller biologiske foreldre vet hvilke barn som omtales.

Dette var utgangspunktet for vår avtale med barnevernet: Ingen skal kunne vite hvem disse barna er. Men ved å slippe journalister til i saksmappene, har barnevernet lagt seg åpen for angrep. Det er betryggende.

Lajla Ellingsen og Mari K. By Rise har gått gjennom i underkant av tusen dommer fra landets tingretter, lagmannsretter og Høyesterett i sin søken på relevante saker for å gi barna som er blitt sviktet en stemme. Foto: Kim Nygård