Det er sommeren 2004. Markedsdirektør Åsta Braathen i Norwegian sitter rett innenfor døren i møterommet Tromsø i flyselskapets hovedkontor på Fornebu. På motsatt side av bordet sitter Screen Communications-gründer Svein Kvarving. Til høyre for ham sitter salgsdirektøren i reklameselskapet. De tre skal diskutere en bytteavtale der Norwegian kan få reklame på tv-skjermer på norske flyplasser mot flyreiser og kontanter når Kvarving skyver to kontrakter over bordet.

– Den ene kan du vise til ledelsen. Den andre kan du putte i skuffen om du tar den, sier han og lover Braathen en 42 tommers flatskjerm og et videokamera om hun signerer avtalen på vegne av flyselskapet.

– Så vidt jeg husker begynte jeg å le vantro og skjøv begge kontraktsforslagene tilbake. Det jeg ble presentert for var helt uaktuelt. I tillegg var det snakk om så store summer at resten av avtalen også var helt uaktuelt for oss, sier Braathen.

Fristet mange

Men det var mange som ikke tenkte som Åsta Braathen i Norwegian. Markedsføringsansvarlige i profilerte selskaper som Klart Svar, Europcar, Gustavsberg, Andreas Stihl AS, Westerberg AS, Flytoget, Devold AS, Capgemini Norge AS, et selskap i Tine-gruppen og Olympus takket alle ja til ekstragavene.

Markedssjefen i Dekkmann var en av dem som bet på kroken. Han kjente Kvarving fra unge dager, da de jobbet sammen i den lokale elektrobutikken på Innherred. Og Screen-ledelsen hadde mye i godteposen.

– Det var mange fristelser, og det hadde blitt hektisk om jeg skulle sagt ja til alt. Jeg ble invitert på flere turer, men takket nei.

Det markedssjefen ikke takket nei til, var tilbudet om å bli gullkunde. Da vanket det nemlig en 42 tommers flatskjerm – helt privat.

– Det var veldig klønete av meg. Hva annet skal jeg si?

Bare småfisk

Økokrim ville også tiltale ham for å ha mottatt en reise til Planica for å se på hoppgutta. Flyet var fylt opp med Svein Kvarvings kunder. Passasjerlisten var som å lese tiltalen i Screen-saken.

– Jeg skjønte ikke rekkevidden av det jeg gjorde. Ikke der og da. Jeg ble innkalt som vitne, men endte opp som tiltalt. Da var det bare å legge kortene på bordet.

Han medgir at det kan være lett å falle for fristelsen, og at han angrer. Likevel mener han at straffen han fikk var fullstendig ute av proporsjoner.

– De behandlet meg som om jeg skulle ha hvitvasket narkopenger i stor stil. Jeg fikk bot, ble dømt til fengsel og fikk flatskjermen inndratt. Dette stemmer ikke når du ser hva andre forbrytelser blir straffet med, sier markedssjefen, som sluttet i Dekkmann før saken kom opp.

– Du kan spekulere i hva Økokrim driver på med. De fleste store sakene smuldrer bort. Men da er det vel greit å ta noen småfisker her og der som ikke har gjort annet enn å ta imot en gave.

Gikk i garnet

Mandag denne uken falt dommen mot Screen-gründer Svein Kvarving i Stjør- og Verdal tingrett. 51-åringen ble funnet skyldig i korrupsjon, omfattende regnskapsjuks og for økonomisk utroskap mot selskapet han selv grunnla. Stjør- og Verdal tingrett skriver i dommen at det er klart skjerpende at han og to andre ledere i selskapet har satt det hele i system.

Screen-ledelsen skal ha brukte alle midler for å fange både nasjonale og internasjonale selskaper i nettet sitt. Kjente merkenavn som Mestergull, Hästens sengar, Brenderup, baderomsleverandøren Gustavsberg, BSH husholdningsapparater, dørprodusenten Swedoor og båtleverandørene Marine Power og Bård Ekkers Hydrolift surret seg alle inn i Screen-saken gjennom såkalte barteravtaler. De byttet reklame mot varer. Varer som i svært mange tilfeller endte hjemme hos Screen-toppene. Bytteøkonomien var så utpreget at tidligere ansatte i Screen forteller at de ikke fikk kjøpe inn programvare de trengte – de måtte forsøke å bytte den til seg. Og da sjefene begynte å bygge hus fikk selskapet stadig nye annonsører, blant annet for takstein, dører og parkett. Kjøleromsaggregat, ATV-er, massasjekabinett, stein, ishockeyspill og øyeoperasjoner ble gitt som deloppgjør for Screens reklame. Byttehandlene ble heller ikke ført inn i firmaets regnskaper slik loven krever. I retten har den tidligere Screen-sjefen nektet for tiltalen om korrupsjon. Han har avslått å la seg intervjue av Adresseavisen.

Rødt på bunnlinja

Det er mange trinn derfra til den spede starten i 1988, da Kvarving etter eget utsagn nærmest måtte tigge om å få sende reklame på tv-skjermer på noen norske flyplasser. Fra 1994 til 2006 var Screen tilsynelatende en ren suksesshistorie. Utad i media fortalte Kvarving om den ene gullkantede reklameavtalen etter den andre. Selskapet la under seg alle norske flyplasser og massevis av flybusser, så begynte de på Sverige og andre land. Men den voldsomme veksten ga ikke penger i kassen. I alle fall ikke nok penger. I 2004 var selskapet i realiteten på konkursens rand. Det var da ideen om gullkunde-klubben vokste frem. Det var dette som snudde trenden.

Stjør- og Verdal tingrett har i høst fått brettet ut historien om hvordan selskapet bevisst la om strategien og siktet seg inn mot de største nasjonale annonsørene. Ledelsens egne interne notater avslører at de skulle sikre enda flere kontrakter ved å lokke de markedsansvarlige hos de virkelige gullkundene med dyre tv-skjermer og eksklusive reiser.

Melket Screen

Blant de som skal ha vært aller ivrigst når tilbudet dukket opp var to ledere i Tine-systemet. Meierigiganten var en av de største kundene til Screen. Da var det vel bare rett og rimelig at det også dryppet litt på dem? Under saken mot Screen-sjefen kom det frem at de to Tine-ansatte ved to ulike anledninger benyttet sjansen til å skaffe seg to dyre flatskjerm-tver hver til en rent symbolsk pris. I tillegg fikk de også digitalkamera, iPod og hjemmekinoanlegg.

Den ene av de to, en mann (59), er siden dømt til 45 dager betinget fengsel, bot på 30000 kroner og inndragning av flatskjermer og gjenstander. Han har fortsatt samme lederstilling i selskapet. Saken mot den andre, en 47 år gammel kvinne, er henlagt på grunn av bevisets stilling.

– Jeg kan bekrefte at jeg er kjent med dette. Dette er noe vi er svært lite glad for, sier styreleder i Tine BA, Fredmund Sandvik (bildet) fra Fannrem.

Han sier meieriselskapet er helt avhengig av godt omdømme, og mener de har gode internrutiner som legger vekt på høy etisk og moralsk standard. Tine opplyser at de to har fått reduserte fullmakter etter at saken ble kjent. 59-åringens sak er også brukt internt i Tines eget etikkarbeid.

Skriftlig advarsel

En annen som lot seg rive med var den tidligere markedssjefen i Olympus. Først da saken ble kjent informerte 45-åringen arbeidsgiveren om at han fikk en plasmaskjerm verdt over 30000 kroner fra Kvarving & co. for å skrive under en avtale. Han ble i fjor i Oslo tingrett dømt til 21 dagers betinget fengsel, 15000 kroner i bot og inndragelse av tv-en for forholdet. Men selv om elektronikk- og legemiddelgiganten opererer med strenge etiske retningslinjer og følgene av korrupsjon omtales sammen med trussel om oppsigelse i selskapets interne regler, så fikk 45-åringen bare en skriftlig advarsel.

– Dette er jo i hovedsak en skattesak slik vi ser det, men det er et brudd på vårt interne regelverk, sier daglig leder Roberto Carpagnano i Olympus Norge AS. Han gir Screen ansvaret for det som skjedde ved å legge det frem som en akseptabel ordning. Han sier 45-åringen først i ettertid innså at det var ulovlig. Mannen jobber ikke lenger i selskapet etter at de omorganiserte driften. Det skyldes ikke korrupsjonssaken men omorganisering.

Kastet på dør

I alt 13 ulike næringslivsledere skal ha tatt imot gavepakkene fra Screen-ledelsen, ifølge dommen mot dem. Elleve er siden dømt for dette. Adresseavisens undersøkelser den siste tiden viser at dette bare i liten grad har fått følger for dem i jobben. Flere av de det gjelder har tvert imot rykket opp internt, og sitter som daglige ledere i sine selskaper, mens en del andre har byttet jobb til lederposisjoner i andre selskaper.

Andre holdt seg for gode til å bli fristet inn i tv-spillet.

Håkon Tveten Eriksen er en av dem. Nå er han opprømt der han traver rundt på kontoret i Drammen. Han er storfornøyd etter å ha gjennomført tidenes største bilkonkurranse i Norge. To av Toyotas premier i hundretusenklassen endte i Steinkjer og Levanger.

– Det er så godt å glede andre, sier han.

Glede andre ville også Screen-sjefene da de i oktober 2005 troppet opp på Eriksens kontor for å gi ham en den gang gigantisk flatskjerm på 50 tommer knyttet til en mulig reklameavtale. Det falt ikke i god jord.

– Dette var et helt normalt kommersielt opplegg til den siste lille vrien kom på bordet. Jeg skulle selv få velge hvor jeg ville ha levert signeringsgaven. Det oppfattet jeg som et bevisst forslag til uredelighet. Hvis jeg hadde sagt ja, ville jeg ha fått en personlig fordel som vi i Toyota ikke kan forbinde oss med. Du kan si at de billedlig talt ble kastet på dør – alle sammen, forteller Tveten Eriksen.

Markedssjefen i Toyota sier de får hundrevis av henvendelser i løpet av året, men uten at det ender på denne måten.

– Jeg hadde aldri opplevd dette før. Det er veldig uvanlig i Norge.

Ventet på smellet

Markedsdirektøren i Norwegian sier hun fortsatt husker det selsomme møtet med Screen-toppene, fem år etterpå.

– Jeg husker at jeg tenkte dette er useriøse typer. Disse gjelder det å være forsiktige med, sier Braathen.

Etter møtet advarte hun alle de andre i sin avdeling om å være svært forsiktige i forhold til Screen. Tilbudene om flotte reiser, fester og hotellopphold fortsatte likevel å strømme på.

– Har du noen ganger opplevd noe lignende?

– Nei, aldri. Ikke fra noen. Det hender selvsagt at man får en julegave eller er ute og spiser med leverandører man jobber med kontinuerlig over tid. Men ikke noe lignende, sier Braathen, og snakker om bevissthet rundt dette med gaver og at det rette i de fleste tilfeller er å følge sin egen magefølelse. Er man i det minste i tvil bør man si nei. Markedsdirektøren sier hun ikke ble det minst overrasket da hun hørte om saken mot Screen-sjefene. Etter å ha diskutert det med sine sjefer, ringte hun selv politiet.

Og da rettssaken startet i Stjør- og Verdal tingrett tidligere i høst var hun og Tveten Eriksen blant de 47 vitnene som var innkalt. De skulle fortelle om hvordan de opplevde det uvanlige gavetilbudet.

Toppen av isfjellet

Ifølge salgsdirektøren i Screen skal så mange som flere hundre ha fått gullkundetilbudet i løpet av årene det pågikk.

– Jeg tror det gjennom denne saken er satt søkelys på en kultur som bare ville utviklet seg videre. Det er flere seriøse selskaper og personer som er involvert i denne saken. Det viser en ukultur, sier statsadvokat Per Morten Schjetne, som har vært aktor i rettssaken mot Svein Kvarving.

Underveis i rettssaken har han en rekke ganger pekt på at det nærmest er oppsiktsvekkende at Svein Kvarving ikke innrømmer å ha forsøkt å smøre bedriftsledere for å oppnå fordeler, mens både hans to nærmeste kolleger i Screen Communications og mottakerne er dømt for forholdene.

– Korrupsjon handler rettslig sett om å tilby eller motta en utilbørlig fordel i anledning stilling, verv eller oppdrag. Du skal lete lenge etter saker hvor det var satt mer i system enn her, når det handler om en forhandlingssituasjon. Det handler ikke bare om verdien av gavene, men om hvordan det er lagt til rette for å holde det skjult for egen arbeidsgiver, sier Schjetne.

– Mange av de som har vært involvert i denne saken sier de har fått en helt annen forståelse. De så det ikke da, men sier de ser det klart nå at dette er galt. Samtidig kan korrupsjon være så mangt, og det er nok adskillig mer utbredt enn vi tror, sier Schjetne.

- Må tas på alvor

– Vi liker å tro at vi har lite korrupsjon i Norge, men vi er nok ikke like uskyldige som vi har trodd, sier Erik Lundeby, etikkansvarlig i Næringslivets Hovedorganisasjon, NHO. Etikkeksperten understreker likevel at når vi har pågående rettssaker om golfturer og firmagaver, tyder dette på at vi har høye standarder og lav toleranse for korrupsjon i Norge.

Lundeby sier det har vært et markant skifte etter at både norske og internasjonale regler ble strammet inn i tiden 1999 til 2003 Før det var det for eksempel vanlig å be om skattefradrag for bestikkelser av offentlige tjenestemenn, så lenge dette var del av kulturen i landet hvor det skjedde. NHO jobber nå aktivt med å bevisstgjøre næringslivet om korrupsjonsproblematikk. De har de siste årene gjennomført ca. 60 workshops rundt omkring i landet med opplegget «Over streken», der tematikken handler om hvor grensene går for hva som er akseptabelt.

– En generell regel er at alt du gjør skal være åpent og kjent for ledelsen. Alt som forsøkes skjult bør føre til røde flagg. Da er det viktig å ta et skritt tilbake og tenke seg om. De aller fleste er innstilt på å drive redelig, og det går fint an i Norge. Men å diskutere etikk hjelper ikke for dem som bevisst utfordrer grensene. Derfor er det bra at man kjører disse rettssakene som viser hvor grensene går, sier Lundeby

– Denne saken har ført til få eller ingen direkte følger fra arbeidsgiverne for de som er dømt for å motta korrupsjon. Hva tenker du om det?

– Jeg kjenner ikke de konkrete selskapene, men hvis man mener alvor med etiske retningslinjer så må det knyttes sanksjoner til det. Det er vanskelig å si noe generelt. Det jeg kan si er at det er et dårlig signal som både ansatte og kunder vil merke seg. Det er viktig å ta tak i det. Men som i alle andre personalsaker så kommer det an på hvor grovt det er, sier han.

Jobber videre

Politiet er heller ikke ferdig med sakskomplekset, selv om Økokrim allerede har brukt ca. et årsverk på Screen-saken.

– Det er meget betenkelig at så mange store og kjente firmaer er involvert, at representanter for disse selskapene har opptrådt på denne måten, sier politiadvokat Amund Sand ved Nord-Trøndelag politidistrikt.

Han leder økoteamet med base i Stjørdal. Akkurat nå jobber teamet med alle sakene som er kommet i kjølvannet av rettsoppgjøret mot Screen. Kontrollenheten i Skatt Midt-Norge har politianmeldt over 50 bedrifter for å ha trikset med regnskapsføringen knyttet til de irregulære oppgjørene. Blant annet skal pengestrømmer ha blitt skjult ved hjelp av fiktive fakturaer. Blant de anmeldte er også flere store, børsnoterte selskaper.

– Vi har så langt henlagt 23 av 55 saker. Da står vi igjen med 32 saker som fortsatt etterforskes. Neste steg blir å gå inn i de enkelte selskapers regnskaper. Da må vi i dialog.

Bryter nytt land

De 55 anmeldelsene baserer seg på opplysninger som kom frem i rettsprosessen mot Screen, sier Sand, som understreker at dette handler om komplisert jus.

– Vi bryter nytt land og har ikke så mange parallelle saker å støtte oss på. Jeg har faktisk ikke funnet ut at vi har hatt noe lignende før. Det nærmeste man kommer er vel Finance Credit-skandalen.

Det man med sikkerhet kan slå fast er at Screen leverte reklame og de andre leverte varer.

– Nå skal vi se om det er grunnlag for personlig ansvar. Om det er medarbeidere i de politianmeldte bedriftene som kan holdes ansvarlig. Det kan bli snakk om foretaksstraff, sier Sand.

– Vi må komme i gang med de siste sakene i månedsskiftet januar/februar neste år. Da må avhørene starte. Så langt har vi bare samlet informasjon.

Det spesielle med alle sakene som kommer i kjølvannet av Screen-oppgjøret er at de stort sett hører hjemme i Oslo. Men Riksadvokaten har bestemt at Nord-Trøndelag politidistrikt skal ha hovedansvaret.

Foto: winservice
Satt i system: Korrupsjon handler rettslig sett om å tilby eller motta en utilbørlig fordel i anledning stilling, verv eller oppdrag. Du skal lete lenge etter saker hvor det var satt mer i system enn her, når det handler om en forhandlingssituasjon. Det sier statsadvokat Per Morten Schjetne, som har vært aktor i rettssaken mot Svein Kvarving. Foto: Kjell A.Olsen