Karoline Thalberg sitter hjemme i huset i Sarpsborg. Året er 2012. Hun går første året på videregående.
Det er nyttårsaften, og hun gråter. Moren trøster henne. De andre i vennegjengen ble invitert til festen, men ikke hun.
Tankene spinner. Hva er galt med henne? Er hun ikke bra nok? Er det vekten?
Hun synes de populære jentene i klassen er tynnere og penere.
Første nyttårsdag drar hun på joggetur. Nyttårsforsettet «gå ned i vekt» blir starten på marerittet.
– Ikke lenger uvanlig
For første gang på over 20 år er forekomsten av spiseforstyrrelser kartlagt blant ungdom i Norge, skriver Aftenposten.
1 av 3 jenter i alderen 16–19 år på videregående opplever store problemer når det gjelder mat, kropp og spising.
1 av 10 ungdommer på videregående oppfyller kriteriene til en spiseforstyrrelse. For jenter er tallet hele 16 prosent.
– Tallene er urovekkende høye, sier Camilla Lindvall Dahlgren.
Hun har ledet undersøkelsen og jobber som seniorforsker på Regional seksjon for spiseforstyrrelser (RASP) ved Oslo universitetssykehus/Oslo Nye Høyskole.
– Vår studie viser at spiseforstyrrelser ikke er uvanlig lenger, tvert imot. Vi trenger en satsing for å forebygge og behandle dette. Og det haster, fastslår Dahlgren.
Over 1500 ungdommer svarte på spørreskjema til studien. I tillegg ble 99 personer intervjuet.
Ser man gutter og jenter i studien under ett, er 1 av 5 i risikosonen for å bli syke.
I en skoleklasse med 30 elever på videregående vil altså seks elever være i en risikogruppe. Tre vil ha utviklet en spiseforstyrrelse.
– Dette er ungdommer som for eksempel begrenser hva og hvor mye de spiser. De trener tvangsmessig eller kaster opp for å kontrollere vekten sin. De opplever å miste kontroll over egen spising, sier Dahlgren.
Spiste bort følelsene
Karoline Thalbergs spiseproblemer startet allerede i sjette klasse.
Før foreldrene kom hjem fra jobb, var hun noen timer alene hjemme. Ofte spiste hun store mengder av maten fra kjøkkenskapene.
Etterpå kunne hun forte seg ned på butikken for å kjøpe inn varene igjen. Hun ble også ekspert på å skjule spiseproblemet.
– Jeg tror jeg prøvde å fylle et tomrom og trøste hun lille jenta som ikke hadde det så bra. Jeg var alltid i min egen verden og passet ikke inn med de andre jentene, forteller hun.
Flere med anoreksi
Flertallet av de syke ungdommene i studien har anoreksi og anoreksi-lignende tilstander.
Anoreksi er en svært alvorlig sykdom. Den har den høyeste dødeligheten av alle psykiske lidelser.
Seniorforsker Camilla Dahlgren påpeker at forekomsten av anoreksi ligger syv ganger høyere nå enn for drøyt 20 år siden.
– Sosiale medier spiller en viktig rolle for utvikling av spiseforstyrrelser. Alle har en mobiltelefon i lommen og kan sammenligne seg med andre hele tiden. Det er trolig en viktig årsak til at så mange flere blir syke nå, sier hun.
Forekomsten på 10 prosent gutter og jenter med spiseforstyrrelser, er stort sett høyere enn det man finner i tilsvarende studier fra andre land.
Dahlgren understreker at undersøkelsen ble gjort under pandemien. Da steg andelen som utviklet spiseforstyrrelser.
Bare 4,8 prosent av guttene i undersøkelsen var i risikosonen.
Forskeren tror det er store mørketall når det gjelder gutter.
– Dessverre fanger ikke spørreskjemaene så godt opp spiseforstyrrelser hos gutter. For jenter handler det om å bli tynn og gå ned i vekt. For gutter handler det mer om å bygge muskler og bli store, påpeker hun.
Besatt av trening
På videregående kom Karoline Thalberg for første gang inn i en venninnegjeng.
Alt føltes bedre helt til den triste nyttårsaftenen da hun ble sittende alene hjemme – uten en invitasjon.
– Jeg kom frem til at det måtte være fordi jeg var tykkere enn de andre venninnene mine.
Hun ble etter hvert besatt av trening og å spise sunt.
Gradvis gikk Karoline ned i vekt og fikk mer muskler. For første gang følte hun at hun var god i noe.
Men for hver kilo Karoline gikk ned, mistet hun en del av seg selv.
«Mamma, jeg er redd for livet mitt»
Sommeren etter videregående hadde treningen blitt mer tvang enn glede for Karoline. Den hadde lenge gått foran alt sosialt.
Da hun flyttet for seg selv i Oslo, begynte det å skli ut.
Hun begynte igjen å overspise, og depresjonen kom snikende.
Etter hvert økte vekten også. Karoline kjente panikken i kroppen da hun så at klærne var blitt trangere.
Til slutt kjente hun ikke følelsene sine. Alt var svart.
– Det eneste jeg klarte, var å ligge i sengen. Jeg ville bare dø, sier hun.
Før det gikk for langt, tok hun opp telefonen og ringte moren sin.
– «Mamma, jeg er redd for livet mitt», sa jeg. Mamma ba meg flytte hjem på flekken.
Men det neste året besto likevel av tvangstrening og lite mat. Deretter utviklet Karoline anoreksi.
– Jeg følte meg som et monster som ikke klarte å kontrollere adferden min og tankene mine. Det var et fullstendig kaos som mamma måtte kjempe imot.
Karoline var i kontakt med leger, psykologer og DPS (Distriktspsykiatrisk senter). Hun opplevde selv at hun ikke var «syk nok» til å bli tatt på alvor.
Trenger behandling før det går for langt
Bare 35 prosent av dem som fylte kriteriene til en diagnose i studien, var i behandling for psykiske plager.
– Det er slett ikke godt nok, mener forsker Dahlgren:
– Vi trenger et lavterskeltilbud for ungdom med risiko for å utvikle spiseforstyrrelser. Det er kjempeviktig å komme tidlig i behandling. Da er utsiktene for å bli helt frisk mye bedre, sier hun.
Forskeren sier det er mye skam og skyld forbundet med spiseforstyrrelse. Ofte har ungdom vanskelig for å fortelle om det de sliter med.
– Vi vet også at helsesykepleiere og fastleger synes det er vanskelig å fange opp og behandle spiseforstyrrelser, sier hun.
– Flere etterspør gode metoder og verktøy. Også foreldre og pårørende har behov for et kunnskapsløft om hva spiseforstyrrelser er. Dahlgren understreker at det trengs store, nasjonale undersøkelser for å kartlegge omfanget av lidelsen, blant barn, ungdom og voksne.
Brikkene falt på plass
I 2019 skjedde det noe som igjen forandret Karoline Thalbergs liv. Hun ble diagnostisert med ADHD.
Hun gråter da hun forteller om det.
– Det var jo derfor jeg alltid hadde følt meg så annerledes hele livet, sier hun.
Diagnosen ga flere svar på hvorfor hun hadde slitt med svingninger i følelsene.
– Jeg forsto at det aldri handlet om kroppen min, men om min ekstremt lave selvfølelse.
For tre år siden følte hun seg endelig frisk av spiseforstyrrelsene.
I dag er Karoline Thalberg 26 år og jobber i Spiseforstyrrelsesforeningen. Hun bruker sin egen erfaring til å hjelpe andre.
Hun har lært at mat ikke er løsningen når man har det vanskelig.
– Det som hjelper, er å snakke med noen, understreker hun.