Sykehusdiakon Anne Hirsch på St. Olavs Hospital opplever stadig at yngre, travle menn er den største gruppen som søker en samtalepartner for å snakke om livet og de store spørsmålene når døden nærmer seg.

- Mange lever så hektiske liv at de kanskje ikke tar seg tid til å tenke på livets åndelige og eksistensielle spørsmål. Min erfaring er at det særlig gjelder menn mellom 35 og 50 år. Men når døden nærmer seg, dukker tankene opp. Da er det godt å ha noen å snakke med, sier Anne Hirsch.

Les om flere yrker du finner på St. Olavs Hospital i dagens utgave av Adresseavisen.

Sparkesykkel

Hun er en av sju ansatte i prestetjenesten på St. Olavs Hospital. Med sparkesykkelen sin er stadig rundt på sykehuset for å snakke med mennesker som skal dø, med pårørende og familier. Hirsch har et særlig ansvar for Seksjon lindrende behandling på Kreftavdelingen og møter derfor mange i livets siste fase.

Prestetjenesten har en vaktordning som gjør at de kan kontaktes døgnet rundt, hver eneste dag. De har cirka 400 pasientmøter i året utenfor vanlig arbeidstid og driver både akuttberedskap, traumebehandling og familieterapi.

- Hvorfor er det særlig menn som ber om slike samtaler?

- Det kan være mange grunner til det. Men etter å ha vært sykehusdiakon her i 13 år, er det min erfaring at det særlig er menn som begynner å tenke på temaer de tidligere ikke har interessert seg for når livet går mot slutten.

- Trekker pusten dypt

Anne Hirsch forteller at hun aldri snakker med pasienter som ikke har bedt henne om å komme. Det kan også være sykepleiere eller leger som har spurt pasientene om de vil ha henne på besøk.

- De vet jo hvilken rolle vi har, så det blir ofte snakk om åndelige og eksistensielle spørsmål når vi kommer. Men det er helt opp til pasientene hva de vil snakke om, sier Hirsch.

- Hvordan forbereder du deg til slike møter?

- Før jeg banker på, trekker jeg pusten dypt tre ganger. Jeg minner meg selv om at jobben min er å hjelpe til med å bekrefte pasientens verdighet.

- Er det mange som får religiøse tanker når livet går mot slutten?

- Noen får det. Men vi møter ikke bare troende og snakker like gjerne om allmenne, eksistensielle spørsmål, om hvilke verdier som er viktige for oss. Vi tilbyr bønn og nattverd, men er samtidig åpne for alle slags religioner og ulike livssyn. I tillegg har vi en lang liste med navn på samtalepartnere fra ulike kulturer og tros- og livssynssamfunn.

Tåler det verste

Noe av det vanskeligste Anne Hirsch opplever, er å møte foreldre som er i ferd med å dø fra små barn.

- Men det er jobben min å tåle det aller verste, sier hun.

- Hvordan orker du å møte så mye lidelse?

- Vi i prestetjenesten er veiledere for hverandre, og vi samtaler hver uke systematisk om det vi opplever i jobben, selvsagt uten å bryte taushetsplikten. Mannen min sier at jeg stort sett er ei glad jente, men at jeg er blitt mer melankolsk med årene.

Anne Hirsch har møtt mennesker i kritiske situasjoner i mange år. Før hun begynte på St. Olavs, arbeidet hun som diakon i Tiller menighet, og deretter på bispedømmekontoret i en årrekke.

Hun har 30 års erfaring med å møte sorg. Det kommer godt med, både når hun snakker med dem som skal dø og når hun holder utallige kurs om omsorg ved livets slutt omkring i midtnorsk helsevesen.

foto