Sklinna har Trøndelags største sjøfuglkoloni. I år er det registrert en kraftig nedgang i bestandene. Sjøfuglene er viktige indikatorer på den generelle tilstanden i hele økosystemet.
Bekymring for sjøfuglene på Sklinna
Sammenlignet med i fjor hekker bare to av tre toppskarvpar på Sklinna. Øya lengst ut i havet og lengst nord i Trøndelag har Norges største bestand av hekkende toppskarv og er fredet som naturreservat. Sklinna er en av nøkkelbiotopene i Det nasjonale overvåkningsprogrammet for hekkende sjøfugl og overvåkings- og kartleggingprogrammet SEAPOP (Seabird populations).
Store svingninger
–Førsteinntrykket er viktig. Ofte stemmer det bra. Antallet kan svinge mye fra år til år. Det virker definitivt som det er mindre skarv i år enn i fjor, sier Torgeir Nygård. Han tar en sveip med kikkerten idet båten runder holmene ved innseilingen til smult farvann i havnebassenget utenfor ærverdige Sklinna fyr.
Det skulle vise seg at han fikk rett. Etter tre dager med iherdig feltarbeid og telling av toppskarvreir kunne seniorforskeren fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) konstatere, noe mer eksakt, en nedgang på 38 prosent i bestanden.
Nygård var den første ornitologen som systematisk begynte å registrere fuglelivet på Sklinna. Det var i 1978. Da var det bare om lag 300 hekkende par. Etter det er det blitt årvisse besøk, som oftest sammen med Nils Røv, nå pensjonert NINA-forsker og Kjell Einvik. Sistnevnte har en fortid i staben ved Fylkesmannens miljøvernavdeling i Nord-Trøndelag. Einvik hadde en sentral rolle i forvaltningen av stedet, særlig i forkant av at Sklinna ble fredet som naturreservat i 2003. Nå er han assisterende rådmann i Namdalseid. Men noen dager tar han fri for å være med på den årlige dugnaden med opptellingen av hekkebestandene av sjøfugler på Sklinna – det eneste stedet på hele Trøndelagskysten som i ordets rette forstand kan karakteriseres som et fuglefjell.
Har de fleste artene
–Sklinna og fuglelivet her er helt unikt. Denne årlige bestandstellingen må jeg bare ha med meg, sier Einvik.
At Sklinna er helt unik som sjøfuglområde kan både Nygård og Røv skrive under på. Sklinna er det eneste fuglefjellområdet mellom Runde og Røst som har en komplett samling av hekkende sjøfugl, fra måse og terner til skarv og alkefugler. Øyværet har Norges, ja kanskje verdens største koloni av hekkende toppskarv. Lokaliteten har derfor ikke bare nasjonal, men internasjonal betydning. Det står å lese i rapporten som trioen Nygård, Einvik og Røv utarbeidet for Fylkesmannen i Nord-Trøndelag etter mer en 25 sesonger med feltarbeid. På det meste er det registrert nesten 3300 hekkende toppskarvpar i moloene og steinurene rundt øya. De siste årene har antallet ligget rundt 3000. I år var antallet ned på 1900 par, det laveste siden 2002.
Mattilgangen bekymrer
At en hekkebestand kan svinge fra år til år til år er slett ikke unormalt. I de maritime omgivelsene «kan det ofte gå i rykk og napp», som Nygård sier. Han utdyper at bestanden av sjøfugler ofte er «katastroferegulert». Den bygger seg opp, så blir det et krakk. Så bygger den seg opp igjen. Ny katastrofe. Utviklingen må derfor sees i et langsiktig perspektiv. Det er viktig med «lange tidsserier», et begrep fugleforskere gjerne omgir seg med.
–En ting er sikkert, det er noe med mattilgangen i havet. Hvis det står like dårlig til neste år, da har det skjedd noe spesielt. Og fortsetter utviklingen på tredje året, da er det et stygt varsel, sier Nygård.
Sklinna skiller seg ut
Mens mange andre sjøfuglbiotoper langs kysten har hatt en nedgang i antall toppskarv, har bestanden vært i stadig økning på Sklinna de siste årene. En viktig årsak til bestandsøkningen er sannsynligvis etableringen av den nye steinmoloen som skjermer havna ved den østlige innseilingen. Den sto ferdig så sent som i 1990. De store steinblokkene danner hulrom som passer toppskarven perfekt. Her ligger reirene godt beskyttet. Den gamle moloen på vestsiden er en minst like ettertraktet. Mest populær er reirplassene på «Solsiden»; den delen av steinfyllingene som vender mot sør. De blir naturligvis først okkupert. Ekspansjonen de seneste årene har ført til at toppskarvene har etablert seg andre steder. De fleste har flyktet til de mindre øyene utenfor hovedøya.
Nye reirplasser i moloen
–Det ble ikke så mye næringsutvikling etter molobyggingen. Planene om oppdrettsanlegg ble det aldri noe av. Paradoksalt nok ble det derimot mange nye og flotte reirplasser, konstaterer telletrioen.
De klorer seg fast både med hender og føtter på de sleipe steinene. Det er et møysommelig og tidkrevende arbeid. De går grundig til verks og sjekker hulrom under alle steiner. Rundt dem, fra sine reirbaser mellom steinene, geiper toppskarvene med sine giftgule nebb. De gir fra seg kraftige, iltre grynt idet de flakser ut av steinura og stuper ut i sjøen. Den menneskelige tilstedeværelsen skaper uro i hele kolonien.
–Vi gjennomfører en totaltelling og teller alle reir som er i bruk, enten de inneholder egg eller er tomme. Det gir en god indikasjon på den totale bestanden, forklarer Nygård.
Nils Røv har sitt eget telleprosjekt i tillegg: Han registrerer også antall egg, om de er nylagt, ruget eller klekket. I år er det forholdsvis få egg i reirene. Enten har hekkingen kommet sent i gang – eller kanskje fuglene er forsiktige med å satse på store kull i år? Denne registreringen av kullstørrelsen er viktig med hensyn til å estimere hvor mange fugler som kommer seg på vingene i løpet av en hekkesesong.
–Det er ferdselsforbud på denne tiden av året. Jeg føler meg privilegert som kan ferdes på et slikt sted. Men det er med ydmykhet og respekt jeg står her, midt i en opprørt skarvekoloni. Innerst inne tenker jeg at her skulle jeg ikke vært, filosoferer Nils Røv og fordyper seg i sine notater.
Også stor på storskarv
Storskarvkolonien er også blant de store i landet. I 2008 var det 1780 hekkende par. De holder til på de ytterste holmene, der de hekker helt åpent, kraftig eksponert mot havets bølger. Reirene ligger tett i tett og fortoner seg store som høysåter. Nils Røv bemerker at enkelte steder er lyngrabbene flerret av i store flak. Her har skarvene forsynt seg grovt med reirmateriale.
–Storskarven klarerer seg bra. Tenk deg den lange halsen og det kraftige nebbet. Ørna tør ikke angripe. En storskarv som havner i klørne er i stand til å punktere vitale deler på enhver rovfugl, forklarer Røv.
Det er imidlertid lomvien som har hatt den prosentvise største positive utviklingen på Sklinna de siste årene. I 1980 ble det funnet bare fem egg. Deretter har antallet økt jevnt og trutt, til over 600 egg i 2008. Dette har skjedd i en periode der det har vært en dramatisk nedgang i lomvibestanden ellers i landet. Selv om Sklinna-bestanden ikke kan måle seg med de store koloniene på Runde og Røst, er utviklingen oppsiktsvekkende. Forskerne forklarer økningen med innvandring utenfra.
Gjenfangst av en langveisfarende ringmerket fugl fra De britiske øyer indikerer at lomvibestanden på Sklinna har vokst ved at fugler har innvandret fra andre kolonier.
–Det er ikke mulig for en art som legger bare ett egg hvert år og som først blir kjønnsmoden i fire-fem årsalderen, å øke så raskt uten tilskudd utenfra, hevder Nygård.
På Sklinna har lomvien tatt i bruk steinurene som hekkeplass. I andre fuglefjell hekker de som regel på åpne og ubeskyttede berghyller. Men i likhet med de andre artene: På Sklinna er også lomvien beskjeden i år. Tellingene viste en nedgang i antall reir på 39 prosent.
Mislykket lunde-klekking
Fuglefjellets sjarmerende lille bajas, lundefuglen, med sine røde ben og papegøylelignende nebb dekorert i alle regnbuens farger, har gått kraftig tilbake i hele den nordlige del av Atlanteren. På Runde ble det klekket bare noen få unger i 2007 og 2008. På Røst var det klekking i én tredel av kontrollreirene i 2007, men alle døde i løpet av de første dagene. I fjor ble alle reirene forlatt før ungene klekket. Sklinna har samme tendens. På det meste er bestanden blitt anslått til ca. 5000 par. Det var i 1990. I fjor var det ingen som klekket. Ikke en eneste lundefuglunge kom på vingene. Årets telling i prøvefeltene i lundeurene viste en nedgang i okkuperte reir på 17 prosent fra i fjor. Fra 2007 er tilbakegangen hele 41 prosent.
–Trenden er klar for alle artene. Det er samme negative utvikling over hele fjøla, sier Torgeir Nygård.