Publikum visste nok ikke helt hva de gikk til da «Påfuglen, en urettferdig musikal» hadde urpremiere i går kveld. Forhåndsomtalen gikk ut på at forestillingen tar for seg økonomisk og sosial ulikhet mellom deler av verden.

Det gjør den, men beskrivelsen høres kjedelig ut. Denne forestillingen er en fest full av latter fra ende til annen, samtidig som den retter sylskarp kritikk mot mye. Det er så lekent, innsiktsfullt og nyansert gjort, at selv den som er uenig, vil le godt.

Ungene, som forestillingen delvis retter seg mot, vil antakelig ikke kjede seg et sekund, og de voksne får like mye å glede seg over.

Mange ulike faktorer går opp i en høyere enhet i denne oppsetningen. Tyra Tønnesens sprelske og lekne regi, noe som er blitt hennes varemerke i flere suksesser, går hånd i hanske med Jovan Pavlovic’ musikk.

Tønnesen lar skuespillerne utfolde seg i et virvar av posisjoner, i sang, dans og slapstick, samtidig som hun strammer grepet kraftig når de mer alvorlige situasjonene krever det. Slik er musikken også, leken, svært mangfoldig og morsom, men enkelte ganger alvorlig og konsentrert, fra balkansk folkemusikk til pop, rock og rap.

Skuespillerne i de sentrale rollene briljerer, både Kathrine Thorborg Johansen som påfuglmor, Marianne Meløy i flere roller og Herbert Nordrum som labradoren.

En rekke gjenkjennelige situasjoner er tatt på kornet: En far som strever med å få en første-klassing på skolen, kjøpesenteret før jul, tiggeren på gata som folk ikke vet hvordan de skal forholde seg til, traurige møter på jobben og tidsklemma som mange har satt seg selv i.

Bortsett fra at i dette eventyret møter vi ikke mennesker, men hunder og fugler. Hundene bor i et rikt og kaldt land, fuglene utfolder seg mye lenger sør. I fuglelandet, der balkanmusikken florerer, er påfuglene en plaget minoritet.

De har rykte på seg for å stjele, men sier i forestillingen: «Det er ikke vi som stjeler, det er dere som ikke deler».

Påfuglmor reiser til det rike hundelandet for å skaffe penger til ungene sine, men er slett ikke velkommen. Bortsett fra at det finnes snille hunder som tar seg av dem.

Når oppsetningen gjør narr av norske, unnskyld, hundelandske, fenomener, er den kanskje på sitt aller beste, i hvert fall sett med voksne øyne. Ung-ene fryder seg kanskje mer over den sørlandske fargerikheten. Og mens latteren, musikken og satiren preger helheten, finnes det også rørende øyeblikk i denne historien.

Scenografi og kostymer står i stil med resten. Også den er leken og overraskende, fra det hele åpner med en stor, gulrød sol. Scenebildet veksler hele tiden mellom sør og nord, og det er imponerende gjort ved hjelp av en haug med madrasser og laken.

Samtidig som «Påfuglen» er usedvanlig underholdende, tar forestillingen også opp noen av de største politiske spørsmål i verden i dag. Men hvis noen tror den velger side, gjør den bare delvis det. Til slutt viser det seg at enkle løsninger finnes ikke.

Foto: MARIANN DYBDAHL