Tilstanden i de norske aviskonsernene minner deprimerende mye om et dårlig organisert opphørssalg. Med et sterkt vikarierende argument om at eiendomsforvaltning ikke er kjernevirksomhet, har Schibsted solgt unna alle bygningene, slik at avisene er blitt leilendinger på storgårdene de engang bygget og eide. Pengene for salget gikk ikke til journalistikk.

I forrige uke varslet Telenor og LO at de ser seg om etter nye eiere til Amedia, et konsern som omfatter 63 norske lokalaviser. Det er ikke noe pent syn å se fagbevegelsen løpe rundt som skremte børsmeklere og rope: Selg! Selg!, men kanskje ligger en av mange løsninger på aviskrisen nettopp i denne bevegelsens historie. Tenk om lokalavisen igjen kunne bli litt din?

Nettverket av norske lokalaviser, det mest finmaskete noe sted i verden, er demokratiets blodåresystem. I de små avisene ligger mye av forklaringen på at de små samfunnene som Norge består av, fungerer så godt at Jan Tore Sanner ikke får inn noe skikkelig reformgrep.

Disse avisene ble grunnlagt og eid av lokale familier, lokale aksjonærer, fagforeninger, mållag eller partier – og av alle mulige kombinasjoner av disse. Systemet fungerte i nesten 200 år, helt til noen med større kalkulator enn demokratiforståelse på 1980-tallet fant ut at avisene var alvorlig underpriset. Resultatet av tuskhandelen som fulgte, er at Avis-Norge i hovedsak er delt i tre: Schibsted har de største, Polaris (som eies inntil 29 prosent av Schibsted) har de nordligste, mens Amedia har de fleste. Lokalavisene deres dekker 253 av landets 429 kommuner. Amedia er Norge Rundt i avisformat.

Det er krise i avisbransjen. Det lille som var av fremtidshåp, de digitale inntektene, er i ferd med å drukne i Adblock, Google og Facebook. Selv om det ikke er lett å selge høns i slikt regnvær, har Telenor og LO likevel tenkt å forsøke.

Men hvem skal kjøpe?

Klassekampen har funnet ut at Agderposten Media kanskje vil kjøpe Aust-Agder Blad og Tvedestrandsposten, at Mediehuset Sunnhordland kanskje vil legge inn bud på Kvinnheringen og Hardanger Folkeblad, og – hvis motet rekker: Haugesunds Avis.

Slik kan det selvsagt gå, at avisene som slipper løs fra det store konsernet som har tilbudt tjenester de strengt tatt ikke trenger, havner i mindre, regionale konsern. Det trenger ikke være noen dårlig løsning. I stedet for å få sine sider produsert i Drøbak etter maler bestemt i Oslo, kan Kvinnheringen få tilbake herredømmet over sitt eget utseende og velge IT-løsninger som ikke skal passe alt fra Nordlys (opplag 18 903) til Grenda (opplag 2277).

Men finnes det andre alternativ enn å erstatte den nasjonale sentralmakten med regionale nessekonger?

Ja, det finnes en modell for aviseierskap som er merkelig uprøvd i Norge, men som vi likevel burde ha lett for å forstå: samvirkemodellen.

Hvis vi kan eie butikkjeder, forsikringsselskap og produksjonsbedrifter sammen, hvorfor kan vi ikke eie lokalavisen?

I avishyllene i nærbutikken min i Berlin står et bevis på at modellen kan virke. Taz, Die Tageszeitung, grunnlagt i 1979, eies av de ansatte og leserne i fellesskap, og har et opplag på 60 000. Kooperativets 13 500 medlemmer sørger for å holde avisen økonomisk i stand til å være en alternativ røst i tysk offentlighet. Kantinen for de ansatte er samtidig kafé hvor lesere, medlemmer av kooperativet og hvem som helst kan stikke innom. Også systemet med aviskafé burde ha overføringsverdi til Norge, spesielt i en tid hvor journalistene sjeldnere kommer seg ut av redaksjonen.

Det finnes samvirkeeide aviser i flere andre land; i Skottland (The West Highland Press), i Sverige (Fria Tidningar), i Tsjekkia (Kulturny Noviny) og Tyrkia (Bir Gun). Noen går bra, andre sliter. Men det gjør sannelig også de konserneide.

«Samvirkeideene», skriver Gunnar M. Roalkvam, en av de norske historikerne som kjenner disse ideene aller best, «bygger på bevisst brukerinnflytelse og sosialt medansvar. De som det angår kan selv bidra konstruktivt. De vet selv hvor skoen trykker.»

Artikler om samvirketanken, om et eierskap der kunder og ansatte sammen styrer bedriften, er gjerne illustrert med bilder av alvorlige arbeidere fra begynnelsen av forrige århundre, med sixpence og fotografiblikk, eller av interiør fra gamle samvirkelag med stor disk og lite vareutvalg.

Men samvirkeideen er også en moderne tanke i Europa. Den finnes i bilkooperativer, energikooperativer, helsekooperativer, bank-, forsikring- og vannforsyningskooperativer, i tillegg til varehandelen. Medlemmene av Coop Norge er ikke de eneste som sier «litt mitt» om bedrifter som leverer de daglige nødvendighetsvarene.

Ifølge paraplyorganisasjonen Cooperatives Europe er 123 millioner europeere medlemmer av til sammen 160 000 kooperative bedrifter og enheter, med 5,4 millioner ansatte. Hvorfor skulle ikke en slik organisasjonsform også kunne brukes for avisen, den daglige leverandør av det lokalsamfunnet trenger av nyheter, meninger og innsikt?

Når LO og Telenor har fått laget salgskatalogen, og høyst sannsynlig oppdager at det ikke finnes én stor kjøper til Amedia, er tiden inne for lokale initiativ. Hvilken bygd eller småby blir den første som bestemmer seg for å eie lokalavisen selv, og sørge for at pengene den måtte tjene, hele tiden blir pløyd tilbake i mer og bedre lokaljournalistikk?

Min spådom er at de minste kommer til å bli de første, både fordi modellen er lettest å prøve ut i liten skala, og fordi ingen ser behovet for god lokaljournalistikk klarere enn de som stort sett blir ignorert av regionale og sentrale maktsentra.