Etter 34 år ved avdelingen er avdelingssykepleier Else Keyn (67) blitt pensjonist. Nylig mottok hun Kongens fortjenstmedalje.

– Det var stort, men jeg ville aldri fått den uten de fantastiske medarbeiderne jeg har hatt rundt meg, både sykepleiere og leger. Det er en utrolig dyktig stab som står på og jobber veldig hardt, sier hun.

Trege Trondheim

Keyn ble i 1981 hentet inn til jobben som avdelingssykepleier da den nye intensivavdelingen skulle opprettes, og har vært ansatt i ledende stilling på avdelingen siden. Hun hadde jobbet med lege Harald Brevik ved intensivavdelingen på Ahus på Lørenskog noen år tidligere. Da han skulle starte opp i Trondheim ville han gjerne ha Keyn med på laget. For henne, som var oppvokst på Byåsen, var det lett å si ja til å komme tilbake til barndomsbyen.

– Før dette ble intensivpasienter på Regionsykehuset behandlet på vanlige sengeposter. Noen ganger gikk det bra, andre ganger ikke. Trondheim var nokså treg med å få sin egen intensivavdeling, men nå har vi tatt det igjen - vi har verdens flotteste intensivavdeling, mener hun.

Kollegene forteller om en svært kompetent sykepleier, med høye etiske standarder og en inkluderende væremåte.

Tøffe situasjoner

Intensivavdelingen tar imot folk som har vært ute for ulykker eller andre hendelser, men også pasienter som har gjennomgått store operasjoner eller får komplikasjoner etter en operasjon. Det er kort vei mellom liv og død.

– Du har møtt mange mennesker i svært kritiske livssituasjoner, hvordan opplever du det?

– Det er mange utrolig tøffe ting som skjer hver uke og måned. Men vi har vært flinke til å hjelpe hverandre gjennom de situasjonene som har oppstått, fordi vi forstår hverandre og hjelper hverandre på avdelingen. Vi har også fått mange gode tilbakemeldinger fra dem som overlever og familiene deres. Det gir mot til å fortsette.

– Jeg kan ikke trekke frem en spesiell hendelse, det er så mange. Vi har kommet oss godt gjennom dem, men de ligger der, sier Keyn og legger til at avdelingen har hatt en veldig stabil arbeidsstab.

Omsorgsfull

Under overrekkelsen 28. januar var det samlet en lang rekke tidligere kolleger av Keyn, i tillegg til nærmeste familie.

–I nær 45 år har hun vært aktiv i det norske helsevesenet, 34 av disse ved intensivavdelingen i Trondheim. Det er imponerende, og det er den lange og gode innsatsen som ligger til grunn for denne påskjønnelsen. Samfunnet trenger personer som brenner for noe og som er engasjert, sa assisterende fylkesmann Brit Skjelbred, ifølge stolav.no som rapporterte fra seansen.

Avdelingssjef for legene på intensivavdelingen, Pål Klepstad, trakk frem tre sterke egenskaper ved Keyn i sin tale. Han roste henne for det første for hennes omgang med de ansatte og deretter for hvordan hun har tatt seg av pasientene:

– Mange av våre pasienter er uten mulighet til å kommunisere, og du har gjennom mange år gått foran når det gjelder å tale pasientens sak i vanskelige situasjoner. Og for det tredje har du vært viktig for de pårørende. Selv om vi ansatte er vant med vanskelige situasjoner, vil mange pårørende oppleve møtet med intensivavdelingen som et av livets mest dramatiske hendelser. Måten du har vist omsorg for pårørende har også satt en standard som vi må følge videre, sa Klepstad ifølge stolav.no.

Engasjert i korps

Intensivavdelingen er avhengig av en høy bemanning døgnet rundt, også i ferier og på helligdager.

– Turnusarbeid er hardt, og det er oftest mye å gjøre på alle vakter. Det er lite som skal til for at man gjør en feil som kan få fatale følger. Det er en kjempekrevende jobb, sier hun.

Keyn tok utdannelsen sin ved sykepleierskolen ved Ahus. Hun var gift med en lege som var i turnus og det brakte dem til Nord-Norge i noen år. De tok til seg to adoptivbarn, og etter noen år på Østlandet var hun ønsket i Trondheim. Siden har hun bodd her og fritiden har vært preget av et sterkt engasjement i korpset Trønderbrazz, hvor den ene sønnen har vært med i mange år. Han ble adoptert fra Korea og er autist.

– Det er fantastiske ungdommer som har lært seg å spille veldig flott. Vi har vært med i 25 år nå og jeg har vært sekretær i styret i mange av dem, forteller hun.

– Hvordan har du fått tid til alt?

– Det har gått bra. En får stort sett tid til det du har lyst til å ha tid til, ler hun.

Men nå gleder den ferske pensjonisten seg til å disponere tiden selv fremover.

– Det er utrolig deilig. Jeg har ingen spesielle planer, men gleder meg til å kunne si ja til en del ting jeg har sagt nei til før, sier 67-åringen.