– Jeg har gruet meg sånn til det her.

– Hvorfor det?

– Fordi jeg har vært så redd for å bryte helt sammen i glede og gråt for alt Mia har gjort for meg. Hun har gitt meg livet tilbake.

Klemme

Fem minutter har gått siden Torunn Mæhlen kom ut av buss nummer 19. Med små slippers-steg, støttende på rullatoren, kommer hun mot oss. Et slapt – av helt naturlige grunner – håndtrykk blir etterfulgt av en lang klem.

En varm klem.

Lite smil, blanke øyne.

– Tusen, tusen takk. Det er så godt å endelig få se og møte deg. Du som reddet livet mitt. Det er utrolig at en ungdom kan gjøre sånn. Jeg vil bare stå her og klemme deg.

Sier Torunn til Mia.

– Det var da så lite. Jeg hadde gjort det samme igjen.

Sier Mia til Torunn.

Snudd på hodet

Vi skrur tiden tilbake til 14. april om lag klokka 15.12.

Torunn og hennes daværende kjæreste går forbi gatekjøkkenet nederst i Nordre.

– Vi er på vei mot Torvet når en mann med stokk dukker opp bak oss. I en blanding mellom svensk og engelsk sier han at han er pilegrim. Jeg unnskylder meg, og sier at jeg snakker med mamma i telefonen. Vi går videre, men han følger etter og bare babler i vei. På Torvet like ved San Sebastian stopper vi. Han stiller seg ved inngangen til Nordea, og jeg sier til Tor (daværende kjæreste, journ.anm.), at jeg synes han fokuserer veldig på meg. Nistirrer på meg, sier hun, mens sigaretten er i ferd med å brenne opp helt uten hjelp.

Så skjer alt i løpet av ett minutt.

Alt som sørger for at Torunn ikke kan sykle rundt i byen mer.

– Jeg elsket å sykle rundt i Trondheim. Det har han tatt fra meg.

Alt som sørger for at Mia ser noe hun ikke håper å se igjen.

– Det var ganske spesielt å se en daværende kompis av meg stikke ned folk.

Alt som sørger for at de to nå sitter på en kafé i byen for å snakke om nettopp det som skjedde for fem og en halv måned siden.

Les alt om hva som skjedde én time før knivstikkingen

Kaos

For plutselig gikk den da 25 år gamle mannen til angrep på de to han hadde fulgt etter. Først slo han Torunn i magen med stokken, før Mia og venninnen Anne Martine Fredriksen kom løpende til. De kjente ham fra før, og tidligere på dagen hadde de fått tekstmeldinger med innhold som de oppfattet som at han var ustabil. Kvinnene holdt ham fast, og i kaoset mistet han sekken sin. En machete ramlet ut.

– Jeg fikk sparket den bort, mens Anne Martine prøvde å roe ham ned. Plutselig løp han fra oss, erindrer Mia.

Hun så ikke at han hadde flere kniver på seg.

– Jeg husker jeg ropte: Tor, nå kommer han. Plutselig var han bak meg, og stakk kniven i halsen, minnes Torunn.

Samtidig ropte venninnen til Mia: «Han stikker folk!».

Kaoset på den helt vanlige tirsdagen i april var i gang. Vennen, som sekunder tidligere hadde fått den samme kniven i høyre skulder, kom seg på beina og løp inn på Trondheim Torg for å hente en vekter. Samtidig stormet de som sto nærmest bort til Torunn som lå blødende på bakken.

Her er historien om hvordan Torunns daværende kjæreste opplevde det: - Jeg kjente blodet sile

Pustetrøbbel

Mia tok opp jakten på gjerningsmannen, og sørget for at han holdt seg borte fra åstedet.

– Jeg spurtet bort til deg igjen, og så du blødde kraftig fra halsen. Noen hadde allerede kommet til deg, og jeg bare skrek at noen måtte ringe politi og sykebil. Jeg ba venninna mi hente saks, og jeg fikk løftet opp beina dine samtidig som jeg fikk ei til å holde på halsen din for å stoppe blødningen og vi fikk lagt deg på siden. Du var ved bevissthet, men vi fikk liksom ikke kontakt med deg, sier Mia.

– Jeg husker jeg blødde fra halsen og munnen. Og jeg prøvde å si til dem rundt meg: «Skjønner dere ikke at jeg ikke får til å puste». Jeg var så redd, og ville på en måte bare si at jeg var her.

– Det var derfor jeg ba henne hente saks så vi kunne klippe opp klærne dine, svarer Mia.

Kort tid etter kom sykebilen og politiet, og 18-åringen forklarte dem hvor gjerningsmannen og de skadde var.

Ifølge tiltalen stakk den nå 26 år gamle mannen Torunn i halsen med en kniv som gikk 2,3 centimeter inn mot øvre del av ryggmargen. Stikkingen forårsaket blodansamling i ryggmargen, og Torunn ble lam i høyre del av kroppen.

Men det visste hun ikke før hun etter en stund våknet på intensiven på St. Olavs Hospital.

Sønnen

Ny sigarett tennes. Hodet henger litt mer til venstre. Tårene kommer igjen.

– Jeg var hundre prosent sikker på at jeg var lam resten av livet. Jeg som syklet Trondheim rundt om dagene skulle bli lenket til rullestol, det ville jeg ikke taklet. Men hva skulle jeg gjøre? Jeg har en sønn, jeg kan jo ikke bare reise fra ham. Men hadde jeg ikke hatt ham vet jeg hva jeg ville gjort, sier hun lavt.

I tre og en halv måned var hun på St. Olav, før turen gikk til Øya Helsehus. Sakte, men sikkert fikk hun mer og mer følelse i høyre side av kroppen.

– Jeg brukte enormt mye krefter bare på å få tommelen til å røre seg. Da jeg så fremgang ble jeg bare mer og mer ivrig, sier hun.

Stolt

Nå har hun lært seg en teknikk som gjør at hodet ikke faller helt ned på venstre skulder etter få minutter. Men knærne kan hun aldri bøye ordentlig igjen.

– Det er opp til nervene, om de finner hverandre igjen, om jeg noen gang blir bortimot helt frisk.

– Hvordan går det med deg i hverdagen?

Det lille smilet visner. Stemmen knyter seg.

Tilgivelse

– Egentlig er jeg en sterk person, både fysisk og psykisk, men nå går jeg aldri alene. Jeg ser meg over skuldra hele tiden, og er det noen som ser på meg, tror jeg at jeg blir angrepet. Jeg er blitt redd for alt. Jeg, som alltid har vært den støttende personen, er blitt svak og hjelpeløs. Det er vondt og vanskelig, og jeg er sint for alt han tok fra meg. Alt jeg og sønnen min kunne gjort, men ikke får. Det er for mye knivstikkeren har tatt fra meg som jeg ikke kan tilgi ham for.

30. november er rettssaken berammet i Sør-Trøndelag tingrett. I tiltalen tar statsadvokaten høyde for at mannen kan bli erklært strafferettslig utilregnelig, og tar forbehold om overføring til tvungent psykisk helsevern.

– Jeg gruer meg. Gruer meg til å se igjen han som ødela livet mitt, sier Torunn.

PS! Advokat Tore Angen har ikke besvart Adresseavisens gjentatte henvendelser for en kommentar på hvordan hans klient stiller seg til tiltalen.