– Vi skjønner nesten ikke hvordan vi hadde tid til arbeid, sier ekteparet.

De to pensjonistene er over snittet aktive med et rikt utvalg hobbyer.

Sommeren 1955 feiret de bryllup med over 100 gjester i Jarles hjembygd, Snåsa. Forrige helg, snart 60 år senere, kunne ekteparet Brønstad feire diamantbryllup sammen med 22 fra nærmeste slekta, barn, barnebarn og oldebarn. Feiringen fant sted til fjells, på Høvringen Fjellstue i Rondane, hvor duoen trives svært godt.

– Det var flott å samle alle, og vi trives veldig godt sammen, sier de to om familietreffet.

I alt har de fire barn, ni barnebarn og to oldebarn.

– Vi har vært heldige med god helse, og ungene har også hatt det. Det betyr mye. Og vi har holdt oss i aktivitet. Vel er sofaen god, men det holder å sitte der av og til, fastslår Jarle.

Arbeidsfordeling

– Hvordan har dere greid å holde i hop?

– Vi er vel begge fra miljø hvor det å holde sammen var det vanlige. Og vi har hele tida samarbeidet godt, vi har vært avhengige av hverandre i hverdagen, selv om det selvfølgelig også har vært gnisninger. Vi har passet på å ikke legge oss med ufred i huset, sier Jarle.

– Også har vi hatt en fin arbeidsfordeling. Vi er begge praktiske av oss, men på forskjellige områder. Jarle var flink til å ta seg av ungene, og skiftet bleie og de tingene som ikke alle menn gjorde på den tida. Han er ikke flink til å lage mat, men har tatt seg av stell av bil og data, forteller Edna.

På dansefot

Fritidssyslene er mange, og som pensjonister har de tid til å gjøre det de liker alle best. Turer i skog og fjell, gjerne rundt hytta i Selbu og gjerne med bærplukking. Gammeldans og folkedans. De er med i veteranringen i BUL, seniordans på Valentinlyst og dessuten i foreningen Trondhjem Balldans. Der dyrker de intressen for drakter og danser fra 16-, 17- og 1800-tallet. Edna er også med på sying av drakter til opptredenene, og er i tillegg en durkdreven strikker. Dessuten har hun lært Jarle å brodere, en hobby han liker å sysle med om kveldene, hvis han ikke er opptatt med snekkering da.

– Dansen er en veldig fin måte å få mosjon på, og det å lære seg nye trinn og danser gjør at en holder alzheimeren på avstand. Det er veldig lystbetont, og vi treffer på mange artige folk! sier duoen som har danset siden de var unge.

Men naturlig nok ble det mindre tid til da familielivet med fire barn, i tillegg til hus og arbeid, krevde mest.

–Store planer

Edna kom til Strinda, som da var egen kommune, tidlig på 50-tallet. Det var husmangel i Norge, men kommunen ordnet med hybel til den unge lærerinnen. Etter giftermålet kom det raskt to barn. Det ble trangt i hybelleiligheten, men det gikk. Straks mer romslig ble det da de i 1962 fikk fireromsleilighet på Blussuvoll. I 1969 flyttet de til rekkehuset på Angelltrøa, hvor paret fortsatt bor.

– Det var ikke barnehager den gangen og vi hadde flere hushjelper gjennom årene. Men etter hvert fikk vi ei dame av det stødige slaget, som var hos oss i sju år. Hun var som ei reservemor for ungene. Det var en fin tid, sier Edna og Jarle.

– Vi hadde store planer for alt vi skulle gjøre den gangen, men det ble ikke tid til alt. Dansinga fikk vi ikke begynt ordentlig med før vi ble gamle, sier de to.

Men på midten av 70-tallet fikk de realisert hyttedrømmen i Selbu. Da var ungene blitt så store at de også kunne hjelpe til.

Hardt lærerarbeid

De møttes på gymnaset i Steinkjer. Siden tok hun lærerskolen på Hamar, mens han tok militærtjeneste. Edna begynte som lærer på Strinda framhaldsskole, som senere ble Blussuvoll ungdomsskole, mens Jarle tok han sivilingeniørutdanning på NTH. Der jobbet han også noen år, før han fikk lærerjobb ved Trondheim tekniske skole, som etter hvert ble Trondheim Ingeniørhøgskole. Da han pensjonerte seg i 2002 hadde han jobbet flere år i administrasjonen og skolen var nå en del av Høgskolen i Sør-Trøndelag. Edna rundet av etter nærmere 40 års lærervirke på Blussuvoll i 1997.

– Det var hardt arbeid, med mye kvelds- og helgejobbing med retting og forberedelser. Lærerne jobber inn den lange sommerferien, det er det ikke tvil om, sier hun.

– Og det var mange artige opplevelser med turer og leirskoleutflukter. Noen klasser var lette å ha med å gjøre, mens andre hadde noen få elever som ødela mye for de andre, sier hun, og legger til at hun har hatt mye dårlig samvittighet.

– Det er tungt å se elever som sliter eller familier som har problemer, som en ikke får hjulpet, sier Edna.