Prøv og forestill deg det kollektive raseriet som ville følge av en slik meningsløs handling! For IS og Taliban faller slike angrep på verdensarven helt naturlig.

En krigsforbrytelse, sier FN om sprengingen av de enestående vakre ruinene i Palmyra. Krigerne i IS bare ler av FN og spotter Vesten. For å strø ekstra salt i sårene våre, legger de ut videoer som dokumenterer ugjerningene. De håner verdenssamfunnet som handlingslammet og impotent.LES FLERE KOMMENTARER FRA KJETIL KROKSÆTER HER

Det gjorde vondt da krigshandlingene la den fascinerende souken i Aleppo i aske og grus. Jeg prutet på tepper der, som tusener andre har gjort i hundrevis av år.

Det føltes som IS dolket meg i brystet da de sprengte Baal templet i Palmyra. Et sted jeg nærmest bare dumpet bort i på en absurd feriereise. Jeg har sett noen av verdens underverker med egne øyne, men ved siden av Angkor Wat har ingen gjort så sterkt inntrykk som templene og kolonnaden i Palmyra.

Litt tilfeldig landet vi i Damaskus på en ukes ferie. Enda mer tilfeldig fikk vi nøkkelen til restaurantsjefens bil med tilbud om å bruke den i tre dager i bytte med en liten slump penger. Med nysgjerrighet som bagasje tråklet vi oss ut av trafikkaoset i Damaskus og satte kursen mot Bagdad der krigen herjet. I god tid før grensen fant vi skiltet til Palmyra.

Denne oasen i ørkenen var en gang et viktig knutepunkt på silkeveien, og stedet utviklet en rikdom og kultur som skapte beundring av enhver besøkende til alle tider. Helt til krigerne i IS inntok byen med sitt avstumpede verdisyn.

De så ikke verdien av antikkens slående vakre ruiner med templer og graver, med teater og godt bevarte gater, Hadrians port og den enestående kolonnaden. I stedet for å beundre skjønnheten, jaktet de på omsettelige verdier. Det meste som kunne flyttes var fjernet og resten var arkeologen Khaled al-Asaad (82) sin hemmelighet. Asaad var vokteren av Syrias nasjonalskatt, og en som både regimets lojalister og motstandere beundret.

IS torturerte Asaad i en måned, ganske forgjeves, for arkeologen syntes Syrias historiske arv var mer verdt enn sitt eget liv. Til slutt valgte de å halshugge mannen i amfiteateret han var så glad i – så fikk de brukt det også i brutalitetens tjeneste - og hengte opp den blødende kroppen i et lyskryss med en plakat som fordømte den gode muslim som «frafallen».

Jeg innser at jeg aldri vil evne og forstå drivkreftene i religiøs ekstremisme og råskapen i krig og maktkamp. Men det virker som vissheten av å ha Gud på sin side gjør ugjerninger enklere, ikke vanskeligere å begå.

En som har forstått er Hassan Hassan, forfatter og ekspert på Midtøsten. I mai spådde han det som skulle skje i Palmyra. Vanligvis ødelegger IS bare gjenstander som innebærer guddom eller tilbedelse ut fra tanken om absolutt hengivenhet til den ene Gud. Men i tilfelle Palmyra hadde Vesten advart så sterkt mot å røre de 2000 år gamle byggverkene, at det ble attraktivt for IS å ødelegge dem.

IS fikk publisitet, de vet at vår hets er deres drivstoff. Vestlige mediers fordømmelse hjelper til å rekruttere nye krigere blant våre innbyggere.

Forstår jeg Hassan rett, ødela IS Syrias nasjonskatt av ren lyst og for å håne og provosere Vesten. På sin brutale måte avslører de også hykleriet og dobbeltmoralen i vår kultur. Vi vil så gjerne verne kulturskattene, men det er også Vesten som bidrar til å finansiere IS´ krigsmaskin ved å kjøpe antikvitetene som IS raner og tilbyr det illegale verdensmarkedet. IS bedriver plyndring i industriell skala, men helerne er blant oss.

Er det riktig å være opptatt av gammel stein, når folk slaktes ned eller drives på flukt i millioner? Kanskje er det to sider av samme sak. Et menneske uten arv og historie er ikke et helt menneske. Palmyras kulturhistorie er noe som syrerne kan samle seg om når krigen og konflikten er over. De har en fremtid og en felles fortid der det ikoniske og symbolske Palmyra er mye mer enn stein.

Krigen i Irak ødela enorme kunstskatter, for ikke å snakke om bombingen av Europas storbyer under 2. verdenskrig. Nå gjentas galskapen i Syria. Et av de mer monstrøse angrep på verdens kulturarv var Talibans sprenging av Buddha-figurene i Bamiyandalen. Det var ikke en krigshandling, men rent hærverk mot verdensarven. IS tok begrepet hærverk til et nytt nivå i Palmyra.

IS og Taliban er en påminnelse om hva som kan skje når makten kommer i hendene på religiøse fanatister.

Hvis vi tenker etter har vel også vår religions forkjempere revet ned noen avgudsbilder opp gjennom århundrene?