– I stedet for å bli tatt hånd om, ble jeg straks oppfattet som en motpart til St. Olavs, forteller «Solveig», en kvinne i slutten av 30-årene. Sammen med tre tidligere kolleger har hun etter sterke overveielser besluttet å fortelle om det de anser som sterkt kritikkverdig personalbehandling.
De fire tidligere ansatte har til sammen 50 års fartstid fra BUP-klinikk. Flere av dem har i lange perioder hatt lederstillinger.
Saken som nå har resultert i varsel om mobbing og langvarig sykmelding, startet med bekymring for at det dårlige psykososiale miljøet gikk ut over det faglige tilbudet til barn og unge med psykiske problemer i regionen.
– Det er helt klart at det går ut over det faglige tilbudet, når all energien brukes til å berge seg selv, for å unngå å bli det neste offeret, sier «Gunnar».
– Når du går rundt og er redd, er det ikke lett å være en trygg og god fagperson. Vi er for fokusert på vårt eget til å være ordentlig til stede i behandlingssituasjonen, supplerer de andre.
Ingen hjelp i å varsle
15. oktober skrev Adresseavisen at 1500 av de ansatte i Helse Midt-Norge følte seg mobbet på jobb. Nesten 30 prosent sier de har lagt merke til mobbing eller trakassering det siste halvåret.
Organisasjonsdirektøren i Helse Midt sier han synes tallet er skremmende høyt, og at det er rart de ikke får varsling om forholdene.
De fire tidligere ansatte ved BUP-klinikk mener å vite hvorfor.
– Vi står midt oppe i en varslingssak, og opplever at det vi kommer med overhodet ikke blir tatt på alvor. Resultatet av å varsle er at du havner i en absurd og vond situasjon som du ikke unner din verste fiende, sier en av de fire.
Solveigs historie
Solveig har jobbet på BUP i 10 år. Kollegene beskriver henne som en stor ressurs. En dyktig fagperson, som alle satte pris på og gjerne oppsøkte dersom de trengte en å snakke med, enten det var faglig eller privat: «Hun var en av grunnsteinene i avdelingen».
Sommeren 2005 får avdelingen en ny leder.
De fire oppsummerer situasjonen slik: Den nye lederen ser at Solveig er godt likt, at folk gjerne henvender seg til henne og har en tillit lederen selv ikke klarer å oppnå. Lederen går til Solveig for å høre hva de ansatte mener om henne.
Å bli pålagt en slik «sladderfunksjon» blir for Solveig vanskelig, og hun ber de ansatte slutte å komme til henne. I referatet fra et personalmøte siteres den nye lederen: «Hvis stemningen ikke endrer seg, så slutter jeg». Det gjøres samtidig klart at all informasjon som gis Solveig, automatisk vil bli gitt videre til lederen.
Klikkdannelser og sladder
– Arbeidsmiljøet har alltid vært et tema ved BUP. Det har vært preget av baksnakking, klikkdannelser og sladder. De siste årene har det bestandig vært saker som har rullet og gått, oppsummerer de fire.
Høsten 2007 besluttet Solveig og kollegaen «Knut» at de ville ta problemet opp med ledelsen for avdelingen, fordi de mente forholdene gikk ut over det faglige tilbudet.
– Vi fortalte om bekymringene til ledelsen. Resultatet var at jeg ble definert ut av saken, mens avdelingssjefen snudde det vi mente var et faglig problem om til å være en personkonflikt mellom avdelingsleder og Solveig. Det kom svært overraskende på oss begge, forteller Knut.
– Alt du tar opp, vris til å handle om person i stedet for sak, supplerer «Gudrun» som er den med aller lengst fartstid av de fire, også som del av ledelsen.
Ikke ønsket
Solveig ba gjentatte ganger om å få en klargjøring på hva konflikten egentlig handlet om, uten å få svar. I stedet ble det besluttet at hun skulle settes til andre arbeidsoppgaver. 1. april 2008 skulle hun etter planen tilbake til sin gamle stilling.
– Ettersom datoen nærmet seg, ble det stadig mer klart for meg at jeg ikke var ønsket tilbake i stillingen. Jeg fikk ingen klare beskjeder om det, men vage signaler.
Situasjonen begynte etter hvert å påvirke helsa og hverdagen til tobarnsmoren. Hun ble stående mer og mer alene. Av avdelingslederens overordnede, avdelingssjef Odd Sverre Westbye, fikk hun tekstmeldinger og telefoner på kveldstid med beskjed om at hun ikke måtte snakke med andre om konflikten. Avdelingsleder påla henne å ikke ha kontakt med kolleger på fritiden.
– Jeg lurte til slutt på om det var greit at jeg snakket med min egen mann, sier hun.
Mens Solveig hadde permisjon hadde avdelingslederen fått en ny person inn i hennes stilling. Vikaren fikk en lønn som lå langt over Solveigs.
Den aktuelle avdelingen innenfor BUP-klinikk har hatt flere ulike ledere i løpet av de siste sju årene. Lederen gjorde det etter hvert klart at hvis Solveig insisterte på å komme tilbake, ville også hun slutte.
– Jeg følte det som et veldig press, og som en trussel om at jeg alene kunne ødelegge hele avdelingen, forteller Solveig.
Pålagt munnkurv
Situasjonen eskalerte voldsomt:
– Det var da truslene begynte å komme, forteller Solveig.
Westbye vekslet ifølge de fire mellom å gi Solveig støtte og å ta avstand fra hele konflikten.
– Han ringte meg på kveldstid og forsikret meg om at han støttet meg og skulle ordne opp i situasjonen. Han sa til og med at jeg skulle få tilbakebetalt mellomlegget lønnsforskjellen utgjorde, dersom jeg tidde om konflikten, forteller Solveig.
Men uka etter lå lojaliteten igjen hos avdelingslederen.
Fratatt arbeidsoppgaver
Likevel bestemte Solveig seg for at hun ville tilbake, til jobben hun hadde søkt på og fått og fortsatt ønsket. Hun fikk etter hvert et «ja» til det.
I en e-post like før hun skulle tilbake, fikk Solveig vite at de uansett ville beholde vikaren og at avdelingslederen skulle bestemme arbeidsdelingen mellom de to. Noen begrunnelse for hvorfor vikaren skulle fortsette, fikk hun ikke.
– Ikke på noe tidspunkt ble Solveig hørt eller spurt om hva hun tenkte om den nye situasjonen og om at hun i realiteten ble fratatt sine egne arbeidsoppgaver, sier Knut.
I januar 2008 foreslo Gunnar at Solveig oppsøkte Arbeidsmiljøseksjonen ved St. Olavs for å få hjelp.
I slutten av februar begynte fraværsdagene å komme. Solveig meldte fra på fraværsskjemaene om at det var forholdene på jobb som var årsak til fraværet, uten at noen tok fatt i det.
Frosset ut
Solveig var tilbake i avdelingen i nesten en måned før hun ble sykmeldt.
– Det var en regelrett utfrysning. Jeg ble for eksempel ikke invitert inn i samlinger det var naturlig at jeg var med i, forteller hun.
– Utfrysningen var synlig for alle. Det ble verre og verre, men ingen tok tak i det, supplerer «Knut».
Solveig ble fysisk syk av påkjenningen.
– Jeg begynte å kaste opp, før jeg gikk på jobb og mens jeg var på jobb, forteller hun.
Tårene renner når hun forteller om skulingen, beskyldningene og det å bli oversett.
Mobbing
Muntlig definerte Arbeidsmiljøseksjonen Solveigs opplevelser som mobbing, men foretok seg ifølge de fire ingenting. I slutten av april forfattet Solveig et brev til divisjonssjef for psykisk helsevern, Liv Sjøvold, der hun gjorde rede for situasjonen. Brevet var tydelig merket: «Varsel om mobbing på BUP-klinikk, avdeling Lian».
– Divisjonssjefen sendte varselet rett til avdelingssjefen, som var utpekt som en av mobberne, fordi hun mente saken burde løses på «lavest mulig nivå», forteller de fire.
– Hun overlot til en av mobberne å iverksette tiltak og rapportere tilbake til henne, sier Solveig.
Solveig fikk beskjed av divisjonssjefen at Westbye allerede hadde innkalt til mekling. Han gjorde det klart at han ville opprette personalsak dersom meklingen ikke lyktes.
– Jeg var nedbrutt, knust, utslitt og sykmeldt. Jeg følte meg ikke i stand til å stille til mekling. At han ville opprette personalsak, oppfattet jeg som en trussel, forteller hun.
Til tross for at også fastlegen gjorde det klart at Solveig burde vente til hun følte seg frisk nok til det, insisterte avdelingssjefen på at hun skulle møte. I tillegg mottok hun telefoner og tekstmeldinger fra Arbeidsmiljøseksjonen, som presset på for at hun skulle stille til mekling.
Følges ikke opp
Divisjonssjefen støttet forslaget om mekling, men understreker i brevet til Solveig at det er nulltoleranse for mobbing.
– For meg opplevdes det som om hun likevel syntes det var greit med «litt» mobbing, sier Solveig.
Solveig spurte divisjonssjefen om hun ikke forsto hvordan det virket på en ansatt å bli behandlet på denne måten.
– Hun svarte at, nei, det trodde hun ikke hun gjorde. Hun sa hun ikke kunne føle så mye i sin jobb. At hun hadde vært sjef for lenge og var «for mye en del av arbeidsgiversiden», forteller Solveig.
Arbeidsmiljøseksjonen besluttet i midten av juni at det skulle utføres en såkalt faktaundersøkelse.
– Da rapporten fra undersøkelsen forelå i midten av oktober ga ledelsen signaler til de ansatte – i mitt fravær – som antydet at Arbeidsmiljøseksjonen hadde konkludert, og framstilte det som om jeg ikke kom spesielt heldig ut, forteller hun.
Arbeidsgiveransvaret ble på samme tid overført til divisjonssjefen, for at Solveig skulle slippe å forholde seg til de to nærmeste lederne. Solveig har vært sykmeldt siden i vår.
– Siden da har jeg fått én telefon og vi har hatt ett møte om situasjonen.
Hva konflikten egentlig handler om er aldri blitt definert.
Først denne uken forelå konklusjonen fra undersøkelsen. Divisjonssjefen konkluderer etter det Adresseavisen kjenner til med at kritikkverdige forhold har funnet sted, deriblant brudd på arbeidsmiljøloven.
– Divisjonssjefen vegrer seg for å bruke ordet mobbing, men det ligger implisitt i konklusjonen, sier de fire.
«Sauphau» og «brønnpissere»
Ifølge de fire, er Solveigs historie bare én av flere som har rullet og gått over flere år på klinikken. De fire regner opp 13-14 personer av en stab på rundt 70 som de siste årene enten har valgt å slutte, er omplassert, sykmeldt eller under rehabilitering. Fem erfarne medarbeidere, blant dem tre ledere og assisterende avdelingsledere, har forsvunnet bare i løpet av sommeren.
Flere av de Adresseavisen har snakket med har hatt lederstillinger ved klinikken har vært del av lederteamet ved klinikken. De forundrer seg over holdningen i ledergruppa, og over hvordan de omtaler de ansatte. Holdningen er at «personalet er håpløst, nå må de begynne å gjøre jobben sin og slutte å klage».
«Sauphau» var et ord som gikk igjen i karakteristikken av ansatte.
– Flere andre var til stede en av gangene den nye avdelingslederen brukte dette uttrykket, men ingen grep inn. Avdelingssjefen brukte selv ordet «brønnpissere» når han la fram rapporten fra AMS’ faktaundersøkelse for personalet på den berørte posten, forteller en av de fire.
De opplever det som vanlig prosedyre i BUP at man flytter de som varsler til en annen stilling, framfor å ordne opp:
– Ingen på ledernivå tar tak i noe. Varslene fragmenteres og de henger seg opp i detaljer på siden av det som er kjernen i saken, sier de fire.
