Jeg ser at det skrives alvorstunge artikler om vår generasjons unge menn, de som ikke finner sin plass verken i skole eller arbeidsliv, og som kvinnene velger vekk.

Blant verneverdige bøker i min bokhylle finnes det en jeg trekker fram nå om dagen. Jeg fant den på loftet hos mine foreldre i mine tidlige studieår, og forsto at den var blant den tids klassikere: «De unge menn», en samling samtidskritiske artikler fra 1936 av den senere så berømte norske psykiater Trygve Braatøy (1904-1953).

LES OGSÅ: Velferd etter behov, ikke fordi det er bekvemt

Jeg tror han må ha vært sin generasjons Per Fugelli. I hvert fall satte han som lege og psykiater sterkt preg på samtidens debatter, og på det som den gang ble kalt åndsliv. Som lege var han opptatt av hvordan massearbeidsledigheten i mellomkrigstiden skapte vansker for en hel generasjon av unge, og spesielt for unge menn. Uten en forutsigbar økonomi kunne de ikke stifte familie, og med den tids seksualmoral ble det for mange et ensomt og uryddig liv. Når arbeidsmarkedet ikke hadde bruk for dem, og de ikke fikk utløp for sine kreative evner, kunne det gå rent galt med deres mandighet og virketrang, skrev Braatøy.

Særlig kontroversielt var det da han i sin doktoravhandling fra 1936 mente å kunne påvise at schizofreni også måtte ha sosiale årsaker, ikke bare arv og gener, det «alle» mente på den tiden.

Han greide å sette sammen lange tidslinjer med data for en rekke samfunnsmessige forhold tilbake fra 1800-tallet, og viste at hver gang det kom nye bølger av arbeidsledighet inntrådte det også andre endringer i samfunnet: antall inngåelser av ekteskap sank, utvandringen til USA økte, antallet innsatte i fengslene økte, og det mest kontroversielle – antallet innlagt i psykiatriske sykehus under diagnosen schizofreni økte, særlig for unge menn. Med andre ord, det måtte være andre årsaker til denne sykdommen enn bare gener. Arbeidsledighet var skadelig, særlig for unge menn.

De urovekkende meldingene vi får gjennom mediene nå om dagen har noen likhetspunkter. En økende andel unge menn dropper ut av skolen og kommer ikke inn i arbeidslivet. Mange av dem får varige vansker med økonomien og ulike slags helseproblemer. På et tiår har antall unge uføre nesten doblet seg, nå til nær 14000, og flertallet av dem er menn. Dessuten ser det ut til at kvinnene velger dem vekk. Det vil si, velger å ikke få barn med dem. Mens det blant menn født i 1950 var knapt 15 prosent som ikke hadde egne barn ved fylte 45, var det blant menn født i 1976 – en generasjon senere – dobbelt så mange, nær 30 prosent, som ikke hadde egne barn ved fylte 45. Kvinner velger seg heller «pent brukt».

Landets fastleger er vel kjent med disse unge som faller mellom stolene, med eller uten rusproblemer.

Vi opplever at medarbeidere i Nav ikke helt vet hva de skal hjelpe dem med, og at de ser til oss fastleger – om ikke vi kan komme opp med en medisinsk diagnose som gir hjemmel for mer langsiktige tiltak. Dermed kan det ende med det som heter «psykisk lidelse», plager i den gråsonen av helseproblemer som mange av disse mennene pådrar seg.

LES OGSÅ: Fraværet er betydelig mindre

For noen blir det inngangsporten til et varig liv på trygd. Det er både usunt og vondt å oppleve at du ikke er til nytte.

Sett med mine øyne som samfunnsmedisiner er dette uttrykk for store og dype endringer i befolkningen, og mange leter etter forklaringer.

Har vi fått en skole som er bedre egnet for de flinke pikene enn for de mer uregjerlige guttene? Har vi latt lavkostlandene overta så mye av vareproduksjonen at det blir færre mannejobber å fylle? Har den grenseløse arbeidsinnvandringen fra EØS-landene skapt et arbeidsliv med sosiale dumping, og der manuelle jobber får synkende status? Eller er det uttrykk for kvinnebevegelsens suksess – som når rundt 70–80 prosent av våre medisinstudenter nå er kvinner?

LES OGSÅ: Jeg skulle ha vært ferdigutdanna i år. Jeg skulle ha vært elektriker. Slik gikk det ikke.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg måtte legge disse spørsmålene fram for henne jeg er gift med. «Dette tror jeg ikke du har noe klart svar på», hører jeg henne si, hun som selv var blant forgrunnsfigurene for kvinners rettigheter på 1970-tallet, «og da skal du kanskje ikke skrive om akkurat dette …».

Hmm – kanskje hadde hun rett?