«En fyr i flamme» var overskriften da Flikke ble kåret til Trondheims nest mektigste i 2003 i sin egen avis. Og Flikke har på ingen måte sluknet.

Han har flere styreverv, det hittil nyeste er som styreleder i Norsk Folkemuseum. I løpet av den drøye timen vi er sammen snakker han på inn- og utpust om mediepolitikk og likestilling. Om Trondheim, byen han elsker. At det er bra at Adresseavisen har fått sin første kvinnelige sjefredaktør. Om oppveksten med den stillfarne ingeniørfaren Bernt, som også var en dyktig fotograf, og moren Reidun, en myndig dame og familiens ubestridte sjef. Han snakker om de fire barnebarna og om hvor heldig han har vært med Laila, kona gjennom 46 år. Og mye mer.

Med kofte og skjerm: Gunnar Flikke, «journalist ved skjermen» i Adresseavisens lokaler i desember 1982.

Kampen for tilværelsen

Men hva er det som opptar ham mest akkurat nå?

– Senatshøringen med representantene fra Facebook og Twitter. Jeg satt og fulgte med på tirsdag. Over 100 millioner amerikanere ble bombardert med løgner som sørget for at Donald Trump ble president. Det hadde ikke skjedd med redaktørstyrte medier, mener han.

Han fortsetter. Den småhese stemmen med det høye tonefallet er engasjert. Vi dreier inn på den norske mediesituasjonen.

– Det er viktig at norske medier samarbeider godt, sånn som regionavisene gjør i dag. For det er det kampen handler om – den norske kulturen og språket. Før var avisa en bruks- og nytteavis, et hverdagsleksikon. «Usepaper» sa de i USA. Men hva er hverdagsleksikonet i dag? Facebook. Der blir man født, der gifter man seg og der er det bursdager. Og der får de det gratis.

– Er det trist å se?

– Ja, det synes jeg. USA, for eksempel, har jo fantastiske aviser som New York Times, Boston Globe og Washington Post. Men de når heller ikke opp i denne kampen. Fordi reklameinntektene går digitalt. Du trenger ikke spre annonsene som hagl, men målretter informasjonen til ulike brukere, sier Flikke.

«Adresseavisen på Internet»: Adresseavisens nettutgave ble lansert 9. september 1996. Gunnar Flikke med medarbeiderne Harry Tiller, Gaute Andreas Dybvik og Paul Lundqvist ved skjermen med ryggen til.

Flikkes ønske

Han går tilbake til lokale forhold.

– Det er viktig å ha medier som kan ta opp ting. Særlig i Trondheim, hvor så mye makt er samlet på noen få politiske hender. Mediene må stille spørsmålene. Vi kan ha en hypotese, men vi kan ikke ha alle svarene. Det må undersøkes og gjøres ordentlig. Men det krever finansiering. Mitt største ønske et at vi i fremtiden har mulighet til å ha godt utrustede redaksjoner med både gode markedsavdelinger som skaffer annonser og inntekter, og gode journalister som ser og skildrer det som skjer i samfunnet.

Adresseavisen nye sjefredaktør Gunnar Flikke møtte Trondheim Journalistlag rett etter ansettelsen i august 1988. Der sa han at han ønsket avisredaksjonen tilbake til Trondheim sentrum. Løsningen kom først 27 år senere, da mediehuset flyttet inn i nye lokaler i Ferjemannsveien.

Etter 18 år i sjefsstolen ga han seg som sjefredaktør i Adresseavisen i 2006. Men når var det han fikk smaken på makt for første gang?

– Det har jeg nok hatt siden jeg var guttunge. Mor mi sa at jeg kommanderte i gata også. Jeg opprettet en egen gjeng, «politiklubben», som ryddet opp om det var noe gæli. Hvis noen bantes eller var slemme mot andre fikk de beskjed. Det likte jeg ikke. Urettferdighet har jeg alltid vært opptatt av, sier Flikke og minnes en av sine første maktdemonstrasjoner:

På folkeskolen hjemme i Steinkjer var det en av de større guttene som likte å erte de som var mindre. En dag, mens Gunnar og kameratene spilte basse, kom gutten bort, stjal bassen og sprang i vei.

– Så jeg sprang etter ham, lille Gunnar. Og jeg kauket alt jeg hadde.

Med ett ble det stille i skolegården. Flikke rev bassen ut av hendene til storgutten, skjelte ham ut og gikk tilbake til kameratene for å spille videre.

– Jeg ble så sint, sier den ferske 70-åringen.

Gunnar Flikke som programleder i januar 1975.

– Livet har stelt godt med meg

I redaksjonslokalene i det gamle avishuset på Heimdal var han kjent for både humør og temperament.

– Du må være trygg på deg selv. Frykt er det verste for en leder. Du må tørre å si det du mener, og stå for det.

– Har du alltid vært trygg på deg selv?

– Ja, jeg må si at livet har stelt godt med meg. Jeg har vært veldig heldig, sier Flikke.

Han forteller om «Oluf»-lua han gikk med til skolen for ikke å fryse på ørene. Lua var slettes ikke moteriktig. Det vanket gjerne spydige kommentarer til dem som fortsatt brukte den, ifølge jubilanten.

– Mange ble mobba, men jeg merket det ikke. Jeg gikk med den likevel jeg, og lot meg aldri mobbe. Jeg har også hatt veldig gode venner som har kjempet for meg. Jeg har blitt foreslått av andre til jobber, jeg har ikke søkt. Jeg har nok blitt sett mye, og det skaper en trygghet, sier han, og legger til:

– Samtidig kan en jo bli litt arrogant av sånt. Det håper jeg at jeg ikke har vært. Men det er klart at når du har så mye makt, så bruker du den. Og det er ikke alle som er så glade for det alltid. Men det er vanskelig å analysere seg selv. Kanskje lillebroren min, som er psykolog, er bedre til det. Det gjør han sikkert. Han tenker nok sitt.

Gunnar Flikke sier han føler seg som en 20-åring i hodet, selv om han merker alderen på kroppen. Men på elsykkel er han sterk som aldri før. – Det fins ikke bakker lenger, sier Flikke.