Den tradisjonelle trønderlåna, et stabbur og et gammelt umalt fjøs slår ring om tunet i Skaugdalen i Rissa. I bakgrunnen står det nyeste fjøset. Kyrne rauter utålmodig. På trammen står Julia Miasojedova, frodig og blid, klar for dagens første fjøsstell
–Har dere gode klær? Vil dere låne støvler?
Sommeren 2004 kom Miasojedova (35) til Rissa for å jobbe som avløser sammen med noen venninner fra Litauen. Gården til Sverre Håvard Melhus (37)var et av stedene hun jobbet. Utover sommeren oppsto det søt musikk i fjøset og de to ble et par.
De giftet seg aldri, men fikk en datter sammen. Da de skilte lag, fikk Miasojedova oppholdstillatelse på grunn av datteren. Men selv om hun og Melhus ikke bor sammen lenger, har de et godt forhold. Hun hjelper ham fremdeles i fjøset og er avløser når det trengs.
Formidabel økning
Antall utenlandske kvinner som kommer til Norge fordi de er gift med en etnisk norsk mann, er doblet det siste tiåret. I 2007 ble det inngått 2000 såkalte transnasjonale ekteskap. Det tilsvarer ti prosent av alle giftermålene blant norske menn det året. Andelen var på bare fire prosent i 1996. Det er få etniske norske kvinner som gifter seg med en mann som ikke er bosatt i Norge.
Statistikken viser at i 2008 var rundt 24000 kvinner fra Thailand, Russland og Filippinene bosatt i Norge. 11000 av dem var gift med en etnisk norsk mann. De fleste kvinnene som innvandrer gjennom slike ekteskap , kommer med en drøm om et bedre liv. Mange er fra land med stor arbeidsledighet, de har levd under dårlige sosiale kår og med dårlige velferdsordninger. Undersøkelser som forskningsinstitusjonen Fafo har gjort, viser at kvinnene fra Thailand, Russland og Filippinene ofte har høyt utdanningsnivå fra hjemlandet. Mange ønsker å jobbe og bli integrert i samfunnet. De viktigste behovene for denne gruppen kvinner for å bli integrert i det norske samfunnet, er sosialt nettverk, språk og arbeid.
Til Norge på jakt etter jobb
Miasojedova bekrefter dette. I Litauen jobbet hun som blomsterdekoratør. Moren hennes hadde ikke råd til å sende begge døtrene på universitetet. Derfor var hun nødt til å jobbe og tjene penger til egen utdanning. Hun jobbet sju dager i uka, og arbeidsdager på 14 timer var heller vanlig enn unntaket. Det var en av årsakene til at hun søkte jobb i Norge. Men med norsk arbeidsmiljølov å forholde seg til, er hun nesten bekymret for at hun skal bli lat.
Miasojedova plystrer og småprater til kyrne. Stryker dem over ryggen og måker skit. Hun er effektiv og hurtig i vendingene. Hun kjenner dyrene godt og vet hvilke hun må behandler mer varsomt enn andre. At hun er oppvokst i storby og ikke hadde sett ei levende ku for bare få år siden, skulle ingen tro.
Kluten dras varsomt, men grundig over jurene før melkemaskinen kobles på.
–Jeg liker tempo og å være effektiv når jeg jobber, påpeker Miasojedova.
Hun passer fremdeles på ekssamboeren sin. Passer på at han kler seg bra og at han serverer te fra riktige kopper.
–Neste år skal jeg melde deg på «Jakten på kjærligheten». Han er litt sjenert, nemlig, avslører Miasojedova og ser bort på eks-en sin.
–Det er bedre å være gode venner enn dårlige samboere.
Flest på bygda
Av de thailandske og filippinske kvinnene, kommer de fleste til Norge fordi de gifter seg med en norsk mann. I 2006 var det flere utenlandske kvinner som fikk opphold gjennom giftermål med en etnisk nordmann, enn som flyktninger eller asylsøkere. De fleste kvinner som innvandrer gjennom ekteskap, gifter seg med etniske norske menn uten innvandrerbakgrunn.
Selv om disse kvinnene er en økende befolkningsgruppe her til lands, finnes det lite forskning eller statistikk på området. Fafo utarbeidet to rapporter som ble presentert tidligere i år. Disse var utarbeidet på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Utfordringen med denne forskningen er få et troverdig og representativt bilde av hele gruppen. Kvinner som ikke er integrert i samfunnet og kanskje lever under en dominerende mann, er vanskelig å få i tale. De kvinnene som ønsker å prate om sitt møte med Norge, er ofte de som klarer seg best og har et godt ekteskap.
Språk og jobb viktig
Den ene Fafo-rapporten viser at bosettingsmønsteret til kvinnene fra Thailand, Russland og Filippinene er annerledes enn resten av innvandrergruppene. Mer enn 90 prosent av kvinnene med innvandrerbakgrunn bor i tettbygde strøk. De thailandske, russiske og filippinske kvinnene derimot bosetter seg oftere i distriktene. I Oslo og Akershus utgjør den samme gruppen bare åtte prosent av innvandrerkvinnene. Til sammenligning utgjør gruppen 15 prosent i Trøndelag og på Vestlandet og 26 prosent i Nord-Norge. I tillegg til jobb er altså sosialt liv og språk viktig for å tilpasse seg sitt nye liv for disse kvinnene. I fjor tok Miasojedova kompetansebevis som helsefagmedarbeider, men kun muntlig eksamen. Men nå vil hun bli skikkelig god i norsk språk før hun fordyper seg mer faglig. Derfor går hun på skole tre ganger i uka og lærer norsk og samfunnsfag.
Kvinner som kommer til Norge gjennom ekteskap med en etnisk norsk mann, har rett og plikt til å gjennomføre 250 timer norskopplæring og 50 timer opplæring i samfunnsfag. Dette vil snart økes til 600 timer. Nå må disse timene gjennomføres i løpet av de tre første årene for at kvinnene skal få varig oppholdstillatelse og senere kunne søke statsborgerskap. Disse kvinnene har også mulighet til å søke om ytterligere 2700 timer gratis norskundervisning hvis de har behov for det. Den enkelte kvinnen kontakter kommunen selv, for å få undervisning.
–Å kunne språket har mye å si for fremtiden min. Jeg vil ikke at datteren min skal skamme seg over meg fordi jeg ikke kan snakke norsk. Jeg vil også ha muligheten til å hjelpe henne med skolearbeid, sier Miasojedova som begynte på norskundervisning først tre år etter at hun kom hit for første gang.
–Jeg vil bidra i samfunnet. Jeg vil jobbe og snakke slik at folk forstår meg. Jeg kan ikke gå hjemme hele tiden. Det blir jeg deprimert av, sier Miasojedova bestemt.
I begynnelsen var hun redd for å snakke feil. Men nå har hun skjønt at det er bedre å hoppe i det og lære av sine feil.
Irish Lumasag Larsen (30) er Miasojedovas venninne. Hun kom fra Filippinene til Norge i 2005. Hun er enig i at språkkunnskap gjør dem mer selvstendig og gir mer selvtillit.
–Sønnen min på fem pleide å si: «Mamma, du snakker bare tull. Jeg forstår ikke hva du sier. Du må lære norsk», humrer Lumasag Larsen.
I dag gjør venninnene seg svært godt forstått. De jobber begge på sykehjemmet i Rissa.
–De eldre snakker veldig trøndersk. Det kan være litt vanskelig å forstå. Jeg er best på bokmål, sier Lumasag Larsen.
Skolen blir nettverk
Norskopplæringen har vært viktig for både Lumasag Larsen og Miasojedova. Ikke bare faglig, men også sosialt. Det bekrefter også kvinnene Fafo-forskerne har snakket med.
De første årene i et nytt land kan være vanskelig for mange uten språk og liten omgangskrets. Mange blir svært avhengig av ektemannen sin. Skolen blir derfor et sted hvor de kan få den informasjonen de trenger, og kanskje ikke viste at de trengte.
–Skolen skaffet meg det nødvendige nettverket. Det er et godt miljø her. Vi spiser og snakker sammen, forteller Miasojedova.
Samtidig kjenner begge damene flere fra hjemlandet som bor i kommunen. Derfor opplever mange av kvinnene at det sosiale nettverket ikke blir noe problem.
–Når man er på Nav, er det ikke sikkert de forteller deg alt. Ikke fordi de ikke vil, men fordi de antar at du vet alt fra før. Derfor er det fint å ha venninner på skolen man kan snakke med og dele erfaring med, sier Miasojedova.
Lumasag Larsen bor i Alsetmarka, omtrent tre mil unna Rissa sentrum. Men hun er hjemmekjær og er derfor ikke så mye ute med venner, og setter kanskje ekstra pris på dagene med skole.
–Jeg får førerkort nå, så da blir alt litt enklere, sier hun.
Lumasag Larsen møtte samboeren Ronny Våbenø (36) på et nettforum. De snakket mye på telefonen før han måtte ta seg en tur til Larvik, hvor hun bodde da, for å se hvordan hun så ut i virkeligheten.
–Det gikk mye i engelsk, sier Våbenø. Men nå kommer forhåpentlig søsteren hennes om ikke lenge. Hun ble gift med mannen på nabogården i august og venter bare på å få oppholdstillatelse. Det er heldigvis bare én kilometer unna.
Kafévertinne og humørspreder
Bildet mange har på norske menn som gifter seg med kvinner fra et annet land, er ofte at de finner hverandre på nettforum eller på ferie. Men mange av de utenlandske kvinnene som bor i Rissa, har blitt kjent med mennene sine på en «normal» måte gjennom venner eller familie.
–Hallo, lille venn. Hva vil du ha?
Patrasaya Reinsbakk (44) smiler og småflørter med stamgjestene sine. Men hun vet inderlig godt hva de vil ha. Pensjonistene kommer til Pat, som hun kalles blant venner, hver dag for sin faste kaffe og vaffel. Skal de slå på stortromma, river de i en vårrull eller to.
–Hun er blid og trivelig bestandig, skryter Martin Kvithyll.
Patrasaya Reinsbakk ble kjent med sin ektemann Bjørnulf Reinsbakk (63) gjennom ei venninne. Hun møtte Bjørnulf tilfeldig rett før hun skulle dra tilbake til Thailand. Men paret ønsket å opprettholde kontakten. I ett år snakket de med hverandre gjennom venner som tolket på telefonen. Da hun kom til Norge og Rissa ett år senere, var gnisten der fremdeles.
–Jeg gledet meg i et helt år, smiler Pat og tar mannen ømt på låret. Det er seks år siden nå. I dag driver hun Torgkafeen i Rissa sentrum, har stamgjester og utvidet geskjeften for bare måneder siden. Mens hun er sjef, er mannen løpegutt og vaktmester. Bak disken står også datteren til Pat. Hun kom til Rissa for to år siden. Først som au pair, men også hun fant seg en rissværing som hun giftet seg med.
Miasojedova, Lumasag Larsen og Reinsbakk lever et godt og lykkelig liv i Norge. Men ikke alle kvinner som kommer hit får det slik. De tre har alle hørt om tilfeller hvor mannen ikke behandler kona si bra. Men de kjenner ingen selv, hevder de.
–Noen vil bare ha billig arbeidskraft. Jeg har hørt om en mann som ville skille seg fordi kona var blitt syk og ikke kunne arbeide lenger. Han kunne jo bare søke etter ei ny kone, forteller Miasojedova.
LINDA SKJÆRVIK 95202952
linda.skjaervik@adresseavisen.no
