Magnus (31) og Anne (26) er gift på hver sin kant. Magnus nygift med en velbeslått enke som er over ti år eldre enn ham, Anne i et dødt og kaldt ekteskap som var feil fra begynnelsen av. Ekteskapet er barnløst. Det går fram av aktstykkene at Magnus og Anne har visst om hverandre og sett på hverandre lenge. Høsten 1881 bestemmer de seg for å rømme og legger seg i en låve, fast bestemt på å dø sammen. Etter et døgn blir de funnet av slektninger og naboer, og de blir brakt hjem igjen til sine respektive ektefeller.
I mai neste år bestemmer de seg for rømme igjen. Magnus tar med seg et av skytterlagets gevær og litt penger. Anne tar ti kroner fra pengepungen til mannen, som ikke er hjemme. Veien går nordover fra bygda der de bor utenfor Steinkjer, over Namdalseid, opp Namdalen til Grong. Der gir de seg ut for ektefolk og arbeider som onnehjelp på en gård. De går videre til Nordli og får arbeid der.
Det som avslører dem, er et brev Anne sender hjem. Poststempelet Nordli gir en god pekepinn om hvor lensmannen kan lete.
De blir anholdt og satt i varetekt.
Annes mann vil ha skilsmisse ved dom. Magnus' ektefelle tilgir ham og vil ha ham tilbake. Hun ber også om at han ikke må straffes.
-Sterk gjensidig Tilbøielighed
Anne dømmes til tre måneder og Magnus til ni måneder i tukthuset i Trondheim, formedelst «en sterk gjensidig Tilbøielighed, som på grund av begges Ægteskaber ikke på anden Måde kunne tilfredsstilles».
At de har gitt seg ut for å være ektefolk, var brudd på konkubinatparagrafen, en lov som gjorde det ulovlig for mann og kvinne å bo sammen hvis de ikke var lovformelig gift.
Konkubinatparagrafen ble opphevet først i 1972, da hadde den sovet godt i flere år.
Men for Magnus og «hans concubine» gjaldt paragrafen. Anne samtykket straks og uten videre i ektemannens begjæring om skilsmisse ved dom.
Hvordan det gikk med Anne og Magnus må vi lete videre andre steder for å finne ut. Magnus vendte høyst sannsynlig tilbake til sin enkefru. Det er også ganske sannsynlig at Anne ved løslatelsen neppe hadde noe sted å dra, annet enn tilbake til mannen, og håpe at hun fikk være der. Det skal hun visst også ha gjort.
