Kjære du som er lærer

Ser du eleven din?

Den vanskelige gutten eller jenta. For det er det han er, ikke sant? Vanskelig. Vrang, trassig, frekk, kverulerende, passiv, hyperaktiv? Dette er kanskje ikke noe du tar opp direkte. Spør du hvordan han har det før du setter ned orden og oppførsel? Før du setter rødt i boken og sukker dypt på lærerrommet. Endelig pause.

Glemmer hun bøkene og får han egentlig med seg matpakke hjemmefra? I friminuttet da? Ser du han? Sannelig gjør du det. Såvidt i mengden av herjende unger og høye barnerop. Må du gripe inn, er han for voldsom nå? Og der borte inntil veggen ser du henne. Murveggen og barnet går i ett, det er like før hun er usynlig. Borte fra de andre barna, ute av syne for lærerne.

Kjære du som er lærer. Ser du eleven din? Selv var jeg et av disse barna. Skole er lovpålagt, jeg fulgte loven. Fra første til og med åttende klasse var jeg en levende skyteskive. Jeg var både i veien og usynlig, alt etter hva som passet. Alltid noe galt. For «kort, stygg, usmakelige klær, merkelig, skolelys, idiot, misforster, burde hengt deg, taper, tror du at du er noe, eller?»

Fikk nye klær en høst. Kåpen var den fineste jeg hadde sett. Stolt møtte jeg opp på skolen. Fuskepels og blomster brodert langs kanten. Allerede første uka, ble den stjålet.

Den ettermiddagen var det ikke latter som trillet, men tårer. 14 år og byttet skole. Livet ble lettere. Gode venner hadde jeg aldri hatt før. Her gikk jeg bort fra å være den usynlige eleven. Mobbet? «Du kan da bare finne noen av de andre som er litt utenfor å holde sammen med», ble det sagt på foreldresamtalen. Jeg gikk bort fra å være usynlig, til å bli vanskelig. Kverulerende, trassig. En elev som ikke hilser på lærerne i gangen. Ser ned, holder pusten. Hvorfor hilse, ordene kommer likevel ikke ut? Angsten har spist dem.

Kjære lærer, jeg skulle ønske at du så meg den gangen, som den eleven som hadde det så fryktelig vondt.

Anna