Temperaturen sank, det var heilt, heilt stille. Bare et knekk nå og da fra isen på elva. Jeg tenkte på stillheta som rår under de samme stjernene i Gaza, truende stillhet mellom angrep. Usikkerheta som er så reell. Ikke et bomberom fins for Gazas barn, stod det i avisa. Langt fra trygg, privilegert fjellstillhet. Jeg har vært der, i Gaza by, flere ganger. Rett nok mange år sia nå. Men det er ikke blitt mindre tett mellom husene. Heller enda flere hus å treffe.
Ingen steder å være virkelig trygg. Ingen steder å flykte til. For flukten var for mange gjort i 1948. Og nå kommer de seg ingen vei. Men må se sine barns barn bli skutt mens de spiller fotball, slik det skjedde med en trettenåring i Sør-Gaza for ei drøy uke sia. Er det trøst i stjernene? Håp? Jeg signerer kampanjen som går på verdensveven – Stop the Israel/Gaza violence! og håper det kan bli til noe mer enn et tastetrykk. At noe må skje.
Jeg ser mot nord. Der ligger byen ved elvemunningen og fjorden. På ei tomt står et telt. Noen holder vakt ved ovnen gjennom natta. Noen våker under stjernene der i byen. Passer på at de som har kommet den lange veien fra Romania er trygge i teltet som solidariske unge naboer har skaffa til veie. De er slitne nå, kvinnene og mennene. Slitne av kulde og uvisshet. De varmes av menneskeligheta de møter.
Men det blir ikke løsninger av det. Ikke jobb. Ikke noe sted å bo. Ikke den framtida mange av dem kom for. Ikke den framtida som ungene de har forlatt, håper skal bli resultatet av den lange reisa mot nord. Ungene trøstes langt borte av besteforeldre og søsken. Det er det tungt for foreldre å møte natta med. Sjøl under vakre stjerner. Noe må skje. Og da er Trondheim et sted i Norge og Europa, og det er et ansvar fellesskapet må løse på mange nivå. Mens solidariske handlinger er alles mulighet.
Jeg så de glitre et anna sted, stjernene. Vi satt ved borda under galleriet i Vår Frue kirke. Det var Åpen Mikrofon, et heilt spesielt og eget arrangement i byens åpne kirke. Og denne fredagen var det ekstra stas på grunn av femårsjubileet til Vår Frue – Åpen kirke. Henning Sommerro var kveldens inviterte artist. Han fikk oss til å nynne og tralle på nordmørsk, uansett tungemål. Og etterpå var det gjestenes tur ved den åpne mikrofonen. Olga fra Russland sang sammen med Sylwia fra Polen så publikum reiste seg, Elin fra Trondheim leste dikt så alle fikk frysninger, Arne ledet oss i spansk allsang uten at noen kunne teksten.
Og så kom han som forløste det heile – Giorgio, fra Romania via Italia, mannen med det store trekkspillet. Piazollas mest kjente tangoer fylte rommet og hjertene og kroppene. Han glitret, slik som Henning og Olga og Sylvia og Elin og Arne og Shirley og Tor Inge og flere med. De fikk oss til alle å kjenne oss privilegerte. Tenk å få oppleve dette, være del av det, kjenne ei felles menneskelighet oppstå. Se inn i ansiktene og gjenkjenne og bli gjenkjent. For vi søker det samme: kjærlighet, vennskap, fellesskap, å være noe for noen. Og når disse øyeblikkene oppstår, er det som gull. Reint privilegium.
Den erkjennelsen er livsviktig om vi vil at noe skal skje. Om vi vil endring, enten det er i Gazas eller Trondheims gater, må det bunne i at ethvert menneskeliv holdes for ukrenkelig og umistelig. Da er ingen uønska. Alle er «våre».
Når Solfrid Molland kommer til byen på fredag med konserten «Katedral for tapte drømmer» sammen med rumeneren Ionut Gulana, er det ei privilegert mulighet til å bli klokere. Og til å holde drømmen fast.