Hun møter oss med capsen bak frem, musefletter og maltstøv på buksa. Hun farer rundt i gangene mellom brygghuset og tapperiet, viser frem de gamle eiketønnene som bryggeriets nye sterke juleøl modnes på.
– Vi har litt problemer med maltmølla i dag. Det er masse nytt utstyr som trenger innkjøring, og alt har ikke kommet ennå heller. Men vi løser ting etter hvert, sier hun.
Bryggeriet runder 160 år i år og Otnes har vært med i snart 30 av dem.
Det er ikke hver dag en kan oppleve Trondheims ordfører og hardbarka hiphopere nyte øl direkte fra flaska i en bakgård i Østbyen.
– Tøft psykisk
Hun kom rett fra jobb på KBS-senteret og inn på en tappekolonne i bryggeriet i 1987. Den gangen var det flere hundre arbeidsplasser der, bare på tapperiet var det 35 stykker og mye av arbeidet var manuelt. Siden tok hun fagbrev i næringsmiddelindustrien og for åtte år siden tilegnet hun seg kunnskapen som skulle til for å bli ølbrygger. Hele veien har det vært mange omveltninger og endringer. Men virkelig røft ble det i 2012 da Ringnes-eier Carlsberg besluttet å legge ned brusproduksjonen ved anlegget i Trondheim. 120 ansatte mistet jobben.
Nå er de 14 faste medarbeidere igjen i produksjonen i bryggeriet. Det er dramatisk mye mindre enn før, men hun trives på sin nye arbeidsplass. Samtidig gjør det inntrykk når enkelte gamle kolleger sier at de ikke vil sette sine føtter der etter at Ringnes la ned.
– Når du jobber med så mange over så mange år får du en relasjon til dem. Jeg følte også at noen lurte på hva jeg hadde gjort for å fortsatt få være her. Det er tøft psykisk, samtidig som du skal takle nye arbeidsoppgaver og rutiner.
Første bryggerdama
Fra å være et digert industribryggeri hvor hver enkelt hadde sine spesialoppgaver har E.C. Dahls blitt det Otnes kaller en «hybrid». De brygger spesialøl i mindre skala, samtidig som de holder selve flaggskipet – Dahls-pilsen – i hevd.
–Det stilles mer og mer krav til alle etter hvert. Det er mye du må henge med på. Til tider er det kaos, det er nesten så jeg selv ikke henger med. Men for min del handler det om yrkesstoltheten og kjærligheten til faget. Dessuten var jeg heldig fordi jeg var i bryggeprosessen, og det er ikke så mange av oss, sier hun.
– Er det et mannsdominert miljø?
–Det har vært det. Jeg var den første bryggerdama som noen gang har vært her da jeg begynte der for åtte år siden. Jeg måtte vise at jeg ikke var pysete, sier hun.
– Var det tøft?
– Ja, til å begynne med. De eldre bryggerne likte ikke at det kom ei dame inn der, de var skeptiske.
En av pubene som har et solid ølutvalg er nylig gjenåpnede Naboen på Bakklandet.
Hjemmebrygg
Og det er ikke bare på jobb hun sysler med øl. Hjemme på Ranheim har hun og mannen Håkon bygd egen brygghytte. Med god hjelp fra kona får ektemannen til en Dahls-lignende pils, noe som hjemmebryggere vet er en krevende jobb.
– Han gjør mye selv, men jeg gir ham oppskrifter og råd. Jeg kan jo en del fra før. For å lage en bra pils må en ha fryser og temperaturkontroll. Det er det få som får til, sier hun.
– Hva slags forhold får du til alkohol når du jobber i et bryggeri?
– Da jeg begynte var det nok en del drikking på jobb, selv om jeg ikke så så mye til det. Det var mer vanlig på alle bryggeri – over alt. Nå er det ikke lov i det hele tatt. Og fortsatt blir det er mye bråk hvis det kommer tyskere på besøk og de ikke får ta en øl i kantina en gang. Vi som jobber her får jo heller ikke ta med oss vareprøver. Det er litt rart nesten, men det er norske lover og sånn er det.
Bryggermester Wolfgang Lindell sneier innom pauserommet. De diskuterer neste brygg. Han hadde egentlig tenkt de skulle produsere en av de nye typene dagen før, men brygger Otnes bestemte at det måtte bli det klassiske Dahls-ølet.
– Han ble litt oppgitt, ler hun.
– De venter på det ene og det andre. Men jeg lagde Dahls-pilsen og det tør jeg si. Det er kjempeartig med de andre sortene vi har, men vi skal alltid levere Dahls-pils. Det går foran alt. Det er bra at vi er igjen noen av oss gamle, vi har den fremst i panna.
Sammen med Ottar Olsen, som begynte i 1979, Synnøve Bødker (1980), Tove Magnussen (1993), Arild Basmo (1980), Terje Barstad (1982) Rune Haugen (1987) og Viggo Guldbrandsen (1990) er hun blant veteranene som fortsatt er der.
8000 akevittfat og et røkt elghjerte gjorde inntrykk på E.C. Dahls' nye ølbryggerduo Wolfgang Lindell og Brooklyn Brewery Garrett Oliver.
Glad for ny ølkultur
– Hvordan går møtet mellom trøndersk og amerikansk bryggerkultur?
– Det er en omstilling. Jeg er ikke flytende i teknisk engelsk, så det er nok en stor fordel med den erfaringen vi har. Nå har det også kommet mye dyktige fagfolk mange steder. For ti år siden hadde jeg aldri vært redd for jobben min, men nå er det mange bryggeri i Trondheim og mange ungdommer som er flinke.
– Jeg var på fest i helga, og jeg kjenner det ganske godt nå etterpå. Har du noe råd for bakrus?
– Spis godt og drikk mye vann! Og kanskje ikke drikk så mye. Som regel drikker du mindre når du får et sterkere øl. Det er bedre enn å supe ti pils, sier hun og ler.
Hun er glad for oppsvinget øl har fått som den nye vinen. At det for mange handler mer om kos og god mat attåt. I helgene samler hun og mannen gjerne de tre voksne barna til mat- og ølopplevelser.
– Det er fascinerende hvor godt det er med en porter til sjokolademousse, for eksempel. Det er like godt som likør. Til og med mormor på 80 liker det. Alle smakene og mulighetene fascinerer meg. Det er artig, det er som å være en kokk, sier hun.
- Vår store stolthet, og det desidert viktigste produktet, er Dahls pils. Vi skal produsere fem millioner liter pils i år, på flaske, fat og tank. Hele anlegget vil få kapasitet til ytterligere fem millioner, og det er dette vi skal fylle med små og store spesialiteter, fortalte bryggeriets folk da Adresseavisen var på besøk i januar i år.